Vis, ikke fortell

Der er de igjen – de versene vi ofte bare skummer gjennom. Når vi kommer til avslutningen av brevet til kolosserne (4,7–18), er det fristende å kaste et raskt blikk på dem og gå videre. Det er tross alt bare navn, hilsener og henvisninger til forhold vi ikke har noe med å gjøre.

Vel, hvis vi leser Bibelen utelukkende som en lærebok og bare henter ut instruksjoner, prinsipper og «livsregler», vil vers som disse frustrere oss (eller i det minste kjede oss). Men Bibelen er ikke bare en lærebok. Historiene, salmene og brevene er et vindu inn i selve livet! Bibelen gir et realistisk bilde av hvordan livet er, med alle dets røffe kanter og tragiske feil. Samtidig er den også en ærefryktinngytende og håpefull skildring av hva livet kan være gjennom Kristus – ikke bare en gang i himmelen, men allerede her på jorden.

Når man leser Kolosserne 4,7–18, er det noe fascinerende som treffer en: Sammenlignet med Paulus’ andre brev er det verdt å merke seg hvor uvanlig lange og dyptgående hans avsluttende bemerkninger er (bare brevet til romerne har en lignende epilog). Dette har fått mange til å utforske disse versene for å få dypere innsikt. Utallige sider er fylt med mulige biografier om de nevnte personene, samt strategier vi kan hente fra Paulus’ misjonsnettverk. Selv om det kan være fristende å kaste seg ut i det, analysere og lete etter biografier eller «misjonsstrategier», kan det være klokt å motstå den fristelsen … i hvert fall for en stund.

Et innblikk i kirken som Kristi legeme

Dette betyr selvfølgelig ikke at Paulus og menigheten ikke la strategier. Tvert imot var de svært målbevisste, slik vi for eksempel ser i brevet til Titus. Men Paulus’ bemerkninger gir dyp innsikt i hans liv, og dermed også i den tidlige kirkens liv. Som sådan motstår hans bemerkninger her ideen om at alt dette bare var strategi – det virker nesten som om det kommer naturlig for Paulus. Skjønt «naturlig» innebærer her en gjenfødt Kristi etterfølger, siden det den tidlige kirken viser her, slett ikke er «naturlig» i denne verden.

I stedet for å være en strategisk fremstilling gir dette avsnittet et innblikk i hvordan menigheten fungerer når medlemmene påvirkes og drives av Kristi verk (modenhet, ekte relasjoner, bånd på tvers av samfunnslag, utholdende forbønn, åpenhet om vanskeligheter, nåde og ansvar). Samtidig gir det et innblikk i hvordan menigheten fungerer når medlemmene drives av noe annet (f.eks. konflikt med Markus, splittelse med Demas).

Selvfølgelig kan man hevde at Paulus gjør dette i alle sine brev. Likevel er det en forskjell mellom å bevisst male et bilde og å faktisk leve det ut. Uansett hvor mye blekk man bruker på å fortelle folk hvordan det bør være og hva de må gjøre, vil det aldri ha samme virkning som å faktisk leve som et eksempel. Det handler kort sagt om «vis, ikke fortell» – og Paulus, her i slutten av brevet sitt, viser, han forteller ikke. I disse avsluttende bemerkningene i Kolosserbrevet deler Paulus noe som åpner et vindu inn i hvordan kirken ser ut som Kristi kropp. La meg bare trekke frem tre aspekter som gjør inntrykk på meg.

Gjensidig tilknytning

La oss først si det som det er: Paulus arbeider ikke alene! Dette er et av tilfellene der myten om den «selvskapte mannen» faller i grus. Paulus satser på relasjoner, og hele hans tjeneste er gjennomsyret av overbevisningen om at modenhet i Kristus aldri er et individuelt prosjekt. Gud utvider sitt rike gjennom Kristi kropp, ikke gjennom isolerte helter som utfører oppdrag på egen hånd.

Tjenesten er nødvendigvis relasjonell. I Kolosserbrevet 4 er hele nettverket (Paulus, Epafras, Nymfa, Markus, Lukas, menighetene i Laodikea og Hierapolis og mange flere) avhengige av hverandre (felles arbeid, omsorg og oppmuntring). Paulus er oppriktig interessert i disse menighetenes og de enkeltes velvære. De er på sin side dypt begeistret for ham. Deres utveksling er ikke bare et høflig «Hvordan går det?», men en ekte deltakelse i hverandres liv.

Disse hilsenene, oppdateringene, anerkjennelsene og forespørslene er ikke bare utfyllende tekst på slutten av brevet – de avslører et fellesskap som tror at åndelig vekst skjer i det kaotiske, gjensidige og hverdagslige arbeidet som skjer når man vandrer sammen. Paulus viser en bemerkelsesverdig tilknytning: autoritet som aldri ble kjølig, lederskap som aldri kvelte kjærligheten. Vennskapene hans var ekte, ikke beregnet, og varmen fra dem når oss fremdeles i dag. Han minner oss om at vi trenger mennesker på samme sted, som deler livet side om side (ikke på sikker avstand gjennom våre digitale vaner).

Og så kommer det ubehagelige spørsmålet: Hvordan står det til med meg i denne sammenhengen? Hvordan reagerer jeg når brødre og søstre deler vitnesbyrd, misjonsrapporter, gleden de ikke kan holde inne og frustrasjonene de helst skulle vært foruten? Hvordan reagerer jeg når de forteller om de irriterende, kjedelige og plagsomme detaljene i livet sitt? Ser jeg på dette som ekte invitasjoner til oppriktig fellesskap? Eller behandler jeg det som bakgrunnsstøy jeg må tåle?

Gjensidig forvandling

For det andre kan vi se hvordan disse menneskene blir forvandlet til Kristi bilde. Noe vi imidlertid ofte overser, er at denne forvandlingen aldri først og fremst skjer for sin egen skyld. Kristen modenhet og standhaftighet er i sin natur andreorientert i denne forvandlingen.

I brevet til filipperne fremhever Paulus Kristus som utøvet selvoppofring (Fil 2,6–11) og oppfordrer menigheten til å ha «samme sinn», et sinn som ikke kommer til uttrykk i teori, men i ydmyk tjeneste. I Kolosserne 4,7-18 ser vi den tankegangen levd ut: Tykikos oppmuntrer trette hjerter (vers 8), Onesimos slutter seg til ham for å bringe personlige oppdateringer slik at menigheten virkelig kan vite hvordan det går med Paulus (vers 7-9), Markus og Justus står ved Paulus’ side som en trøst i fengselet (vers 10, 11), Lukas forblir trofast ved hans side (vers 14), og Epafras «kjemper alltid for dere i bønn. Han ber om at dere må bli stående fullkomne og fullt overbevist om hele Guds vilje.» (vers 12)

Dette er jordiske handlinger som er inspirert av himmelske realiteter. Evangeliet som forener himmel og jord er ikke abstrakt; det formidles gjennom vennskap, gjestfrihet, skrevne ord, fysisk tilstedeværelse og det utholdende arbeidet som forbønn innebærer. Selv om denne (gjensidige) forvandlingen kommer til uttrykk gjennom våre samhandlinger med hverandre, er den formet av Guds ord, som gir næring til hele fellesskap snarere enn bare isolerte individer. Som sådan styrkes den av det kontinuerlige samspillet mellom nåde og ansvar (Gud gjør sin del; vi gjør vår).

Og dermed melder et nytt spørsmål seg: Hvordan står det til med meg i denne sammenhengen? Lar jeg andre forme meg, og stiller jeg meg selv til rådighet, slik at Kristus kan forme, styrke og støtte mine brødre og søstre gjennom meg? Hvor ville vi vært uten at andre fungerte som Guds hender og føtter for oss?

Felles kurs

Til slutt illustrerer denne epilogen den bibelske forståelsen av «Kristi kropp». I Guds plan har hvert kall betydning, og Kolosserne 4,7–18 gjør dette helt klart. Brevets avsluttende linjer viser et nettverk av troende hvor det er deres trofasthet som står i fokus, ikke deres rolle, fremtredende stilling eller offentlige innflytelse.

Noen av disse navnene gjentas flere steder i Skriften (jf. Paulus, Markus, Lukas og til og med Onesimos i Filemon); noen nevnes andre steder (jf. Arkippos, Tykikos, Epafras eller Aristarkos). Andre derimot, forekommer bare her (jf. Justus eller Nymfa). Selv om vi kan trekke noen verdifulle, velbegrunnede slutninger om disse navnene, forblir mye til syvende og sist spekulasjon. Vi kjenner ganske enkelt ikke disse menneskene – men Paulus og menighetene gjorde det. Likevel er det ingen tegn til hierarki, ingen implisitt rangering, ingen antydning om at synlighet er lik verdi. I Kristi legeme kan den spesifikke tjenesten variere, men deres betydning gjør ikke det. Tross alt er vi alle på vei i samme retning – mot Kristus og hans rike. Trofasthet, ikke berømmelse, innflytelse eller anerkjennelse, er det målet Gud gleder seg over.

Og det bringer et tredje spørsmål på ubehagelig nært hold: Hvordan står det til med meg i denne sammenhengen? Blir jeg tiltrukket av de «store navnene» (og ja, selv vi adventister har «kjendiser»), eller blir jeg til og med fristet til å bli en selv? Er jeg villig til å tjene der Gud setter meg, i tillit til at ydmyk lydighet og lidenskapelig trofasthet har evig betydning? Hvor er jeg på vei?

Ærlig og ekte – uten forskjønnelse

Det er verdt å merke seg hvordan alt dette fremstilles: Paulus er bemerkelsesverdig åpen og realistisk. Vi finner ikke en forherliget, glattpolert og idealisert fremstilling. Tvert imot skildrer Kolosserne 4,7–18 troende som trofast tjener Gud midt i ufullkommenhet, svakhet og menneskelige konflikter. Trofasthet innebærer å navigere gjennom stridigheter, feil og de smertefulle realitetene i relasjoner og tjeneste. Den tidlige kirken skjulte ikke disse realitetene. Her nevner Paulus dem, men vi ser også et forbilde for utholdenhet og en invitasjon til et felles liv preget av vekst, ansvarlighet og forvandling. Denne åpenheten minner oss om at Guds verk strømmer gjennom ufullkomne mennesker, og at standhaftighet, ydmykhet og tillit til Hans Ånd er det som opprettholder oss når vi sammen strever etter modenhet og tjeneste i Kristus.

Hva det kan være

Sammenlignet med andre «hellige» tekster er Bibelen på en unik måte forankret i historien. Den deler ikke bare kunnskap og «veiledninger» – den deler livet! Livet slik det virkelig er, og livet slik det kan være. Det er sant at frelsen er noe dypt personlig – en sak mellom Gud og meg. Likevel poder Gud alltid nye medlemmer inn i kroppen (menigheten) sin! Frelsen er individuell, men det å bli frelst skjer i fellesskap. Derfor viser (ikke forteller) Kolosserne 4 oss hvordan det ser ut når et fellesskap lever livet mellom himmel og jord. Den kosmiske forsoningen som Kristus har oppnådd (himmel → jord), gir kirken kraft til å stå modent i Guds vilje (jord → himmel). Denne guddommelige nåden blir håndgripelig i gjensidig tilknytning, gjensidig forvandling og en felles kurs.

Det vi finner i avslutningen av Paulus’ brev til kolosserne, er ikke en «hvordan-gjør-man»-guide! (For det må du fordype deg i innholdet i Paulus’ brev til blant annet kolosserne og filipperne.) For oss er dette et innblikk i hvordan livet som kristent fellesskap kan se ut. Er du interessert i dette? Flott! For Paulus’ ord gir oss håp om hva som kan bli, selv i vår kirke i dag. Kristi verk (å forene himmel og jord) gir oss dette håpet og denne ærefryktinngytende virkeligheten, til tross for de påkjenningene den pågående store striden mellom godt og ondt fortsatt medfører.

Roman Wiens var pastor i Tyskland før han begynte som doktorgradsstudent ved Andrews University. Hans største gleder er Guds ord og kona Julia.

Artikkelen er en kommentar til temaet for bibelstudiesamtalen i adventistkirker over hele verden førstkommende lørdag. Dersom du har lyst til å delta i en samtale om temaet i denne artikkelen, finner du oversikt over Adventistkirkens menigheter her. Samtalene finner sted under bibelstudietimen på lørdager og tar utgangspunkt i et ressurshefte som også finnes som lydbok. Det finnes også en gruppe som møtes på Zoom. Du er velkommen til en samtale om bibelske verdier.

Artikkelen ble først publisert i Adventist Review.