Veien til vår fars hus

Det må ha vært surrealistisk for Ruben, Simon, Levi, Juda, Dan, Naftali, Gad, Asjer, Jissakar, Sebulon og Benjamin å innse at broren de trodde hadde forsvunnet ut av livet deres for alltid, faktisk var i live.

Dersom du har lyst til å delta i en samtale om temaet i denne artikkelen, finner du oversikt over Adventistkirkens menigheter her. Samtalene finner sted under bibelstudietimen på lørdager og tar utgangspunkt i et ressurshefte som også finnes som lydbok. Det finnes også en gruppe som møtes på Zoom.

Jeg kan forestille meg at det var skremmende for alle unntatt den yngste av de 11, Benjamin, å se sin bror Josef, som de alltid hadde foraktet og nesten drept før de til slutt solgte ham til handelsmenn. Hvordan bearbeider man i det hele tatt en slik hendelse? Hva ville du ha sagt hvis du var en av de ti etter at det første sjokket hadde lagt seg da du så denne «døde» broren stå foran deg, ikke bare i live, men også som hersker over Egypt, en global stormakt?

Hvis det er noe vi kan lære av historien om Josef og brødrene hans, så er det at det å være brødre ikke alltid fører til det vi ville kalle et brorskap: en sterk følelse av solidaritet og støtte mellom mennesker. Selv om de alle hadde samme far og var i hans tjeneste, kunne de ikke komme overens. Sjalusi, strid og ønsket om en bedre posisjon tok overhånd, og det førte til at de forrådte en av sine egne. Belønningen var et liv fylt av skyldfølelse og en forferdelig hemmelighet i mange år.

Problemet med ondskapen er at den er gjennomgripende. Den unntar ikke brødre eller søstre; den sitter fast i oss.

Det uunngåelige spørsmålet

Jeg kommer fra et land der 55 prosent av befolkningen identifiserer seg som ikke-religiøse. Mer enn halvparten av oss tror at det ikke finnes noen Gud eller høyere makt. I samtaler med mine ikke-religiøse venner om deres verdensbilde og årsakene bak deres trossystem, dukker det nesten alltid opp en variant av følgende spørsmål: «Hvis det finnes en Gud, hvorfor er det da så mye lidelse i verden?»

Visste du at Gud er lei av å høre dette spørsmålet?

«Dere har trettet Herren med deres ord. Dere sier: «Hva er det vi har trettet ham med?» Med å si at alle som gjør ondt, er gode i Herrens øyne, ja, at han har glede av dem. Eller: «Hvor er rettens Gud?»» (Malaki 2:17).

Malaki 2 begynner med at Gud henvender seg til prestene i Israel. Kanskje Han bare er lei av å høre dem stille dette spørsmålet, eller kanskje Han generelt er lei av det. Uansett kan jeg tenke meg at det svir mer når dette spørsmålet kommer fra mennesker som du har gitt et veikart for å finne deg, mennesker som siden ungdommen og gjennom hele sitt voksne liv har blitt instruert om din frelsesplan; mennesker som burde forstå at rettferdighet er en iboende del av din eksistens, spesielt når det gjelder et folk som ikke kan hevde at de er uvitende.

Å ikke tro fullt og helt

Heller ikke jeg kan påstå at jeg er uvitende. Jeg har nok kunnskap og erfaring til å vite at Gud er god. Likevel hender det at jeg tviler på Ham. Ikke på hans eksistens eller hans evne til å hjelpe meg, men jeg lurer av og til på om han vil sørge for mine behov eller behovene til dem rundt meg. Det virkelige problemet med å ikke tro på Gud er at vi begynner å legge alternative planer til det Han har fortalt oss, eller det Han ville ha fortalt oss hvis vi hadde tatt oss tid til å spørre. Disse plan B-planene gjør ofte at ting tar lengre tid, blir mer smertefulle og mer kompliserte. De blir verre, ikke bedre. Jeg snakker av erfaring når jeg sier at det finnes områder i livet mitt der jeg ikke har stolt fullt og helt på Gud. Jeg har ønsket å gjøre det, og jeg har bedt om det, men noen utfordringer har vist seg å være vanskeligere å overvinne enn andre.

Det er ikke en bevisst beslutning å ikke stole på Ham, men alt som ikke er fullstendig overgitt til Herren, er likevel et område som sjelefienden vil prøve å utnytte. Satan bryr seg ikke om hvorvidt dette er bevisste eller ubevisste svakheter; han vil gripe enhver del av deg som han kan kontrollere. Alt du overlater til ham, gir ham muligheten til å få full kontroll over deg til slutt.

Hvis Josefs brødre hadde gått til Herren med sin lengsel etter anerkjennelse, ville de ha oppdaget at Han gir nåde og ære, og ikke holder noe godt tilbake «for den som er hel i sin ferd» (Sal 84:12). Josefs brødre våknet ikke bare opp en dag og bestemte seg for at «I dag er dagen da jeg hater min bror så mye at jeg vil drepe ham». Brødrene trodde rett og slett ikke at deres sjalusi var noe Gud kunne hjelpe dem med. I stedet lot brødrene de opprinnelige følelsene av sårethet, usikkerhet og sjalusi gro og vokse til de stygge handlingene de til slutt begikk (Jak 1:14.15).

Effekten av nåde kan ta tid

Noe som er vakkert med denne historien, er at Josefs ti eldre brødre ikke falt døde om med en gang de vurderte å synde mot broren sin. Gud kunne ha hindret Josef i å nå bunnen av avgrunnen. Gud kunne ha avledet de ismaelittiske handelsmennene slik at de aldri ville ha møtt Jakobs sønner, og Han kunne ha fått brødrene til å falle til jorden (slik soldatene som prøvde å ta Jesus til fange i Johannes 18:6 gjorde) hvis de hadde forsøkt å drepe Josef.

Men våre tanker utløser ikke umiddelbart en dom. Gud vurderte nøye Josefs situasjon før han tillot at han ble ført til Egypt på en slik måte. Fordi Josefs brødre levde lenge etter at de hadde solgt ham, kan vi lese i den bibelske beretningen at selv disse forherdede, voldelige og svikefulle mennene til slutt ble angrende, uselviske og villige til å ofre seg selv for en annen. Det fine her er at der mange av oss kanskje ville ha skrevet de fleste karakterene ut av manuset etter 1. Mosebok 37, ga Gud dem mer tid, og i løpet av denne perioden lærte akkurat disse brødrene å bli mer lik Jesus.

Å elske dem vi ikke liker

Det kan være vanskelig å lære å vise andre den nåden Gud har vist oss i måten vi snakker til og behandler hverandre på. Noen mennesker forklarer at de ikke går i kirken på grunn av andre menighetsmedlemmer. Og jeg må si meg enig i at noen av situasjonene de beskriver, objektivt sett er forferdelige. Dessverre bommer vi kirkefolk noen ganger fullstendig i hvordan vi behandler våre medlemmer og besøkende.

På samme måte er det mye som kan forbedres når det gjelder hvordan vi samhandler på i sosiale medier. Jeg grøsser over den fiendtligheten jeg av og til møter der. Misforstå meg rett: jeg oppfordrer til åpne og ærlige samtaler. Jeg er nederlender og jurist, og jeg er alltid klar for en god diskusjon. Samtidig er jeg overbevist om at når samtalene våre blir mer kontroversielle eller omstridte, har vi ikke bare et ansvar for å holde en sivilisert tone, men også for å vise Kristi kjærlighet når vi gjør det. Vår Gud er stor nok til å lære oss å elske dem vi ikke er enige med. Ikke bare er Han i stand til å lære oss det, men Han forventer også at vi gjør det:

«Herren krever langt mer av alle som bekjenner seg til å være hans folk, enn de gir ham. Han forventer at de som tror på Jesus Kristus, i ord og gjerning åpenbarer for verden den kristendom som ble eksemplifisert i Frelserens liv og karakter. Hvis Guds ord er forankret i deres hjerter, vil de gi en praktisk demonstrasjon av evangeliets kraft og renhet. Det vitnesbyrd som på denne måten blir båret til verden, er av mye større verdi enn prekener eller bekjennelser til gudfryktighet som ikke åpenbarer gode gjerninger. La dem som nevner Kristi navn, huske på at de hver for seg gjør et inntrykk, positivt eller negativt, på sinnet til alle de kommer i kontakt med.»[i]

Å finne fred

Tilbake til historien om Jakobs sønner. Josefs brødre var i ferd med å vende tilbake til sin fars hus. Avstanden fra Egypt til Kanaan var på rundt 400-480 kilometer, så de skulle tilbringe mye tid sammen. Før de dro, kom Josef inn på scenen: «Så sendte han brødrene av sted. Da de dro, sa han: «Dere må ikke krangle på veien!»» (1 Mosebok 45:24).

Det var nok å krangle om: De ti kunne ha kranglet om hvem sin idé det var å kaste Josef i brønnen eller å selge ham til folk som sannsynligvis kom til å mishandle ham. Hvem hadde tatt lederrollen? Var det noen som alltid hatet Josef mest? Var det denne personen som var grunnen til at brødrene behandlet Josef med slik forakt?

De kunne ha kranglet om hvem som skulle fortelle faren, som de hadde løyet for, at hans mest elskede sønn ikke var død, og at de hadde vært så sjalu på Josef at de hadde latt følelsene sine for ham overstyre all fornuft. Mens Josef var på oppdrag for å se hvordan det gikk med brødrene sine, sørget de på grusomt vis for at han aldri mer skulle få kunnskap om det de drev med. Benjamin kunne ha sett på sine eldre brødre med avsky og tenkt: Vent litt, dere solgte broren min til fremmede? Og dere så hvor deprimert faren vår ble, og så sa dere ikke sannheten? Hvem er dere egentlig? Er jeg i det hele tatt trygg hos dere nå? Hjemturen kunne ha blitt en katastrofe.

Josefs beskjed om at de ikke skulle krangle, kan ha vært avgjørende. Han hadde tilgitt dem, og ved å gi dem tilgivelse gjorde han det mulig for dem å unngå mer konflikt. Hvis Josef hadde fred, kunne brødrene hans også finne fred.

Som Kristi etterfølgere er vi alle i Faderens tjeneste, akkurat som Josefs brødre var i Jakobs tjeneste. I likhet med Jakobs sønner kan vi møte utfordringer som er vanskelige å overvinne. Disse utfordringene kan handle om hvordan vi forholder oss til våre brødre og søstre, og de usunne mønstrene vi opplever sammen med dem. Det kan handle om behov vi har forsøkt å tilfredsstille gjennom en alternativ plan i stedet for det Gud har i tankene. Hver dag må vi velge hvem vi vil stole på. Vil vi stole på oss selv, eller vil vi erkjenne at vår Gud er til stede og vil gjøre det som er rett?

I likhet med Josefs brødre er vi på vei til vår Fars hus. Noen av oss har kanskje såret hverandre dypt på et eller annet tidspunkt. Noen av oss kan ha mye å krangle om på veien dit. Men hva om vi valgte å la være å krangle? Hva om vi lærte å tilgi slik Josef tilgav? Hva om vi gjorde det til et poeng å be om evnen til å elske hverandre sjenerøst til tross for vår kompliserte historie?

Å elske hverandre betyr ikke at vi ikke kan påpeke synd, og det betyr heller ikke at vi aksepterer dårlig oppførsel. Det betyr at når vi tar opp et problem, bør det være for å føre hverandre tilbake til Kristus. Hvis vi gjør dette riktig, kan vi gjøre Gud mindre trett. En sunn menighet som dette vil være bedre til å løfte hverandre opp, fordrive mørket og skinne klarere i verden (Matteus 5:14).

Vi har alle den samme Faderen; vi er alle i Hans tjeneste. Problemet med ondskapen er at den er over alt, men Guds løsning på ondskapen er tilgjengelig hvor som helst og når som helst. Måtte vi i Ham finne veien til å komme overens. Måtte sjalusi, strid og ønsket om en bedre posisjon aldri mer bli en del av vår ligning, og måtte vi sørge for at ingen blir forlatt på veien hjem.

Zippora Anson er en advokat som elsker Jesus, barn og solskinn. Hun bor i Nederland og liker å være ute i naturen.

Artikkelen ble først publisert i Adventist Review.

[i] The Seventh-day Adventist Bible Commentary, Ellen G. White Comments (Washington, D.C.: Review and Herald Publ. Assn., 1955, 1977), vol. 4, p. 1181. (Min utheving.)