Tekstene

Introduksjon til dagens tekster

Forskjellen mellom Kristus-troende og de som ikke deler denne troen, er at den ene gruppen ser det som et mål i livet å etterligne Jesu karaktertrekk.

Dette betyr ikke at andre ikke kan ha gode karaktertrekk som har sitt opphav i Gud. Men de troende har noe konkret utenfor seg selv de fokuserer på og noe større å vie seg til.

Uansett hvordan mennesker lever livene sine, vil selv det mest uselviske og oppofrende liv i tjeneste for andre, med en karakter som passer rett inn i Guds rike, ikke bringe mennesker i harmoni med Gud.

Den bibelske fortellingen viser at det ikke finnes noen annen vei til Guds rike enn gjennom Jesu offer på korset. Gjennom denne kjærligheten finner vi livet.

Start Bibelsamtalen

(Les tekstene en og en og bruk noen av spørsmålene under til å utforske den. Lenger ned finner du kommentarer og refleksjonsspørsmål som også kan være spennende)

Ef 5,1-17

Ef 5,8-20

Tekstens verden

Hva tenker du er den viktigste tanken i det du har lest?

Hvilken hensikt tror du forfatteren hadde med å skrive dette?

Hvem skriver forfatteren til? Hvem har han i tanke?

Hva er den historiske sammenhengen for det du har lest?

Hvorfor tror du teksten du leste ble tatt med i Bibelen?

Reaksjoner på teksten

Hvilken stemning gir teksten deg? (trist, inspirert, glad osv.)

Hva kan man se for seg at ulike lesere vil være uenige om?

Hva kunne du satt på en plakat og hengt på veggen?

Hva er vanskelig eller problematisk i det du har lest?

Hvilke ord og uttrykk husker du umiddelbart best fra det du har lest?

Hvilke vers, ord eller uttrykk får du lyst til å understreke?

Hva kan jeg bruke det til?

Er det noe det er viktig å fortelle andre om fra det du har lest?

Hva er mest historisk informasjon, og hva er universelle prinsipper?

Hvis du skulle lage et «trospunkt» fra teksten, hva ville det vært?

Hva forteller teksten om hvem Gud er og hva han vil?

Hvilket budskap inneholder teksten som ville resonnere med en
som ikke tror?

Kommentarer til tekstene

Ef 5,1-7  |  Kjærligheten objektifiserer ikke!

5:1 er egentlige bare fortsettelsen til 4:32: «Tilgi hverandre slik Gud har tilgitt dere i Kristus. Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn.» Vi er blitt adoptert inn i Guds familie, og vår Fars familieverdier må få gjennomsyre alt. Storebror Jesus har på en spesiell måte vist oss hvordan: «Lev i kjærlighet, slik Kristus elsket oss og ga seg selv for oss som en offergave, en velluktende duft for Gud.» (v. 2). Jesus døde heller enn å ta igjen. Han døde med ordene «tilgi dem…».  Det er litt av et forbilde når vi i stedet fristes til å holde fast i bitterheten.

Resten av avsnittet handler om utenomekteskapelig sex, begjær (som «grådighet» her også kan oversettes til), grovt prat og grove vitser. Grensen går ikke ved nedverdigende handlinger overfor andre, men ved nedverdigende ord og tanker. Alt som gjør den andre til «gjenstand» for din fornøyelse reduserer deres fulle menneskelighet og er dermed i strid med den selvoppofrende andre-oppløftende kjærligheten som er Jesu oppskrift til livet.  Som det står bare noen vers før: «Si bare det som er godt og som tjener til å bygge opp der det trengs.»

Det handler ikke her om at Guds synes seksuelle følelser er skitne. Det handler svært konkret om den gylne regel: Du skal behandle andre, inkludert din ektefelle, med den samme respekt og kjærlighet og trofasthet som du selv ville ønske å motta.

Ef 5,8-20  |  Leve i lyset?

Legg merke til at Paulus setter likhetstegn mellom å være klok (v.15) og å leve i lyset – i godhet, rettferd og sannhet. Men det er flere måter å forstå dette på. En umoden forståelse handler om at «det er klokt å gjøre som Gud vil, for da unngår vi straffen på dommedag.»  I en slik tankegang har Gud konstruerte noen lover etter sin egen vilje som er backet av trussel om straff. Disse vil Gud vil vi skal følge for ellers blir han vred. Men dette er som sagt en umoden tankegang. Guds lover er mye mer som naturlovene. Du kan ikke bryte en naturlov. Men om du ignorerer dem, vil de «bryte deg.» Behandler du deg selv eller din neste i strid med den grunnleggende medmenneskeligheten skaperen har lagt ned i oss, vil du gå glipp av det gode livet du ellers kunne hatt. Og om du ikke forstår det før, vil du i hvert fall forstå det den dagen alt skal fram i lyset. Å handle klokt handler ikke om strategisk å prøve å unngå straff, men om å velge det livet som fører til dyp og inderlig tilfredshet, fordi det er slik vi er skapt. Som super-ateisten Sam Harris sa det i en podkast: «Jeg vet at det mest egosentriske jeg kan gjøre, er å leve for å hjelpe andre. Det er ingenting som gjør meg lykkeligere.» Da har man skjønt noe!

Ettertanke

Hvordan bruker man den dyrebare tiden godt, i lys av at dagene er onde?

Hvordan blir man «heller fylt av Ånden»? Kan man velge det? Hvorfor er takknemlighet et så sterkt redskap for vår indre tilstand?

Refleksjonsspørsmål

Etterligner jeg Jesus?

Paulus nevner den mer akademiske siden av frelsesplanen andre steder enn i Efeserbrevet. Paulus’ hovedanliggende for de kristne i Efesos var at de troende skulle bekrefte sin tro med et forandret liv. Datidens kultur og samfunnsmekanismer var svært forskjellige fra dagens. Er skillet mellom «troende og hedninger» særlig relevant i dag? Kategoriserer vi mennesker ut fra deres etiske evner? Hva er det egentlig Paulus prøver å fortelle oss hvis vi tilpasser budskapet hans til vår tid?

Ligger frelsen i en streng moralkodeks?

Protestene i Iran mot manglende personlig frihet reagerer mot en streng religiøs kodeks. Tror du Paulus ville gått inn for et moralpoliti hvis han også hadde hatt politisk makt? Ligger det en fare i å blande politisk makt og religiøse moralprinsipper? Finnes det kristne grupper som med Paulus i hånd ønsker å innføre et samfunn der «de rene dyder» er «de synlige dyder»?

Hvorfor omtaler vi ofte livet som kategoriske bokser, svart-hvitt, enten/eller og absolutter, og ikke i lys av måtehold og moderasjon? Er det en fare for å bli moralsk korrupt når den gode fasaden kommer først?

Hvordan forstår vi Guds rike i lys av et ordnet liv? Vil overgivelsen og lengselen etter Jesu kjærlighet gjøre moralpolitiet overflødig? Kan det «gode moralske livet» også fungere som en avgud som fører oss på villspor?