12. Falske ledere

Tekstene

OVERSIKT
Selv om vi i den vestlige verden setter stor pris på friheten vår, velger vi fortsatt ledere i samfunnet. Å peke ut en leder er fremdeles et uttrykk for demokratisk frihet. Ledere kan gjøre en stor og positiv innsats for et land, en institusjon, en virksomhet eller en kirke. Det er ofte en helt avgjørende funksjon som noen må ta på seg.

Men hva skjer hvis lederen ikke lever opp til ansvaret sitt, eller hvis personen misbruker makten sin til egen fordel? Hvilken betydning kan det få for dem som er underlagt lederen? Hvilke muligheter har man til å få lederen skiftet ut? Hvilket ansvar har alle som lar seg lede?

Skal man følge lederens anvisninger selv om man er uenig, hvis man vet at noe er faktuelt feil, eller hvis det er moralsk uakseptabelt? Hvorfor, eller hvorfor ikke? Ville svaret ditt vært det samme hvis du ble rettsforfulgt for ulydigheten din?

Start Bibelsamtalen

Les én og én tekst og bruk noen av spørsmålene under til å utforske den. Lenger ned finner du kommentarer og refleksjonsspørsmål som også kan være spennende.

• 2 Kor 10, 1-18
• 2 Kor 11, 1-33
• 2 Kor 13, 5-13

Tekstens verden

Hva tenker du er den viktigste tanken i det du har lest?

Hvilken hensikt tror du forfatteren hadde med å skrive dette?

Hvem skriver forfatteren til? Hvem har han i tanke?

Hva er den historiske sammenhengen for det du har lest?

Hvorfor tror du teksten du leste ble tatt med i Bibelen?

Reaksjoner på teksten

Hvilken stemning gir teksten deg? (trist, inspirert, glad osv.)

Hva kan man se for seg at ulike lesere vil være uenige om?

Hva kunne du satt på en plakat og hengt på veggen?

Hva er vanskelig eller problematisk i det du har lest?

Hvilke ord og uttrykk husker du umiddelbart best fra det du har lest?

Hvilke vers, ord eller uttrykk får du lyst til å understreke?

Hva kan jeg bruke det til?

Er det noe det er viktig å fortelle andre om fra det du har lest?

Hva er mest historisk informasjon, og hva er universelle prinsipper?

Hvis du skulle lage et «trospunkt» fra teksten, hva ville det vært?

Hva forteller teksten om hvem Gud er og hva han vil?

Hvilket budskap inneholder teksten som ville resonnere med en som ikke tror?

Kommentarer til tekstene

2 Kor 10,1-18; 11,1-33. |  Apostelen og superapostlene
Paulus hadde et nært og til tider turbulent forhold til menigheten i Korint. Menigheten ble grunnlagt av Paulus sammen med Priskilla og Akvilas under hans opphold i byen, der han arbeidet som teltmaker (Apg 18,1–11). Senere fikk han følge av Silas og Timoteus, og i løpet av omkring halvannet år ble det etablert en menighet som i hovedsak besto av hedningkristne.

Kontakten mellom Paulus og korinterne fortsatte etter at han forlot byen. Han besøkte dem flere ganger, og sendte medarbeidere som Timoteus og Titus (1. Kor 4,17; 2. Kor 7,6-7; 8,16-19; 12,18). Menighetsmedlemmer reiste til Paulus for å søke råd og fortelle om menighetens tilstand (1. Kor 1,11; 16,17), og han utvekslet brev med menigheten. Paulus skrev flere brev enn de to som er bevart i Det nye testamentet, blant annet et tidligere brev som omtales i 1. Kor 5,9 og et brev som nevnes i 2. Kor 2,4.

Allerede i 1. Kor kan man ane spenninger i forholdet mellom Paulus og menigheten. Paulus går i rette med noen han omtaler som «disse oppblåste folkene» (1. Kor 4,18-19), han forsvarer seg mot de som ikke anerkjenner ham som apostel (1. Kor 9,1-14). Mellom 1. og 2. Korinterbrev forverret konflikten seg. Et besøk fra Paulus, ofte omtalt som «smertebesøket», endte i sorg og konfrontasjon (2 Kor 2,1). I etterkant skrev Paulus et brev «med mange tårer» (2 Kor 2,4), der han formante menigheten sterkt. Kanskje det var Titus som reiste til Korint med brevet. Titus ble i hvert fall sendt til Korint, og da han kom tilbake og fortalte at mange i menigheten hadde tatt Paulus’ formaning til seg, ble han fylt av glede (2. Kor 7,6-7).

Likevel var ikke alle konflikter løst. I 2. Korinterbrev møter vi fortsatt motstandere, trolig omreisende forkynnere utenfra, som utfordrer Paulus’ autoritet og forkynnelse. Paulus omtaler dem som «visse andre som gir seg selv anbefaling» (2. Kor 10,12), at de «forkynner en annen Jesus» og et «annet evangelium» (2. Kor 11,4). Til slutt bruker Paulus ironi ved å kalle dem superapostler (2. Kor 11,5; 12,11).

 2 Kor 13,5-13 |  Et hellig kyss
Flere steder i Det nye testamente oppfordres troende til å hilse hverandre med «et hellig kyss» (Rom 16,16; 1. Kor 16,20; 2. Kor 13,12; 1. Tess 5,26; 1. Pet 5,14). I antikken var et kyss en vanlig hilsen og et uttrykk for fellesskap og gode ønsker mellom mennesker som hørte sammen, for eksempel i familie eller samme sosiale gruppe. I menigheten ble det «hellig kysset» delt på tvers av sosiale skiller – mellom frie og slaver, rike og fattige, jøder og grekere, og kanskje også mellom kvinner og menn – en radikal felleskapshilsen i et samfunn som ellers var tydelig lagdelt og preget av klare sosiale forskjeller.

Adjektivet «hellig» peker på at hilsenen var noe annet enn et vanlig kyss. Flere tidlige kristne tekster fra 150-300 e.Kr. viser en senere utvikling hvor det advares mot misbruk, og at hilsenen må gjøres på en anstendig måte, som ikke gir grunnlag for mistanke. For eksempel sier Apostoliske konstitusjoner (300-tallet) at kysset gis «menn til menn, og kvinner til kvinner».

Til ettertanke

Paulus sier at Herren har gitt «fullmakt til å bygge opp, ikke rive ned» (2. Kor 10,8 og 13,10). Hvordan kan man håndtere konflikter på en måte som bygger opp?

Hva betyr det i praksis å være «stolt av Herren» i dag?

I kapittel 11 sammenligner Paulus seg med «superapostlene». Et av virkemidlene er ironi. Hva er faren med å bruke ironi når man snakker om, og med andre? Hvorfor bruker Paulus ironi?

Hvordan kan vi bygge fellesskap som preges av nåde, kjærlighet og fellesskap, og som speiler Det nye testamentes radikale fellesskapstanke?

Refleksjonsspørsmål

Falske ledere i kirken

Også i kirker og trossamfunn har vi ledere som underviser og har ansvar for aktivitetene. Er det attraktivt å ha en lederrolle? Hvorfor, eller hvorfor ikke? Hva er en leders ansvar i en kirke? Hvilken kompetanse krever det å være leder?

Når Bibelen sier at kirkens hode (= leder) er Kristus, hvorfor har vi da ledere i kirkene våre? Er det nødvendig? Kan vi ikke bare lese Bibelen selv og rette oss etter den? Hvorfor fantes det apostler i kirkens første tid? Hva gjør vi i en kirke når vi ikke er enige med lederen? Skal vi alltid følge de religiøse lederne våre, eller skal vi tenke selv og ta stilling?

Hva kan en leders overordnede målsetting være for menigheten? Hvordan kan vi vurdere om en leder har skjulte motiver som ikke stemmer overens med fellesskapets retning? Og hvordan henger ledelse og makt sammen? Hvordan påvirker ulike personlighetstyper ledere i menigheten? Hvilke mekanismer gjør at lederrollen til tider skaper flere konflikter enn løsninger?

Test deg selv

I 2 Kor 13,5 leser vi at vi skal prøve oss selv. Hva innebærer det konkret? Hva er formålet med å teste oss selv? Handler det om å sikre at vi følger reglene for å unngå straff, eller om å trene oss selv til å leve i samsvar med kjærlighetens prinsipper? Hvordan forholder vi oss til ledere som tilsynelatende ikke reflekterer over egen atferd eller lytter til andre?