6. Mennesker som ber

Tekstene

OVERSIKT
Bønn

Bønn er et helt sentralt begrep i den kristne tro. Å kommunisere med en Gud og Skaper utenfor våre egne rammer, beskrives i Bibelen som en forutsetning for åndelig vekst. Allerede fra begynnelsen, med Adam og Eva, ser vi hvordan Gud ønsket dialog med sine skapninger. Ordene fra de første sidene i Bibelen, «hvor er du, Adam?» (1 Mos 3,9), viser en oppsøkende Gud som selv tar initiativ til å åpenbare seg.

Gjennom hele Bibelen møter vi menn og kvinner som på ulike måter henvender seg til Gud i bønn. I Det nye testamente leser vi også at Jesus selv ba til Faderen, og at mennesker søkte Jesus i bønn om hjelp.

Hva kan vi lære av de mange situasjonene der mennesker ber til Gud? Finnes det bestemte krav til hvordan vi ber – om vi sitter, står, kneler eller ligger utstrakt på jorden? Hva er kulturelt betinget, og hva er universelt i ønsket om å henvende seg til en større makt enn oss selv? Og hva er egentlig grunnen til, og hensikten med, å be til Gud?

Start Bibelsamtalen

Les én og én tekst og bruk noen av spørsmålene under til å utforske den. Lenger ned finner du kommentarer og refleksjonsspørsmål som også kan være spennende.

• Dan 6,11-17
• Luk 22,39-46
• Matt 6,5-15

Tekstens verden

Hva tenker du er den viktigste tanken i det du har lest?

Hvilken hensikt tror du forfatteren hadde med å skrive dette?

Hvem skriver forfatteren til? Hvem har han i tanke?

Hva er den historiske sammenhengen for det du har lest?

Hvorfor tror du teksten du leste ble tatt med i Bibelen?

Reaksjoner på teksten

Hvilken stemning gir teksten deg? (trist, inspirert, glad osv.)

Hva kan man se for seg at ulike lesere vil være uenige om?

Hva kunne du satt på en plakat og hengt på veggen?

Hva er vanskelig eller problematisk i det du har lest?

Hvilke ord og uttrykk husker du umiddelbart best fra det du har lest?

Hvilke vers, ord eller uttrykk får du lyst til å understreke?

Hva kan jeg bruke det til?

Er det noe det er viktig å fortelle andre om fra det du har lest?

Hva er mest historisk informasjon, og hva er universelle prinsipper?

Hvis du skulle lage et «trospunkt» fra teksten, hva ville det vært?

Hva forteller teksten om hvem Gud er og hva han vil?

Hvilket budskap inneholder teksten som ville resonnere med en som ikke tror?

Kommentarer til tekstene

Dan 6,11-17  |  For slik hadde han alltid gjort
I det medo-persiske riket, som fulgte etter Babylons fall (Dan 5,30-6,1), ble Daniel populær hos herskeren Dareios, fordi han var pliktoppfyllende og «det var en usedvanlig ånd i ham» (Dan 6,4). Hos kollegene hans, de andre ministrene, fikk dette motsatt effekt. De ble misunnelige, og lurte derfor kongen til å innføre en lov som de visste ville ramme Daniel.

Det første Daniel gjorde etter at loven om ikke å be til andre guder enn kongen var vedtatt, var å gå og be, «vendt mot Jerusalem». Tempelet i Jerusalem var ødelagt, men håpet levde videre. Det ser vi også i en annen bønn av Daniel: «Herre, du som alltid er rettferdig, vend vreden og harmen bort fra din by Jerusalem, ditt hellige fjell!» (Dan 9,16).

Når Daniel fortsatte å be, selv om det nå var blitt ulovlig, var det ikke for å gjøre opprør mot landets lov eller konge. Det var aldri hans intensjon å være vanskelig. Han gjorde det, «for slik hadde han alltid gjort».

Luk 22,39-46  |  En bønn i redsel
Det er mange sterke følelser i Getsemane, når Jesus vet hva som snart skal skje (arrestasjon, avhør, korsvandring og død). Å måtte drikke et beger, er en hyppig brukt metafor i Bibelen. Det finnes gode begere («frelsens beger», Sal 116,13) og dårlige begere («giftbegeret», Jes 51,17). Dette begeret som Jesus må drikke, vet han er forferdelig og vanskelig (se også Mark 10,38–39).

I Getsemane ser vi ulike sider av Jesus, kanskje både det menneskelige og det guddommelige. Han er livredd og stresset. Samtidig er han trofast, idet han oppsøker sin himmelske Far i bønn for å få hjelp og støtte. Overfor disiplene virker han skuffet og i sorg over at de ikke ber sammen med ham. Han vet at bønnen kunne ha gitt dem styrke (slik han selv fikk, v. 43), og forberedt dem på fristelsene som skulle komme.

Matt 6,5-15  |  En bønn til vår Far
Bønn er kommunikasjon med Gud, men kan også ha en forvandlende effekt på sinnet. Herrens bønn, eller «Fadervår», rommer flere enkle sannheter som det er godt for den troendes sinn å rotfeste seg i.

Vi ber «vår» Far, noe som minner oss om at vi ikke er alene i troen. Enten vi ber alene eller sammen med andre, tilhører vi Guds familie. Vi ber «Far», som minner oss om at Gud er som en kjærlig forelder for oss.

Bønnen nevner rikets komme, en sentral del av Jesu forkynnelse, og styrker lengselen etter å se Guds vilje skje blant oss. Til slutt kulminerer bønnen i tilgivelse. De gode nyhetene handler jo om Guds tilgivelse, «omvendelse og tilgivelse for syndene skal forkynnes i hans navn for alle folkeslag» (Luk 24,46-47), og utfordrer alle som tror, til å være like tilgivende som vår Far, som i lignelsen om den gjeldbundne tjener (Matt 18,21-35).

Til ettertanke
Når Jesus ber om å få begeret tatt bort fra seg, forteller det oss noe viktig om hans syn på Gud og på bønn – at bønn kan virke. Gud hører bønner, og vi kan påvirke Gud gjennom bønnene våre. Hvorfor skulle Jesus ellers be slik? Samtidig underordner han seg Guds vilje. Har du noen gang bedt Gud om å gripe inn og redde deg ut av en vanskelig situasjon? Kanskje kan det da være vanskelig også å be: «Men la ikke min vilje skje, men din»?

Hvordan skal vi be? Kanskje har du hørt at du kan be om hva som helst, at du kan si det du har på hjertet, og snakke til Gud som til en venn. Stemmer det? Men kan det være noe betryggende ved å ha en ferdigformulert bønn å be, særlig når man selv strever med å finne de rette ordene? Hva liker du best? Å lære seg bønner har tradisjonelt vært vanlig. Kan det være en god praksis vi i noen grad mangler i dag? Hvordan kan «Herrens bønn» bli en del av dine rutiner? Har du brukt den, eller vil du bruke den, i ditt personlige bønneliv?

Refleksjonsspørsmål

De ytre rammene for bønn

Hvis vi tror at Gud faktisk lytter til våre tanker og motiver, allerede før de blir til handlinger, er det da nødvendig å legge stor vekt på hvordan bønn ordlegges? Som kristne har vi kulturelt sett ikke tradisjon for å ligge utstrakt på jorden i bønn, mens dette for andre kan være helt naturlig.

Bibelen gir oss mange eksempler på hvordan mennesker forholdt seg til bønn, rent fysisk. Hvilke ulike ytre rammer for bønn kan vi komme på?

• Å følge faste daglige rutiner for bønn
• Å be utstrakt på jorden
• Å knele i bønn
• Å be synlig for andre mennesker
• Å folde hendene eller bøye hodet
• Å stå under bønn
• Å be ute i naturen
• Å be i lengre tid av gangen
• Å bruke nattens timer til bønn

Er vi for opptatt av hvordan vi selv eller andre ber? Hva kan vi lære av de bibelske fortellingene om dette? Og hva er risikoen ved å vurdere andre ut fra måten de ber på, eller ved selv å streve etter en bestemt følelse av at vi gjør det «riktige»?

Kan vi miste selve hensikten med bønn av syne dersom vi blir for bundet av rutiner og faste rammer?