2. Nye utfordringer i livet

Tekstene

Moses hadde sannsynligvis mange monotone dager som gjeter i ørkenen. Den ene dagen lignet den andre, og det skjedde sjelden noe utenom det vanlige. Men så kom en dag som skulle forandre alt. Synet av en busk som brant uten å bli fortært var intet mindre enn et mirakel. Kanskje tvilte Moses på sin egen dømmekraft  – kanskje til og med på sin egen helse. Men så hørte han stemmen som talte direkte til ham fra busken. Og i det øyeblikket innså Moses at det var Gud selv som snakket til ham. På samme måte som Paulus senere opplevde det blendende lyset på veien der Jesus talte til ham, opplevde også Moses dette skjellsettende øyeblikket. Et øyeblikk som ble et vendepunkt i livet hans.

For de fleste av oss er hverdagen ofte preget av rutiner. Dagene kan føles monotone, uten brennende busker eller lysende mirakler. Men i de øyeblikkene vi minst venter det, kan vi bli overrasket av Guds kall. Et kall som utfordrer oss og leder oss i retninger vi aldri hadde forestilt oss.

Start Bibelsamtalen

Les én og én tekst og bruk noen av spørsmålene under til å utforske den. Lenger ned finner du kommentarer og refleksjonsspørsmål som også kan være spennende.

• 2 Mos 3,1–22
• 2 Mos 4,1–17
• Hebr 11,23–29

Tekstens verden

Hva tenker du er den viktigste tanken i det du har lest?

Hvilken hensikt tror du forfatteren hadde med å skrive dette?

Hvem skriver forfatteren til? Hvem har han i tanke?

Hva er den historiske sammenhengen for det du har lest?

Hvorfor tror du teksten du leste ble tatt med i Bibelen?

Reaksjoner på teksten

Hvilken stemning gir teksten deg? (trist, inspirert, glad osv.)

Hva kan man se for seg at ulike lesere vil være uenige om?

Hva kunne du satt på en plakat og hengt på veggen?

Hva er vanskelig eller problematisk i det du har lest?

Hvilke ord og uttrykk husker du umiddelbart best fra det du har lest?

Hvilke vers, ord eller uttrykk får du lyst til å understreke?

Hva kan jeg bruke det til?

Er det noe det er viktig å fortelle andre om fra det du har lest?

Hva er mest historisk informasjon, og hva er universelle prinsipper?

Hvis du skulle lage et «trospunkt» fra teksten, hva ville det vært?

Hva forteller teksten om hvem Gud er og hva han vil?

Hvilket budskap inneholder teksten som ville resonnere med en som ikke tror?

Kommentarer til tekstene

2 Mos 3,1–22 | Hvem er Han?
I hebraisk tankegang er et navn mer enn bare en identitetsmarkør. Et navn handler om en persons karakter og/eller kjennetegn i fortid, nåtid eller framtid (eller alle tre). Da Moses ønsket å vite hva han skulle svare folket når de spurte «Hva er hans navn», så var det et ønske om å kunne svare på spørsmålene: Hvem er denne guden? Hvilke karaktertrekk har Gud? Kan man stole på Ham? Gud svarer:

«Jeg er den jeg er» forteller at Gud er den evige skaperen og begynnelsen av alt som er. Videre, fortellere utsagnet at Gud er aktiv, han er nærværende. Gud har vært med i fortiden (jmf «din fars Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud»). Han er nær i dag (Moses står på hellig grunn (3,5), og Gud har sett folkets nød (3,6)). Gud vil være med i framtiden (Herren skal være med Moses (3,12; 4,12), og frelse sitt folk (3,17)).

«HERREN». I de fleste nyere bibeloversettelser viser HERREN med store bokstaver at ordet er en oversettelse av bokstavene JHVH, ofte kalt tetragrammet. JHVH er det vanligste substantivet for Gud i Det gamle testamente, brukt over 6800 ganger. Dette substantivet kommer fra verbet «Jeg er» og viser tilbake til utsagnet «Jeg er den jeg er». Man vet ikke hvordan det hebraiske JHVH skal uttales siden Guds navn. Uttalen har gått inn i historiens glemsel. Dette skjedde i løpet av de to århundrene før Jesus fødsel. I denne tiden ble Guds navn ansett for å være så hellig at det ikke kunne uttales. Når en leser kom til JHVH ble det i stedet lest adonai, et mindre «hellig» hebraisk ord som betyr «min herre».

Historisk har man ment JHVH ble uttalt Jehova. De fleste forskere i dag avviser denne utalen. Forskning har vist at er Jahve er en god kvalifisert gjetning.

2 Mos 4,1–17 | Staven
I Egypt var en stav et tegn på kongelig autoritet. Faraoene i Egypt bar ofte en hodepryd med en oppreist kobra (kobraen var et symbol på kobragudinnen Wadjet), et symbol på faraos makt, guddommelig beskyttelse og at døden ville ramme faraos fiender.

Moses sin stav var et tegn på at det var Herren som hadde sendt, og var med Moses, og at Herren er større enn Egypts guder.

Hebr 11,23-29 | I tro
Hebreerne er en kristen lesning av Det gamle testamentet der målet er å vise at Jesus er den endelige og største åpenbaringen om Gud. Trosheltene, blant dem Moses, er våre forbilder på tro og trofasthet. På grunn av Jesu offer, en gang for alle, kan de som tror på Jesus, den store øverstepresten og eneste mellommann, komme fram for Ham med frimodighet.

Refleksjonsspørsmål

Er jeg kalt til jobben min?
De fleste av oss opplever ikke at Gud kaller oss til noe stort. Men hva betyr det egentlig å ha et «kall»? Hvordan skiller «Guds kall» seg fra våre egne ønsker om å utdanne oss eller forfølge en bestemt karriere? Er det mulig at Gud kan kalle oss til noe som andre kan oppfatte som en selvbestaltet overbevisning eller til og med som destruktiv atferd? Kan det være Guds kall å bli snekker, professor eller noe helt annet? Og hva med de små oppgavene i hverdagen – kan vi finne Guds kall i dem? Kanskje handler det ikke alltid om en direkte tale fra Gud, men snarere om motivasjonen vår og måten vi velger å utføre oppgavene våre på?
Jeg skjønner det ikke

I tegneserier fremstilles Moses ofte som en superhelt som leder israelittene ut av Egypt med staven sin. Men Moses så slett ikke på seg selv som en superhelt. Han gjorde sitt beste for å unngå den oppgaven Gud hadde i tankene. Til tross for de overnaturlige tegnene Moses fikk, argumenterte han til slutt med at hans manglende taleevne nok ville få Gud til å velge en annen. Men Gud viste tålmodighet og argumenterte for sitt syn – han ville ikke tvinge Moses, men få ham til å tro på Guds hjelp.

Hvilken rolle spiller unnskyldningene våre når andre ønsker at vi skal ta på oss oppgaver? Bør vi ta på oss oppgaver vi ikke føler oss kompetente til? Hva med tanken om at vi «vokser med oppgaven»? Kan falsk beskjedenhet ødelegge noe for oss? Er det frykten for å mislykkes som styrer livene våre?