Tekstene

Introduksjon til dagens tekster

Blodige åsteder kan virke frastøtende på oss i dag, men i det gamle Israel var ofringer en del av hverdagen. Prestene utførte rituelle drap på dyr og stenket blod som en del av de religiøse seremoniene. Dette var en påminnelse om at synd ikke er noe pent syn.

Den store forsoningsdagen var en viktig høytid der folk kunne gjenopprette sitt forhold til Gud og begynne på nytt. Det var en dag preget av både glede og erkjennelse av menneskelig skrøpelighet. Det nye testamentet brukte disse seremoniene for å illustrere Jesu frelsesverk.

Start Bibelsamtalen

Les én og én tekst og bruk noen av spørsmålene under til å utforske den. Lenger ned finner du kommentarer og refleksjonsspørsmål som også kan være spennende.

• 3 Mos 16,11-19
• Hebr 9,1-10
• Hebr 9,24-28
• Hebr 10,19-25

Tekstens verden

Hva tenker du er den viktigste tanken i det du har lest?

Hvilken hensikt tror du forfatteren hadde med å skrive dette?

Hvem skriver forfatteren til? Hvem har han i tanke?

Hva er den historiske sammenhengen for det du har lest?

Hvorfor tror du teksten du leste ble tatt med i Bibelen?

Reaksjoner på teksten

Hvilken stemning gir teksten deg? (trist, inspirert, glad osv.)

Hva kan man se for seg at ulike lesere vil være uenige om?

Hva kunne du satt på en plakat og hengt på veggen?

Hva er vanskelig eller problematisk i det du har lest?

Hvilke ord og uttrykk husker du umiddelbart best fra det du har lest?

Hvilke vers, ord eller uttrykk får du lyst til å understreke?

Hva kan jeg bruke det til?

Er det noe det er viktig å fortelle andre om fra det du har lest?

Hva er mest historisk informasjon, og hva er universelle prinsipper?

Hvis du skulle lage et «trospunkt» fra teksten, hva ville det vært?

Hva forteller teksten om hvem Gud er og hva han vil?

Hvilket budskap inneholder teksten som ville resonnere med en som ikke tror?

Kommentarer til tekstene

➼  3 Mos 16,11-19|  En gang i året
Herren sa til israelittene mens de var på vei fra Egypt til landet Gud hadde lovet dem at de skulle «reise en helligdom» for Ham, fordi han ønsket å bo «midt i blant dem» (2 Mos 25,8). Møteteltet hadde to avdelinger, delt med et forheng. I den innerste delen, bak forhenget, sto paktskisten, en kiste med «vitnesbyrdet»/De ti bud (se 2 Mos 32,15; 40,20), med et lokk som ble kalt «soningsstedet» (2 Mos 25,17-22) og med to gullstatuer i form av kjeruber (himmelske vesener som i GT er blant annet knyttet til Guds trone/nærvær. Se Sal 80,2; Jes 37,1) på hver side. Øverstepresten gikk kun inn i den innerste delen en gang året.

Seremoniene på Den store forsoningsdagen, den ene gangen i året øverstepresten gikk inn i møteteltets innerste avdeling, beskrevet i 3 Mos 16, var for at Herren ønsket å møte sitt folk, representert ved øverstepresten (2 Mos 25,22), og for å forsone og rense folket fra urenhet slik at Han kunne være «midt» iblant dem (2 Mos 25,8 og 3 Mos 16,16).

➼ Hebr 9,1-10 |  Det gamle gjelder ikke lenger
Boken omtales som «Brevet til hebreerne». Forfatteren selv kaller teksten «ord til formaning og trøst» (Hebr 13,22). Hebreerne er en tale som har fått en brevavslutning før den ble sendt til troende som følte seg tiltrukket til tilbedelsen i templet i Jerusalem, og var i fare for å forlate troen på Jesus.

I talen ser vi et godt eksempel på hvordan den tidlige kristne menigheten leste og forsto Det gamle testamente.

Taleren sier at Jesus er:

• større enn englene (Hebr 2,9)
• større enn Moses (3,3)
• en bedre prest og mellommann i et bedre tempel enn de som tjener i templet i Jerusalem (8,6)
• en bedre øversteprest (4,14-16; 10,11-12)

Med Jesus, sier taleren, er det et før – og et etter. Tidligere talte Herren gjennom profetene, men nå «har han talt til oss gjennom Sønnen» (Hebr 1,1-2). Uttrykket «men nå» og «men Jesus» viser kontrasten mellom før og etter (Se Hebr 1,2; 2,9: 3,3; 8,6; 9,11; 10,12).

 ➼ Hebr 9,24-28 og 10,19-25|  En gang for alle
Forfatteren av Hebreerne sier at problemet med helligdomstjenesten, både det som skjedde daglig, og det som skjedde en gang i året på Den store forsoningsdagen, er at seremoniene ble gjentatt daglig og år etter  år. Det at seremoniene måtte gjentas viser at de ikke kunne oppnå målet: varig forsoning og fellesskap med Gud. De hadde en funksjon, men kun som en skygge (8,5; 10,1), men etter Jesus liv, død og oppstandelse har tjenesten i templet ikke lenger noen funksjon. Det gamle gjelder ikke lenger, for Jesus døde og dermed renset de som tror på Ham «én gang for alle» (se 7,27; 9,12.26.28; 10,2.10).

Til ettertanke
Taleren er selektiv i sin bruk av 2 Mos 16. Hvorfor tror du han er det?

Frimodighet i troen nevnes flere ganger. Se Hebr 3,6; 4,16 og 10:19. Hva er årsaken til frimodigheten? Om vi mangler frimodighet, kan det være fordi vi beveger oss bort fra Jesus slik som mottakerne av talen nedskrevet i Brevet til hebreerne?

Refleksjonsspørsmål

Oppgjørets time
Når vi står overfor «oppgjørets time», kan det føles som om verden står stille. Det er en tid da vi konfronterer det som har ligget og ulmet – kanskje en konflikt i familien, en misforståelse blant venner eller en utfordring på jobben. Selv om disse øyeblikkene kan være ubehagelige, rommer de også et potensial for forandring. De gir oss mulighet til å rydde ut det gamle og gjøre plass til noe nytt. Det kan være en sjanse til å gjenoppbygge relasjoner eller justere vår tilnærming til en situasjon. Uansett er det en tid for refleksjon og vekst.

Det kristne budskapet handler om en konflikt mellom å velge eller forkaste Guds plan for oss. Man trenger ikke å være kriminell for å erkjenne egne begrensninger og feil. I samvær med andre unnlater vi ofte å gjøre det rette, og det er lett å være bedragersk. Hvorfor var Jesus så godt likt av dem som kjente sine egne feil og mangler? Var det noe ved Jesus som skapte forutsetninger for en annerledes «oppgjørets time»?

Har vi som kristne frarøvet andre gleden over å møte en Jesus som elsker, tilgir og gir en ny start? En Jesus som inspirerer og skaper takknemlighet? Er vi mer opptatt av ortodoksi enn av enkel overgivelse til Gud? Det er lett å peke fingre og fokusere på andres feil, men kanskje ligger styrken i å se innover og ta ansvar for vår egen del av ansvaret. Forsoning handler ikke bare om å tilgi andre, men også om å skape rom for dialog og gjensidig respekt. Kanskje må vi finne balansen mellom tro og handling for å skape et rom der tilgivelse og kjærlighet står i sentrum.