Lukk

Sabbatsskolen

02
nov
2024

5. Bekreftelse utenfra

Tekstene

Introduksjon til dagens tekster

De fleste mennesker føler seg mest komfortable med noen som ligner dem selv. De som er annerledes, eller som kommer fra en annen kultur eller et annet levesett, blir ofte møtt med skepsis og i noen tilfeller direkte fiendtlighet. Slik var det også på Jesu tid.

Jesus sier selv at han er «kommet til Israels hus», men nevner også det paradoksale i at han kom til sine egne uten å bli akseptert. Dette gjaldt både kulturelt i Israel og for menneskeheten generelt. At det skapte ikke anerkjente Skaperen, var et resultat av onde krefter som så tvil om eierskapet.

Samaritanerne var etterkommere av dem som ikke ble ført bort til Babylon. På Jesu tid var de en utstøtt gruppe og religiøst avskåret fra tempelet. Samaritanerne ble mistrodd av jødene og klassifisert som annenrangs borgere.

Start Bibelsamtalen

Les én og én tekst og bruk noen av spørsmålene under til å utforske den. Lenger ned finner du kommentarer og refleksjonsspørsmål som også kan være spennende.

Joh 4,1-15

Joh 4,16-26

Joh 4,27-42

Tekstens verden

Hva tenker du er den viktigste tanken i det du har lest?

Hvilken hensikt tror du forfatteren hadde med å skrive dette?

Hvem skriver forfatteren til? Hvem har han i tanke?

Hva er den historiske sammenhengen for det du har lest?

Hvorfor tror du teksten du leste ble tatt med i Bibelen?

Reaksjoner på teksten

Hvilken stemning gir teksten deg? (trist, inspirert, glad osv.)

Hva kan man se for seg at ulike lesere vil være uenige om?

Hva kunne du satt på en plakat og hengt på veggen?

Hva er vanskelig eller problematisk i det du har lest?

Hvilke ord og uttrykk husker du umiddelbart best fra det du har lest?

Hvilke vers, ord eller uttrykk får du lyst til å understreke?

Hva kan jeg bruke det til?

Er det noe det er viktig å fortelle andre om fra det du har lest?

Hva er mest historisk informasjon, og hva er universelle prinsipper?

Hvis du skulle lage et «trospunkt» fra teksten, hva ville det vært?

Hva forteller teksten om hvem Gud er og hva han vil?

Hvilket budskap inneholder teksten som ville resonnere med en som ikke tror?

Kommentarer til tekstene

 Joh 4,1-15  |  Kilden med levende vann
«La meg få drikke.» Hva Jesus ber om, er et brudd på alle normer. Hun er en fremmed, en samaritaner, og en kvinne, og han er selvfølgelig jøde. Kort etter avslører Jesus sin virkelige intensjon: Å tilby henne «levende vann», slik at hun aldri skal bli tørst igjen. Hva sier det om Jesus, og hvem han er, om han kan tilby noe sånt? Han må være større enn patriarken Jakob, hvert fall! Profeten Jeremia hadde kritisert Juda: «De har forlatt meg, kilden med levende vann, og hugget seg brønner, sprukne brønner som ikke holder vann.» (Jer 2,13) Senere får man høre at «levende vann» er Ånden, som de troende skulle få (Joh 7,39). At kvinnen går derfra uten vannkrukken (4,28) indikerer kanskje, i overført betydning, at hun hadde tatt imot hans levende (utømmelige) vann og derfor ikke lengere trengte krukken til vann, som man igjen blir tørst av?

Joh 4,16-26  |  Det er jeg (Jeg Er)
«Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob?» spurte kvinnen i vers 12. I vers 19 anerkjenner hun Jesus som «profet», etter han har snakket om hennes fem menn. Konklusjonen hennes er ikke feil, for Jesus er en profet (og mer enn det). Endelig gir kvinnen til kjenne et håp om at Messias, når han kommer, skal forklare alt. Når Jesus sier: «Det er jeg» (Joh 4,26) – så bruker han det guddommelige navn, Jeg Er (2 Mos 3,14). På gresk står det: «JEG ER som snakker til deg.» Gud selv, jødenes Gud, har altså personlig oppsøkt og tilbudt frelse til en samaritansk kvinne. Stridsspørsmålene mellom jøder og samaritaner om hvilket fjell som er mest passende for offer og tilbedelse, Sion eller Gerizim, opphører da med å være relevante. Jesus har dessuten akkurat tatt et «oppgjør» med Jerusalems tempel i Joh 2,13-21. En ny «tid» har nå kommet, forklarer Jesus, hvor det som teller i tilbedelsen er ens forhold til Ånden og Sannheten. Jesus selv er Sannheten (Joh 14,6).

Joh 4,27-42  |  Løft blikket!
Med den samaritanske kvinnen har Jesus snakket om drikke, og med disiplene sine snakker Jesus nå om mat. Jesus sin mat er «å gjøre det han vil, han som har sendt meg, og fullføre hans verk». (4,34) Hva er «Guds verk»? Og hvordan er Jesus akkurat nå (med samaritanene) i gang med å «fullføre» det? Disiplene forstår ikke lignelsen om maten, men tar det til å begynne med veldig bokstavelig. Jesus ber dem dog «løfte blikket» og se markene. «De står alt hvite mot høst.» (Joh 4,35) Jesus vil at de skal gjøre et arbeid, en innhøsting. Men de ser ikke en gang marken. Kan det samme være et problem for Kristus sine disipler i dag? Vers 39 avliver enhver patriarkalsk myte om at kvinner ikke kan forkynne evangeliet om Jesus. En samaritansk kvinne gjør i denne historien mye mer nytte i innhøstningen enn de nærmeste disiplene, som har lite peiling på «Guds verk».

Til ettertanke
«Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene,» sier Jesus (4,22). Det kan minne om Paulus sin appell til Areopagos-rådet: «Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere.» (ApG 17,23) Jesus både anerkjenner jødenes historiske fortrinn, samtidig som han åpner opp for samaritanene og inviterer dem til å drikke av det levende vann. Israel var spesielt utvalgt av Gud, dog ikke bare til eksklusiv frelse, men til utadrettet prestetjeneste. Guds mål var helt fra begynnelsen å frelse alle verdens folk uten unntak (1 Mos 12,3). Er vi kalt på samme måte? Hvordan husker man på dette kall? Jøder og samaritaner var mer lik hverandre enn jøder og hedenske grekere. Likevel syntes fiendskapen mellom dem å ha være større. Hvordan forklarer vi dette? Hvordan kan folk, som minner noe om oss selv, vekke mer avsky i oss enn de som er helt annerledes? Hvilke normer er vi villige til å ignorere for å rekke ut til dem og dele det vi har?

Refleksjonsspørsmål

Upassende kontakt
Vi møter samaritanere flere ganger i Bibelen. Jødene unngikk samaritanene så godt de kunne av flere grunner. For å omskrive det til i dag, kan man si at de ikke ville sitte på samme buss, inngå handelsavtaler med dem, komme på grillfest eller bli sett sammen med dem. Og på et religiøst plan tilhørte samaritanerne en annen kirke som ikke sto for den samme troen. Å bli sett sammen med en samaritan ville føre til ryktespredning, og det var bedre å være på den sikre siden og unngå dem.

Alt dette var en stor sak for Jesus. Historien om den barmhjertige samaritan vekker gode følelser og sympati i oss. For jødene var det en ren provokasjon.

Da Jesus satte seg ned ved brønnen i et område der man måtte være forsiktig med hvem man kom i kontakt med, ble også den samaritanske kvinnen overrasket over at Jesus snakket til henne. Fortellingen har mange lag av provokasjoner og kulturelt upassende øyeblikk. Likevel taler historien inn i en kontekst av forsoning mellom Gud og mennesker, Guds syn på menneskelige forskjeller, kulturelle forskjeller, religiøse grenser og prinsipper.

Kan vi identifisere «de annerledes» i dag? Hvor langt bør vi gå for å imøtekomme andre kulturer eller andre måter å leve på? Troende kristne kan omfavne andre kulturer, men hva med andre religioner, andre måter å tilbe Gud på eller kirker med en annen tro enn deres egen? Hvordan kan vi bidra til å fremme religiøs og kulturell frihet uten å miste vår egen tro og kultur? Hvilken betydning har den digitale verden i denne sammenhengen?