Spiritualismen avslørt

Her satt jeg, en seksten år gammel ateist og lyttet til et radiointervju med noen som hevdet at de kunne hjelpe folk med å gjenoppleve deres tidligere liv. Jeg ble fascinert og bestemte meg for å prøve det. Så jeg skrev ned adressen og kjørte til stedet der denne interessante muligheten ventet. Jeg innså raskt at jeg hadde kommet inn i noe mye dypere enn jeg hadde forutsett.

Jeg gikk opp til døren til et imponerende viktoriansk herskapshus, og etter å ha forklart formålet med besøket mitt, ble jeg tatt varmt imot av en middelaldrende kvinne som ønsket meg velkommen inn. Etter en kort orientering begynte ekskursjonen til mine tidligere liv. Jeg lukket øynene og ble angivelig snart ført tilbake til en tid før jeg ble født. Jeg følte at jeg kom inn i et mørkt, iskaldt rom, og plutselig begynte jeg å skjelve ukontrollert. Guiden min forsøkte å hjelpe meg, men jeg fortalte henne at jeg følte meg lammet, ute av stand til å åpne øynene og så frossen at jeg ikke lenger kunne bevege armer eller ben. Det virket som om damen som guidet meg, også begynte å bli litt nervøs og straks forsøkte å hente meg tilbake til «nåtiden». Opplevelsen varte altfor lenge for meg, men jeg takket høflig for meg og dro så fort jeg kunne.

Det var min første erfaring med spiritisme og det overnaturliges verden. Senere, etter at jeg omvendte meg til Kristus og syvendedagsadventistenes budskap, innså jeg hvor farlig dette første møtet med mørkets krefter egentlig var. Legg merke til denne levende beskrivelsen i Mot historiens klimaks:

«Det er bare få som fullt ut forstår hvilket mektig bedrag spiritismen er, og hvor farlig det er å komme under dens innflytelse. Mange søker kontakt med den bare for å tilfredsstille nysgjerrigheten. Egentlig tror de ikke på den, og de vil bli skrekkslagne ved tanken på å komme i åndenes vold. Likevel våger de seg inn på forbudt grunn, og djevelen øver sin ødeleggende makt over dem mot deres vilje. Hvis de først blir lokket til å gi seg inn under hans ledelse, slipper han dem ikke» (Mot historiens klimaks, s. 428; Great Controversy, s. 558).

Jeg er overbevist om at Gud reddet meg, selv om jeg på den tiden ikke kjente Ham.

Jeg er overbevist om at Gud reddet meg, selv om jeg på den tiden ikke kjente Ham. Han beskyttet meg i min uvitenhet og bevarte meg gjennom denne opprivende opplevelsen, slik at jeg skulle kunne tjene Ham med en sunn bevissthet om de usynlige åndelige kreftene som kjemper om kontrollen over ethvert menneskehjerte. Sannelig, «vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet» (Efeserne 6:12).

Djevelens bedrag er blitt perfeksjonert i løpet av tusenvis av år med erfaring med mennesker. Hans arsenal har skreddersydde verktøy for ulike typer mennesker. Noen vil bli avskrekket fra religion med hån og latterliggjøring, mens andre blir møtt med sofistikerte innvendinger mot Guds eksistens og troen på Bibelen. Her er noen av de vanligste måtene Satan forsøker å avspore en levende vandring med Gud på:

Oppta sinnet med mindre viktige ting. Noen ganger har vi det så travelt at vi knapt har tid til å be, for ikke å snakke om å lese i Bibelen, lytte etter Hans stemme og vente på Guds ledelse. Det hele kompliseres ytterligere av den flommen av informasjon som stadig kommer vår vei gjennom nyhetskanaler, sosiale medier og en myriade av stemmer som krever vår oppmerksomhet.

Overbevis folk om at doktrinen ikke betyr noe. Satan er alltid klar til å skape tvil og stille spørsmål ved Bibelens lære, for han vet at jo mer forvirring han kan skape i menigheten, desto mindre vil folk være tilbøyelige til å søke sannheten som frigjør oss fra fabler og usannheter som slavebinder våre sinn.

Verve falske lærere. Apostlene og profetene måtte ofte kjempe mot dem som skapte splittelse ved å vende folk bort fra Bibelens sannhet. Peter omtaler dem som «kilder uten vann» (2 Pet 2:17), og Paulus advarer mot å gi akt på «ånder som farer vill» og «demoners lære» (1 Tim 4:1). Noen ganger er de mest overbevisende og overtalende talerne i virkeligheten djevelens bedragere i forkledning.

Opphøyer vitenskapens påståtte «fakta». Selv om mange fantastiske vitenskapelige oppdagelser i naturen, i medisinen og på mange andre områder har beriket våre liv, «Men selv de skarpeste hjerner farer vill i sine forsøk på å analysere forholdet mellom vitenskap og åpenbaring når de ikke er ledet av Guds ord» (Mot historiens klimaks, s. 401; Great Controversy, s. 522).

Oppmuntre folk til å tvile på Guds ord. Helt fra begynnelsen av har denne tilnærmingen vært en av Satans mest vellykkede strategier. I Eden stilte slangen spørsmålet: «Har Gud virkelig sagt … ?» (1 Mos 3:1), noe som førte til at Eva fikk nye, merkelige tanker. Gud fjerner aldri alle grunner til tvil eller vantro. «Og de som nekter å ta imot Guds ord og rette seg etter det før hver hindring er fjernet og all tvil utelukket, finner aldri lyset» (Mot historiens klimaks, s. 405; Great Controversy, s. 527).

Forfalskninger som ligner på sannheten. Uten et grundig studium av Bibelen vil det være vanskelig å skille sannhet fra villfarelse. Alle som er villige til å la seg bedra, vil bli det. Det er viktig å ikke stole på hva som høres riktig ut, eller hva ens pastor eller lærer sier er riktig. Vi må ransake Skriften selv, «prøv alt og hold fast på det gode» (1 Tess 5:21).

Det er overraskende å tenke på hvor mange trofaste kristne som blir avsporet og forført av en eller flere av disse strategiene. Tenk for eksempel på hva de fleste kristne tror om døden. Ofte hører vi noen si at en kjær venn eller slektning nå er i himmelen. Det finnes til og med en TV-serie som heter «Going Home», som handler om kristne sykepleiere som hjelper pasientene sine på det de kaller «den ultimate reisen» til deres «evige hjem». Det høres fint ut, til å begynne med. På den annen side, hvor mange av oss ville like at våre døde slektninger så ned på oss fra himmelen, klar over alle våre sorger og problemer, men tilsynelatende hjelpeløse til å gripe inn?

Å forstå Bibelens beskrivelse av hva som utgjør menneskelivet, dødens natur og åndeverdenen er et godt vern mot Satans bedrag.

Livets ligning

For det første lærer Bibelen at vi alle er skapt i Guds bilde (1. Mosebok 1:26-28) som hele mennesker[i]. I 1. Mosebok 2:7 leser vi: «Da formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning.» Dette er livets ligning: støv + livsånde = et levende vesen. Fysiske, mentale og åndelige aspekter kombineres for å danne en hel person.

Dette er livets ligning: støv + livets pust = et levende vesen.

Det hebraiske ordet for «skapning» er nephesh og det greske ordet er psychē, ord som til tider oversettes med «sjel» i Bibelen. Men Bibelen taler aldri om at mennesket har en udødelig sjel som kan eksistere uavhengig av kroppen. Faktisk lærer den det motsatte, nemlig at Gud er «den eneste som er udødelig» (1 Tim 6:16). Skiller man det åndelige eller livgivende aspektet («livsånde») fra det materielle aspektet («jordens støv»), opphører menneskelivet. På samme måte beskriver Bibelen at «ånden» eller livet forlater et menneske i dødsøyeblikket (1 Mos 35:18; Sal 31:6; 146,4). Jakob 2:26 sier at «kroppen er død uten ånd». Oppstandelsen er det øyeblikket da Gud gir personen liv igjen (1 Kong 17:21; Luk 8:55). Den bibelske forståelsen av døden er altså nært forbundet med oppstandelsen.

En ubevisst søvn

Skriften «skildrer konsekvent menneskets død som en ubevisst søvn» frem til oppstandelsen[ii].[ii] Mange steder i både Det gamle og Det nye testamentet kaller døden en søvn (f.eks. 1 Kong 2:10; 2 Krøn. 14:1; Job 14:10-12; Sal 13:4; Jer 51:57; Matt 9:24; 2 Pet 3:3.4). Legg merke til hvor lik søvnen er Bibelens beskrivelse av døden:

Det finnes ingen bevissthet og ingen følelser. «De levende vet at de skal dø, men de døde vet ingen ting. De har ingen lønn i vente, for minnet om dem er glemt» (Forkynneren 9:5).

Det finnes ingen aktivitet. «For i dødsriket, dit du går, er det verken gjerning eller tanke, verken kunnskap eller visdom» (Forkynneren 9:10).

Døden er et rike av stillhet. «De døde priser ikke Herren, alle de som går ned til stillhetens land» (Sal 115:17).

Det er en adskillelse fra dem som lever. «Aldri mer skal de få del i alt det som skjer under solen» (Forkynneren 9:6).

Det vil skje en oppvåkning. «Mange av dem som sover i jorden, skal våkne, noen til evig liv, andre til spott og evig avsky.» (Daniel 12:2). [iii].

Som John Peckham så vakkert påpeker i sin nylig utgitte lærebok, God With Us: «Det faktum at døden er en søvn (en ubevisst tilstand) er gode nyheter, for det betyr at frelste personer som dør, ikke er klar over sine kjæres kamp og lidelse her på jorden. De venter ikke bevisst i evigheter på å bli gjenforent med sine kjære. . . . I stedet hviler de i fullkommen, ubevisst fred (skånet fra bevisstheten om denne verdens pågående ondskap), og det neste de vet, er at de vil se Jesus i oppstandelsen.»[iv].

Etter at Lasarus døde, snakket Jesus om ham som om han sov, og at han skulle «vekke ham opp» (Johannes 11:11). Det er klart at Lasarus ikke dro noe sted i dødsøyeblikket, og han visste heller ikke noe mer om livet etter døden da han ble vekket opp fra de døde (se Johannes 11:41-44), bortsett fra at han hadde dødd og nå var i live igjen – som å våkne fra en drømmeløs søvn. Fordi Jesus overvant synden og døden, slik hans egen oppstandelse fra de døde viser, kunne han forsikre Johannes på Patmos: «jeg har nøklene til døden og dødsriket» (Åpenbaringen 1:18).

Hvis døden er en bevisstløs søvn, er det umulig å kommunisere med dem som er døde. Spiritismen lærer det motsatte, nemlig at det er mulig å kommunisere med åndene eller sjelene til dem som er døde. Gud ønsker å beskytte oss mot bedrag, og derfor forbød Han slike forsøk på det sterkeste (3 Mos. 20:6), og befalte at medier og spiritister skulle steines til døde (vers 27). Legg også merke til Jesajas råd i denne forbindelse: «Når noen sier til dere: Søk til dødningemanerne og spåmennene, som hvisker og mumler! – da skal dere svare: Skal ikke et folk søke til sin Gud? Skal en søke til de døde på vegne av de levende? Til ordet og til vitnesbyrdet! – Dersom de ikke taler i samsvar med dette ordet, så er det ingen morgenrøde for dem.» (Jesaja 8:19-20 Norsk Bibel).

Bedrag i endetiden

Jesus advarer spesifikt om at det i fremtiden vil skje «store tegn og under, for om mulig å føre selv de utvalgte vill» (Matteus 24:24). På samme måte taler Paulus om endetidens bedrag som har sin «kraft fra Satan og virker med stor makt og med under og falske tegn.» (2 Tessaloniker 2:9). Hvordan vil vi forholde oss til overnaturlige manifestasjoner hvis vi blir konfrontert med dem?

Ellen White advarer om at «Mange vil bli konfrontert med djevleånder som gir seg ut for å være slektninger eller venner, og som kommer med den mest besnærende vranglære. Disse fremmede vesener vil prøve å påvirke våre ømmeste følelser og vil gjøre mirakler til støtte for det de sier» (Mot historiens klimaks, s. 429; Great Controversy, s. 560).

Hvordan ville du føle deg hvis et vesen som så ut til å være en avdød elsket person, for eksempel en forelder eller et barn, kom til deg, talte kjærlighetens ord og beskrev i vakre og levende detaljer den himmelske verden de nå nyter godt av? Hva ville du tenke hvis de la til at det ikke var nødvendig for deg å holde sabbaten hellig? Vi er ikke i tvil om hvordan vi bør reagere på slike spiritistiske manifestasjoner: «Vi må være beredt til å møte dem med Bibelens utsagn om at de døde vet slett ingen ting, og at de som viser seg på den måten, er djevleånder» (Mot historiens klimaks, s. 429; Great Controversy, s. 560).

Ellen White fortsetter med å beskrive at «På himmelhvelvingen vil det skje fryktelige og overnaturlige ting som viser demonenes makt til å gjøre mirakler. … Noen vil stå frem og gi seg ut for å være Kristus, og de gjør krav på den ære og tilbedelse som bare tilkommer verdens frelser. De utfører mirakuløse helbredelser og andre under, og påstår at de har åpenbarelser fra himmelen som motsier Skriften. …Som klimaks i bedraget vil djevelen gi seg ut for å være Kristus.» Hun fortsetter å si at han vil «opptre i en tiltalende og imponerende skikkelse som svarer til beskrivelsen av Guds Sønn i Johannes’ åpenbaring.»

Millioner av mennesker vil rope: «Kristus er kommet!» og bøye seg for ham mens han velsigner dem og helbreder de syke. «Men Guds folk vil ikke bli ført vill.» Det er fordi den «falske kristendomsforkynnelsen er ikke i samsvar med Guds ord» (Mot historiens klimaks, s. 480; Great Controversy, s. 624, 625).

Da jeg var ateist, var tanken på et evig brennende helvete et stort hinder for at jeg skulle tro på Gud. Jeg kunne aldri forestille meg å ønske noen en slik straff som fikk selv holocausts grusomheter til å virke tamme og barmhjertige i sammenligning. Selv om jeg nesten ikke visste noe om Bibelen på den tiden, hadde jeg noen velmenende kristne venner som fortalte meg at jeg burde tro på Jesus, ellers ville jeg bli pint i helvete i all evighet. Tenk deg min overraskelse da jeg oppdaget hva Jesus faktisk sa om helvete: «Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete» (Matteus 10:28).  Hva? Jeg hadde blitt fortalt at sjelen var udødelig. Men hvis det var sant, hvordan kunne den da bli ødelagt?

Ideen om en udødelig sjel er en hedensk idé som kom inn i kirken etter hvert som de kristne søkte «broer» for å nå ut til den større gresk-romerske verden. «Teorien om sjelens udødelighet var en av de falske læresetninger som romerkirken lånte fra hedenskapet og innførte i kristendommen» (Mot historiens klimaks, s. 420; Great Controversy, s. 549).Men den har ikke noe grunnlag i Skriften. Paulus sier at mennesker «søker herlighet, ære og uforgjengelighet» (Rom 2:7). Hvis udødelighet er noe vi søker, så kan den ikke være medfødt. Faktisk sier han også at Gud er «den eneste som er udødelig» (1 Tim 6:16). Jeg ble klar over at tanken om sjelens udødelighet går tilbake til djevelen selv, da han sa til Eva: «Dere skal slett ikke dø!» (1 Mos. 3:5).

Denne falske læren om et evig brennende helvete har gjort ufattelig stor skade på menneskers syn på Gud og Bibelen. «Er det i grunnen så merkelig at mennesker frykter og avskyr den barmhjertige Skaperen, ja endog hater ham, når vi tenker på hvordan Satan har svertet hans natur?» (Mot historiens klimaks, s. 411; Great Controversy, s. 536).

Hvis «Gud er kjærlighet» (1 Joh 4:8.16), hvordan kan Han da forårsake slike uhyrlige lidelser? Hvilket rettferdig grunnlag kan det være for evig pine? Gud selv sier: «Så sant jeg lever, sier Herren Gud, jeg vil ikke at den urettferdige skal dø, men at han skal vende om fra sin vei og leve. Vend om, vend om fra deres onde vei! Hvorfor vil dere dø, Israels hus?» (Esekiel 33:11). Alternativet til evig liv er ikke evig pine, men evig død: «Syndens lønn er døden» (Rom 6:23).

Døden kan ikke skille oss fra Gud

Da Jesus møtte disiplene like før korsfestelsen, sa han til dem: «Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er.» (Joh 14:3). Paulus utdyper dette i 1. Tessalonikerbrev 4:16.17: «For når befalingen lyder, når erkeengelen roper og Guds basun høres, da skal Herren selv stige ned fra himmelen, og de døde i Kristus skal stå opp først. Deretter skal vi som er igjen og ennå lever, bli rykket bort sammen med dem i skyene for å møte Herren i luften. Og så skal vi være sammen med Herren for alltid.»

Døden kan ikke skille oss fra Gud, fordi Han har inngående kjennskap til hvert eneste aspekt av vår individuelle menneskelige natur. Som Jesus sa: «hvert hårstrå dere har på hodet, er talt» (Matteus 10:30).

Gud er i stand til å gjenopprette oss i oppstandelsens morgen: «Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle forvandles, brått, på et øyeblikk, ved det siste basunstøt. For basunen skal lyde, de døde skal stå opp i uforgjengelighet, og vi skal bli forvandlet. For det forgjengelige må bli kledd i uforgjengelighet, og det dødelige må bli kledd i udødelighet. Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet: Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død, hvor er din seier?» (1 Korinterbrev 15:51–55).

Paulus påpeker også at den naturlige kroppen (som er dødelig og underkastet døden på grunn av synden) skal ikle seg en «åndelig kropp», og bruker en metafor fra landbruket: «Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det står opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft. Det blir sådd en kropp som hadde sjel, det står opp en åndelig kropp» (1 Korinterbrev 15:42–44). Som hans analogi tydelig viser, skjer dette ikke ved døden, men ved oppstandelsen.

«Aldri mer farvel»

Til tross for det som kan oppfattes som en noe teoretisk forklaring på døden, er vårt håp som kristne til syvende og sist svært personlig. Da min kones bestefar fikk kreftdiagnosen for mange år siden, ble hun knust. Han hadde vært som en far for henne, bunnsolid. Han var hennes fundament da hun vokste opp. Så da tiden var inne for å ta farvel med ham, gråt hun. Med tårene rennende nedover kinnene sa hun: «Bestefar, når Jesus kommer, skal du være den første personen jeg finner, og jeg skal gi deg en stor klem!» Og bestefaren hennes svarte: «Ja, og vi kommer aldri til å måtte si farvel igjen!»

Mange av dere har sikkert hatt lignende opplevelser. Kanskje var det en forelder, et barn, et annet familiemedlem eller en nær venn. Og for et vidunderlig håp vi har om å se dem igjen når Jesus kommer! For en trøst det er å vite at de rett og slett sover og venter fredelig på at Jesus skal komme og vekke dem og ikle dem udødelighet. De ser ikke ned på oss med medlidenhet eller bekymring, men sover fredelig i håp og venter på det øyeblikket da vi alle skal få se Jesus ansikt til ansikt og få være sammen med ham og hverandre, for alltid!

«Kom, Herre Jesus!» (Åpenbaringen 22:20).

Clinton Wahlen er assisterende direktør for Biblical Research Institute (BRI) ved Generalkonferansen for syvendedagsadventister.

Artikkelen er en kommentar til kapittel 31-34 i boken Mot historiens klimaks av Ellen G. White og ble først publisert på websidene til Adventist Review.

Lytt til Mot historiens klimaks på:

EGW Writings

Spotify

Fotnoter

[i] En del av det som følger er tidligere publisert i Clinton Wahlen, «What Happens When We Die? State of the Dead», i Committed to Our Identity: Message, Mission, Unity, red. Artur Stele (Silver Spring, MD: Biblical Research Institute/Review and Herald, 2024), s. 63-68.

[ii] John Peckham, God With Us: An Introduction to Adventist Theology, (Berrien Springs, Mich.: Andrews University Press, 2023), p. 399.

[iii] Se også Seventh-day Adventists Believe (Silver Spring, MD: General Conference Ministerial Association, 2018),s. 394-395.

[iv] Peckham, s. 405.