Lukk
Foto: Pieter Damsteegt/Adventist Media Exchange (CC BY 4.0)

Konsensusuttalelse angående Syvendedags Adventistkirkens ordinasjonsteologi

Vedtatt av Theology of Ordination Study Committee (TOSC), 23. juli 2013. Vedtatt av Generalkonferansens styre (Annual Council) 14. oktober 2014.

I en verden adskilt fra Gud består menigheten av dem Gud har forsonet med seg selv og med hverandre. Ved Kristi frelsende gjerning er de forenet med Ham ved tro gjennom dåpen (Ef 4,4-6) og blir dermed et kongelig presteskap med oppgaven å «forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys» (1 Pet 2,9). De troende har fått forsoningens tjeneste (2 Kor 5,18-20), og de er kalt og dyktiggjort gjennom Den hellige ånds kraft og de gaver Han utøser for å utføre misjonsbefalingen (Matt 28,18-20).

Selv om alle troende er kalt til å bruke sine åndelige gaver i tjeneste, identifiserer Skriften særlige lederoppgaver som ble fulgt av menighetens anerkjennelse av personer som fylte de bibelske kvalifikasjonene (4 Mos 11,16.17; Apg 6,1-6; 13,1-3; 14,23; 1 Tim 3,1-12; Tit 1,5-9). Flere slike anerkjennelser inkluderer håndspåleggelse. Engelske utgaver av Bibelen bruker ordet «ordain» som oversettelse av flere greske og hebraiske ord der den grunnleggende tanken er å utvelge eller utnevne og beskriver hvordan disse personene innsettes i sine stillinger. I løpet av kristenhetens historie har begrepet ordinasjon fått betydninger som går ut over det ordet opprinnelig innebar. Mot dette bakteppet forstår syvendedags adventister ordinasjon, i bibelsk forstand, som menighetens handling når den offentlig anerkjenner dem Herren har kalt og utrustet til lokal og global tjeneste i menigheten.

I tillegg til apostlenes enestående rolle identifiserer Det nye testamente de følgende kategoriene ordinerte ledere: eldste/tilsynsmenn (Apg 14,23; Apg 20,17.28; 1 Tim 3,2-7; 4,14; 2 Tim 4,1-5; 1 Pet 5,1) og diakoner (Fil 1,1; 1 Tim 3,8-10). Selv om de fleste eldste og diakoner gjorde tjeneste lokalt, var noen eldste omreisende og hadde tilsyn med et større område og flere menigheter, noe som kanskje gjenspeiles i tjenesten til personer slik som Timoteus og Titus (1 Tim 1,3.4; Tit 1,5).

Gjennom ordinasjonen gir menigheten representativ myndighet til enkeltpersoner for de konkrete tjenesteoppgaver de er utnevnt til (Apg 6,1-3; 13,1-3; 1 Tim 5, 17; Tit 2,15). Dette kan innbefatte å representere menigheten, forkynne evangeliet, forrette Herrens nattverd og dåp, plante og opprette menigheter, veilede og styrke medlemmer, imøtegå falsk lære, og gi generell tjeneste til forsamlingen (se Apg 6,3; 20,28.29; 1 Tim 3,2; 2 Tim 1,13.14; 2,2; 4,5; Tit 1,5-9). Ordinasjon bidrar til orden i menigheten, men den overfører ingen spesielle kvaliteter til personene som ordineres ei heller introduserer den et kongelig hierarki i de troendes samfunn. Bibelske eksempler på ordinasjon inkluderer å gi en utfordring, håndspåleggelse, bønn og faste, og å overgi dem som settes til side til Guds nåde (5 Mos 3,28; Apg 6,6; 14,26; 15,40).

Ordinerte personer vier deres talenter til Herren og menigheten hans i livslang tjeneste. Den grunnleggende ordinasjonsmodellen er Jesu utnevning av de tolv apostlene (Matt 10,1-4; Mark 3,13-19; Luk 6,12-16), og den ypperste modellen for kristen tjeneste er vår Herres liv og virke, han som kom, ikke for å la seg tjene, men selv å tjene (Mark 10,45; Luk 22,25-27; Joh 13,1-17).