Skisser av endetidsfolket

Forfatteren, Shawn Boonstra, illustrerte hvordan hvert av disse historiske øyeblikkene gir innsikt i de siste dagers hendelser: Jonas’ misjon som et symbol på den siste advarselen til verden, Babylons fall som et speilbilde av det åndelige Babylons fall, og Kyros’ ødeleggelse av byen og frigjøring av jødene som en kraftig symbol på Kristi gjenkomst for å ødelegge det onde og frelse de rettferdige.

Jeg følte meg inspirert til å utforske de personlige, praktiske implikasjonene av disse historiene – hva de kan si til oss, som Guds rest i den siste delen av jordens historie.

Et budskap gjentok seg gjennom hele leksa: våre daglige valg er viktige. De former vår beredskap, eller mangel på sådan, for sluttkonflikten. Disse historiene er ikke bare teologiske forvarsler; de er oppfordringer til handling – budskap skapt for hjerter som lever i nåtiden. Hver av disse historiene har relevans for vår tid og er derfor av praktisk betydning. Derfor er det viktig å bevisst søke etter disse lærdommene og legge seg dem på hjertet.

Jona: Den motvillige budbringeren

Da Jona ble kalt av Gud for å overbringe en beskjed om forestående dom til en ond by, løp han i motsatt retning. Til tross for sin bevisste ulydighet og åpenbare pliktforsømmelse, proklamerte han stolt, da han ble spurt av andre under stormen: «Jeg er hebreer og frykter HERREN, himmelens Gud, som har skapt havet og det tørre landet.» (Jona 1,9). Hans ord sa én ting, men hans handlinger fortalte en annen historie. Det krevde en skremmende storm og magen på en stor fisk for å få Jona tilbake på Guds vei. Selv da var hans lydighet motvillig, og hans hjerte forble konfliktfylt.

Jonas’ erfaring treffer oss i hjertet. Jeg kan ikke unngå å se meg selv i hans historie – og kanskje du også kan det. Hvor ofte er vi nølende, redde eller rett og slett uaktsomme når det gjelder å utføre Guds vilje? Vi er kalt til å forkynne de tre englenes budskap til en verden som drukner i åndelig forvirring, men hvor ofte løper vi i motsatt retning, nedgravd i våre egne komfortsoner eller opptatt av mindre viktige ting? Likevel, når vi blir spurt om hvem vi er, kan vi med trygghet erklære vår identitet: «Jeg er en Syvendedags Adventist som frykter Herren.» Men gjenspeiler vår daglige vandring denne bekjennelsen?

Jonas’ historie strekker seg utover sin tid og taler direkte til oss. Hans oppdrag til en enkelt by er nå parallelt med vårt oppdrag til hele verden. Guds kall har ikke endret seg – bare utvidet seg. Akkurat som Nineve omvendte seg etter Jona sin motvillige forkynnelse, kan mange i verden i dag reagere på samme måte hvis vi bare åpner munnen og deler budskapet. Og videre, så er det ikke bare om vi er villige til å gå, men om vi er villige til å bry oss om dem Gud sender oss til.

Babylon: Lys avvist

Historien om Babylons fall under Belsassars regjeringstid gir oss nok en tankevekkende refleksjon. Selv om vi kanskje ikke kan relatere til Belsassar i status – han var en konge som holdt en fyllefest – kan vi relatere til det faktum at han hadde mottatt lys, åndelig sannhet, fra Gud. Han var en mann som hadde fått innsikt, som kjente historien om Nebukadnesars ydmykende opplevelse med den Aller Høyeste, og likevel valgte å avvise det lyset. Hans uforsiktige likegyldighet førte til hans undergang. Skriften på veggen var klar: han var blitt veid på vektskålen og funnet for lett.

Dette øyeblikket reiser et kritisk spørsmål: Hvordan reagerer vi på det lyset vi har fått? Syvendedags Adventistkirken har blitt betrodd dyp profetisk innsikt og et klart budskap for endetiden. Lever vi opp til det lyset? Eller har vi, som Babylon, blitt for komfortable, distrahert av «festen» med verdslige sysler, uvitende om hvor nær vi er den siste time?

Babylon ble overrasket, mens de festet på selve dommens natt. Dette bør ryste oss. Er vi åndelig våkne og på vakt, eller sover vi også bak rattet mens dommen nærmer seg? Peter formaner oss til å være edru og våkne, fordi vår fiende, djevelen, går omkring som en brølende løve. Babylons fall er ikke bare en historisk tragedie – det er en advarsel til oss i dag som tar vår åndelige tilstand for lett.

Kyros: En oppfordring til identitet og handling

Figuren Kyros introduserer en tone av oppmuntring og identitet. Lenge før han ble født, ga Gud Kyros navn gjennom profeten Jesaja og skisserte hans oppdrag: å erobre Babylon og frigjøre Guds folk. Da Kyros endelig oppdaget dette profetiske kallet, tok han det imot. Han trådte inn i den rollen Gud hadde skrevet for ham i historien. Han ble et typesymbol på Kristus, Befrieren, som skulle styrte mørkets rike og sette fanger fri.

Det er en sterk parallell her. Akkurat som Kyros har vi fått en profetisk identitet. Som bevegelse er vi reist opp for en tid som denne. Gud har kalt oss til å forkynne det endelige advarselsbudskapet, til å leve som et lys i mørket og til å forberede et folk på å møte sin Gud. Det eneste spørsmålet er: Vil vi leve opp til situasjonen? Vil vi omfavne vår rolle i denne guddommelige fortellingen?

Oppdraget kan virke skremmende, men vi går ikke inn i det med vår egen styrke. Den samme Gud som kalte Kyros og utrustet ham til å oppfylle sin hensikt, har kalt oss, og Han vil også gi oss kraft. Vår trofasthet er viktig, ikke bare for oss selv, men også for dem som våre liv kan påvirke.

Viktigheten av nuet

Vi står på randen av evigheten. Hendelsene i den profetiske horisonten er ikke betingede – de skal skje. Jesus kommer snart tilbake, og det eneste vi kan avgjøre, er hvilken side vi står på og hvordan vi vil leve i dag i lys av den virkeligheten.

Historien om Jona oppfordrer oss til ikke å flykte fra vårt kall, men å forkynne det endelige budskapet om nåde og advarsel. Babylons fall minner oss om å være våkne, å vandre i det lyset vi har fått, og ikke å bli funnet mangelfulle i den endelige dommen. Eksemplet med Kyros utfordrer oss til å omfavne vår profetiske identitet med mot og handlekraft.

Disse historiene er ikke irrelevant historie. De er en del av Guds ord og viser oss hvem vi er og hvem vi er kalt til å være. De er budskap fra vår himmelske Far til våre hjerter. Verden ser på. Himmelen ser på. Tiden er inne for å handle. Vi har et budskap å forkynne i disse siste timer, og «Dette er budskapet vi har hørt av ham og forkynner for dere: Gud er lys, det finnes ikke mørke i ham. Sier vi at vi har fellesskap med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og følger ikke sannheten. Men dersom vi vandrer i lyset, slik han selv er i lyset, da har vi fellesskap med hverandre, og blodet fra Jesus, hans Sønn, renser oss for all synd.» (1. Johannes 1,5-7).

La oss vandre i dette lyset. La oss være lysets barn – trofaste, våkne og fokuserte.

Dawson Stephens er nyutdannet pastor i Georgia-Cumberland Conference, med en lidenskap for rettferdighet ved tro, disippelskap og misjon.

Artikkelen er en kommentar til temaet for bibelstudiesamtalen i adventistkirker over hele verden førstkommende lørdag. Dersom du har lyst til å delta i en samtale om temaet i denne artikkelen, finner du oversikt over Adventistkirkens menigheter her. Samtalene finner sted under bibelstudietimen på lørdager og tar utgangspunkt i et ressurshefte som også finnes som lydbok. Det finnes også en gruppe som møtes på Zoom. Du er velkommen til en samtale om bibelske verdier.

Artikkelen ble først publisert i Adventist Review.