Stolthetens stille bedrag

Stolthet og spørsmålet om verdi 

Stolthet kan være en skjult fiende. Den sniker seg ofte innpå oss på måter vi kanskje ikke legger merke til med det første. En setning i denne ukas lekse fanget spesielt min oppmerksomhet: «Stolthet kommer av ønsket om å vise at livene våre har verdi.» Som en som jobber innen utdanning og som klinisk terapeut, synes jeg at denne observasjonen både er fascinerende og bekymringsfull. Hvis jeg ønsker å vise at livet mitt har verdi, er ikke det allerede et dårlig utgangspunkt? Hvis jeg føler meg tvunget til å bevise at jeg har verdi, forutsetter det antakelsen at den ikke eksisterer i seg selv.

Bibelen presenterer et helt annet utgangspunkt:

«For du har skapt mine nyrer,

du har vevd meg i mors liv.

Jeg takker deg for at jeg er så underfullt laget.

Underfulle er dine verk, det vet jeg godt.» (Sal 139,13-14).

Hvis Gud vevde oss sammen før vi var i stand til å oppnå noe eller mislykkes, så ble verdien vår fastsatt før vi noensinne kunne gjøre noe riktig – eller galt. Synd skiller oss imidlertid fra Gud og vanskeliggjør vår evne til å forstå den verdien han fastsatte da han skapte oss. Adam og Eva syndet og gjemte seg og Gud lette etter dem. Hvorfor gjorde han det? Fordi han hadde, og fortsatt har, en løsning på synden, og han setter stor pris på synderen! Hvis vi ikke var verdifulle etter at vi syndet, hvorfor skulle da Gud ha lett etter Adam og Eva med remediet for deres feil? Han leter fortsatt.

«For Menneskesønnen er kommet for å lete etter de bortkomne og berge dem.» (Lukas 19,10)

Hva har dette med stolthet å gjøre? La oss se litt nærmere på det.

Skyldfølelse, lav selvtillit og falsk ydmykhet 

Jeg har snakket med mange mennesker som tynges av skyldfølelse over tidligere feil og av en dypt innprentet oppfatning av at de er «mindre verdt». Over tid kan dette utvikle seg til at man straffer seg selv og til kronisk lav selvtillit. De senker forventningene til seg selv og aksepterer noen ganger usunne standarder i vennskap eller ekteskap fordi de ikke tror de fortjener noe bedre. Noen ganger faller de inn i et mønster med å gjøre gode gjerninger fordi de oppfatter at deres gode gjerninger på en eller annen måte tjener tilbake verdien deres som mennesker. Noen ganger er vi stolte av den opplevde «gjenvinningen» av verdien vår fra en nedvurdert tilstand, og vår kristne erfaring blir lik en forretningsutveksling. Enda verre er det at vi føler oss bedre når vi hører om andres ulykker og feil, fordi vi streber etter en stolthetsfylt sammenlignende analyse som får oss til å føle oss på en eller annen måte bedre fordi «vi i det minste ikke har gjort noe så ille som naboen vår har gjort».

Likevel sier Bibelen klart at det ikke er noe vi kan gjøre for å «gjenvinne» oss selv, bortsett fra å bekjenne, omvende oss og ta imot Kristi rettferdighet. Den eneste måten å bli frelst på, er hvis vi er i Kristus:

«Derfor er det nå ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus» (Rom 8,1).

Verdien vår, selve eksistensen vår, kan ikke økes ved god oppførsel eller reduseres ved fiasko. Fordi vi er vesener skapt av Guds hånd, er verdien vår iboende. Ingenting vi gjør kan øke den, og ingenting vi gjør kan ta den fra oss. Å stolt strebe for ens verdi er derfor ikke et tegn på styrke, men en stille motsigelse av den verdien Gud allerede har tilskrevet oss.

Motivasjon, prestasjon og anerkjennelsens felle 

Når vi forsøker å definere oss selv gjennom prestasjoner eller anerkjennelse, faller vi i det man kan kalle for prestasjonsfellen; det vil si at vi verdsetter hva suksess gjør for oss, heller enn hva Gud har til hensikt å gjøre gjennom oss. Dette er til syvende og sist et spørsmål om motivasjon: hvorfor vi gjør det vi gjør, sier det vi sier og søker det vi søker?

Vestlig kultur forsterker denne fellen med et språk som oppmuntrer til selvfokusert stolthet: «Vær stolt av det du gjør» eller «Du bør være stolt av deg selv.» Selv om det ofte er ment som en bekreftelse, kan et slikt språk langsomt knytte identiteten vår til ros. Over tid føles anerkjennelse livgivende, mens fraværet av den føles livstappende.

Bibelen tilbyr en løsning:

«Alt arbeid skal dere gjøre helhjertet, for det er Herren og ikke mennesker dere tjener.» (Kol 3,23).

Når anerkjennelse blir motivasjonen, blir sammenligning uunngåelig, og sammenligning fører stille og rolig til misnøye, sjalusi og såret stolthet.

Jeg hørte nylig på et intervju der en kjent skuespiller snakket med en journalist. Skuespilleren sa at det i 99,9 prosent av tilfellene var positivt å være kjent og gjenkjennelig. Det føltes godt å høre folk si at de likte ham, kjente ham igjen og snakket vennlig om ham. En gang leide han en makeup-artist for å få ham til å se annerledes ut. Han tilbrakte dagen med å gå gjennom et kjent marked i Los Angeles, og ingen kjente ham igjen. Han sa at han ikke likte den opplevelsen og foretrakk å være kjent og gjenkjennelig. Identiteten hans var knyttet til en ytre vurdering heller enn en indre.

Som Guds folk må vi være bevisste på hva som former motivasjonen vår. Gjør vi gode gjerninger fordi vi søker anerkjennelse fra andre, særlig de innenfor trossamfunnet vår, eller gjør vi gode gjerninger som en naturlig konsekvens av et ekte personlig forhold til Jesus? Faren, når motivasjonen er forankret på feil sted, er den altoppslukende fellen som sammenlignende analyse utgjør. Vi begynner å bruke for mye tid på å sammenligne prestasjonene våre og den medfølgende anerkjennelsen med dem rundt oss.

Enda mer urovekkende er det at vi kan begynne å bli misunnelige på andres status eller posisjoner, og i likhet med Lucifer blir vi misfornøyde. Vi begynner å stille spørsmål som «Hvorfor ble den personen valgt til det vervet?» eller «Jeg synes jeg er like kvalifisert.» Kanskje en venn forteller oss at de var overrasket over at vi ikke fikk stillingen. Eller vi står med såret stolthet fordi vi ikke ble invitert til et høytstående, fortrolig planleggingsmøte, mens andre – som vi oppfatter som «mindre kvalifiserte» – ble det. På den andre siden, hvis vi blir valgt eller bedt om å sitte i en spesialkomité, kan vi føle en farlig grad av stolthet over vår oppfattede betydning eller visdom, og tro at vi er ettertraktet for det vi bidrar med, snarere enn for det Gud har til hensikt å gjøre gjennom oss, uansett hvilken rolle vi har.

Hvorfor stolthet er så åndelig farlig 

Midt i onsdagens lekse møter vi en av ukens mest tankevekkende inspirerte uttalelser. Ellen White skriver:

«Det er ingenting som er så støtende for Gud eller så farlig for den menneskelige sjelen som stolthet og selvtilstrekkelighet.»*

Jeg tror ikke Gud hater denne synden mer fordi den er det største angrepet mot ham personlig, eller bare fordi det var den synden som kastet Lucifer ut av himmelen. Jeg tror Gud hater den mest fordi den medfører den største risikoen for evig tap for hans barn. Fordi stolthet er en falsk visjon, en slags virtuell virkelighet i 8K som gjør oss blinde for det autentiske bildet av hvem vi er og for en klar erkjennelse av hvem Gud er. Det er den fatale feilen, og jeg tror den ligger til grunn for all synd. Det er en overvurdering av identiteten, og ofte er risikoen usynlig mens konsekvensene er bitre.

Jeg er takknemlig for at dette kvartalet tar opp et så viktig tema. Måtte vi tilbringe tid med Gud hver dag, slik at vår oppfatning av hvem vi er aldri blir mindre enn det han har til hensikt, og absolutt aldri mer enn det vi ble skapt til å være.

«Gud står de stolte imot,

men de ydmyke gir han nåde.» (Jakob 4,6).

Om forfatteren:

Jeremy Hall er leder for utdanningsavdelingen i Michigan-konferansen. Han har hatt ulike stillinger innen adventistutdanning de siste 25 årene, blant annet som preseptor for guttene og kapellan/religionslærer, samt som rektor og skoleinspektør. Han er også autorisert psykolog.