Vi må bygge

Trenger vår menighet å gjenoppbygges etter COVID-19?

Vi har mye å være takknemlig for. Gud har bevart menigheten. Samtidig ser vi at deler av menighetsarbeidet har vært begrenset, nesten i «hvilemodus». Men nå trenger vi en felles innsats. Alle kan bidra. Gud kaller oss til å bygge opp menigheten igjen.

For et par uker siden leste jeg igjen om hvordan Guds folk fikk lov å dra tilbake og gjenoppbygge Jerusalem og tempelet etter eksilet i Babylon. Jerusalem lå i ruiner. Og de tilbakevendte var få. Oppgaven virket overveldende. De opplevde opposisjon fra mennesker som allerede bodde i Israel. Tilgjengelige ressurser og planer for det nye tempelet var skuffende beskjedne. Men så kom disse ordene fra Herren:

De som sår med tårer, skal høste med jubel (Salmene 126:5).

Min Ånd er blant dere. Vær ikke redde! Jeg fyller dette huset med herlighet, sier Herren over hærskarene (Haggai 2:5-7).

Tiden for å bygge var nå, med det som var til rådighet, selv om de hadde massevis av gode unnskyldninger for å utsette byggingen. De skulle ikke vente til de var motiverte og glade, til de hadde samlet mer ressurser, eller til bedre tider skulle komme. Tiden var nå, med det de hadde av begrenset arbeidskraft og ressurser.

Kan det være at Gud kaller oss – deg og meg – også til trofast gjenåpning av menigheten, til å ikke vente lenger, til å «så i tårer», slik at menigheten kan fylles av hans herlighet?

Vi må satse mens vi ennå kan. Vi har fortsatt nesten 60 lokale menigheter. Vi har fortsatt ungdommer på skolene våre. Vi har fortsatt et nivå på tienden som gir oss muligheter som kirke. I tillegg har vi lært oss nye ting – nye måter å dyrke fellesskap på, og nye redskaper som kan brukes til å dele evangeliet med andre. Likevel er det mange steder fremdeles en nøling med å komme ordentlig i gang igjen. Dåpstall har ikke holdt samme nivå, slik tienden har. Så her må vi komme i gang igjen med evangelisering, dåpsklasser, bibelstudier og besøksarbeid.

Jeg hørte på en presentasjon i forrige uke. Det handlet om ungdomsarbeid i kirker i Norge. Foreleseren snakket om at selv i disse rare tider, kan ikke kirken ta en pause. «Vi er på jobb,» sa han. Misjonsbehovet eksisterer fortsatt. Mennesker trenger Jesus også i disse tider.

Behovet for et ordentlig menighetstilbud er spesielt akutt for barn og ungdommer. Ungdomstiden er kort. Den er en ferskvare. Vi vet at de første 12 årene er kritisk i forhold til trosutvikling. Vi vet at over 86 prosent av menighetsmedlemmer tar et valg for Jesus før de er 19 år gamle.

Det bekymrer meg derfor når jeg hører om menigheter der barnesabbatskolen ikke har fungert på over ett år, eller at speidertroppen i en menighet ligger nede for tiden. Vi har ikke råd til å la dette hvile. Våre ungdommer trenger menighetsfelleskap også i dag. Det haster. Her har vi et felles ansvar. Nasjonale tiltak erstatter ikke regelmessige lokale tilbud. Forstandere, pastorer og foreldre må jobbe sammen.

Jeg appellerer derfor til dere som er foreldre til barn og ungdommer. Ta ansvar for ditt barns åndelige utvikling! Ta ansvar hjemme, med åndelige samtaler, rutiner, andakter, osv. Men ta ansvar også i kirken. Jeg vet at du er sliten, og at du har mye å gjøre. Men det er en fase i livet, og ingenting er viktigere enn at ditt barn lærer Jesus å kjenne. Gud tar det lille vi har og velsigner det. Istedenfor å snakke om hva man ikke kan, bør vi snakke sammen om hva vi kan. Det er mulig du ikke makter å ta barnesabbatskolen en time hver uke, men om fire foreldre/besteforeldre, og andre, kan ta barnesabbatskolen en gang i måneden, så har man en håndterlig løsning. Kanskje er det for skummelt å ta barnesabbatskolen eller speidersamling alene, men sammen med noen andre kan du komme i gang. Alle kan gjør noe.

Tiden er nå.

Det er på tide å komme i gang. På tide å bruke det vi har. Gjøre det vi kan. Menigheten skal være til stede for alle mennesker i alle tider. La oss gjør hver vår del. Gud kaller. Og Gud har lovet å fylle sitt hus.