8. Fortiden har betydning
Tekstene
Introduksjon til dagens tekster
Før i tiden var alt så mye bedre, sier vi av og til. Men fortiden rommer også tragedier og nederlag som vi helst vil glemme.
Men vi er alle et produkt av vår fortid. Slik var det også med Jesus.
De færreste får oppleve at livet deres er forutsagt eller at det er profetert at de skal gjøre en forskjell. Men vi har alle muligheten til å gjøre en forskjell og påvirke fremtiden med de valgene vi tar.
Jesus viser stadig til at hans eksistens blant jødene var forutsagt i de gamle skriftene, og at han er den kosmiske oppfyllelsen av Guds plan. Dette er et en stor påstand, og mange syntes det var blasfemisk. Likevel er det en sentral tanke i Bibelen at Jesu misjon var en nøye planlagt del av omsorgen for planeten vår og de som bor her.
Start Bibelsamtalen
Les én og én tekst og bruk noen av spørsmålene under til å utforske den. Lenger ned finner du kommentarer og refleksjonsspørsmål som også kan være spennende.
Joh 5,31-47
Mat 5,17-20
Gal 5,1-6
Tekstens verden
Hva tenker du er den viktigste tanken i det du har lest?
Hvilken hensikt tror du forfatteren hadde med å skrive dette?
Hvem skriver forfatteren til? Hvem har han i tanke?
Hva er den historiske sammenhengen for det du har lest?
Hvorfor tror du teksten du leste ble tatt med i Bibelen?
Reaksjoner på teksten
Hvilken stemning gir teksten deg? (trist, inspirert, glad osv.)
Hva kan man se for seg at ulike lesere vil være uenige om?
Hva kunne du satt på en plakat og hengt på veggen?
Hva er vanskelig eller problematisk i det du har lest?
Hvilke ord og uttrykk husker du umiddelbart best fra det du har lest?
Hvilke vers, ord eller uttrykk får du lyst til å understreke?
Hva kan jeg bruke det til?
Er det noe det er viktig å fortelle andre om fra det du har lest?
Hva er mest historisk informasjon, og hva er universelle prinsipper?
Hvis du skulle lage et «trospunkt» fra teksten, hva ville det vært?
Hva forteller teksten om hvem Gud er og hva han vil?
Hvilket budskap inneholder teksten som ville resonnere med en som ikke tror?
Kommentarer til tekstene
➼ Joh 5,31-47 | Jesu referanser
Hvem er ”dere” i denne teksten? Hvem snakker Jesus til? Dagens avsnitt er en del av en lengre samtale Jesus har med ”jødene” (5,10.15.16.18). Mest sannsynlig er det snakk om jødiske lederskapet. I 2024-utgaven av Bibelen er ”jødene” til tider oversatt med ”jødenes ledere” (1,19), og det er en viktig presisjon, da jødetekstene i Johannes historisk har blitt brukt til å legimitere jødeforfølgelse.
Det store problemet for Jesus i fortellingen til Johannes synes å være at ”jødene” ikke ville ta imot og høre på han. Dette gjøres klart allerede i innledningen:
” 9 Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. 10 Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. 11 Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham.” (Joh 1,6-11) Så gjennom hele evangeliet mønstres vitner og referanser på at Jesus er noe mer enn de ser, at han er den kommende Messias, verdens lys og frelser. Johannes døperen vitnet om det (5,33). Jesu gjerninger vitnet om det (5,36). Far vitner – men du hører og gjenkjenner ikke vitnesbyrdet hans, fordi de ikke kjenner Far (5,37). Skriftene vitner – men de ser han ikke der (5,39). Fordi de ikke kjenner Han som har sendt Jesus.
➼ Matt 5,17-20 | Lovens endemål er Jesus
Jesus møtte tidlig på anklagen om at han med sitt liv og sin lære viste disrespekt for Moseloven, Torah, og at han i praksis opphevde Moseloven. Denne anklagen er tydelig bakgrunnen denne uttalelsen: ”Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle”. Oppfylle. Ordet som er brukt på gresk er ”plēroō”. I Matteus er det brukt 21 ganger, og utenom 5,17 er det i all hovedsak brukt om hvordan Jesus-fortellingen oppfylte en eller annen profeti i GT (f.eks. 1,22; 2,15; 4,14 mm). Men ordet kan også vise til noe som fylles opp. Jesus oppfylte profetiene, men han fylte også opp loven i den forstand at han utla og levde dens fulle og sanne mening.
(Sml Heb 10,4).
➼ Gal 5,1-6 | En ny ordning
Paulus snakker her om et av sine hovedtema: hva innebærer det at vi har gått fra den gamle til den nye pakten. Pakt i Bibelen er den avtalen Gud opp gjennom historien har gjort med patriarker og jøder. I sin tid baserte man forholdet sitt til Goud på Moseloven, Torah, og særlig omskjærelsen. Torah overholdelse og omskjærelse var markørene på at man tilhørte Guds folk. Nå, sier Paulus, er det nye takter. Nå har en ny pakt kommet. En ny måte å forholde seg til Gud på. De nye markørene for om man er i et forhold med Gud, tilhører hans folk, er to ting: (1) Ånden (5,5) og «tro som er virksom i kjærlighet» (5,6). Å gå tilbake til Loven og omskjærelsen, er å si nei takk til det nye Gud har gjort i verden gjennom Jesus, og gå over en bro som ikke lenger bærer.
Til ettertanke
Hvordan kan vi se Jesus i Bibelen? Hvilke ”vitnesbyrd” taler mest til deg?
Kristne påstår at Jesu komme og liv var forutsagt i GT. Synes du disse forutsigelsene er overbevisende?
På hvilke konkrete måter kan du se for deg at Jesus ”oppfyller” loven gjennom sitt liv og sin lære?
Er det noen av dere som kan forklare forskjellen mellom den gamle og den nye pakten i Bibelen?
Refleksjonsspørsmål
Alt skjer når tiden er inne
Når Paulus bruker uttrykket «tidens fylde», sikter han til en lineær historie der Jesus var midtpunktet for noe som ble kunngjort i fortiden. Litt på samme måte som et årsmøte eller en begivenhet finner sted på det tidspunktet det er planlagt. Videre er det viktig for Paulus – og Jesus – å understreke at Jesu tilstedeværelse i verden ikke var en plutselig oppfinnelse eller noe han hadde bestemt på egen hånd. Det var en del av en større plan, en plan som faktisk var åpen for dem som ønsket å se og forstå den.
Vi sier ofte at det er en stor fare ved ikke å lære av fortiden, for da kommer vi til å gjenta de samme feilene. Fortiden viser vei til fremtiden, som vi alle opplever som nåtiden, og dagen i dag peker også mot morgendagen. På denne måten viser Bibelen at Gud har en plan og en hensikt med alt, og det kan gi oss trygghet.
Er alt gammelt godt?
Verken Paulus, Peter eller Jesus forherliger fortiden, men oppfordrer til å forstå det som har skjedd før. Det betyr ikke at alt som er gammelt, er godt, men det kan bidra til å forklare dagens hendelser.
Vi glemmer ofte detaljer om fortiden. Vi fortrenger det vi ikke vil huske, og prøver å holde fast på de festlige øyeblikkene vi har opplevd. Hvordan kan denne tendensen hindre oss i å skape forandring i fremtiden? Holder vi fast ved det gamle som om det er mer Guds plan enn nåtiden? Er de gamle måtene å tro på, gå i kirken på, organisere familielivet på eller være medmenneske på fortsatt relevante i fremtiden? Bør vi alltid forsøke å gjøre fortiden relevant for fremtiden? Hvorfor (ikke)?