Meny
Lukk

Bibeltolkningsmetode

Den historisk-grammatiske metode

1. Innledning

Syvendedags adventister er takknemlig for-, og verdsetter de bidrag vi har fått fra teologer gjennom historien og som har utviklet nyttige og pålitelige metoder for bibelstudium som harmonerer med Bibelens uttalelser og undervisning. Adventister er fast bestemt på å akseptere bibelsk sannhet og er villige til å følge den ved hjelp av alle tolkningsmetoder som er i samsvar med det som Bibelen sier om seg selv. Disse er skissert i forutsetningene som er beskrevet nedenfor.

Siden opplysningstiden og fram til i dag har den mest fremtredende metoden i bibelske studier vært den historisk kritiske metoden. Teologer som bruker denne metoden avviser allerede i utgangspunktet at fortellingene om mirakler er pålitelige, eller at andre beretninger i Bibelen om overnaturlige hendelser er pålitelige. Selv en neddempet bruk av metoder som benytter kritikkprinsippet, der Bibelen må underordne seg menneskelig fornuft, er uakseptable for adventister.

Den historisk kritiske metoden bygger ned behovet for tro på Gud og være lydige mot hans bud. I tillegg, fordi slike metoder toner ned det guddommelige elementet i Bibelen som en inspirert bok (inkludert enheten og samsvaret mellom bøkene i Bibelen) og avskriver eller misforstår apokalyptisk profeti og de eskatologiske delene av Bibelen, oppfordrer vi adventister til å ikke stole på forutsetningene og deduksjonene knyttet til den historisk kritiske metoden.

I motsetning til den historisk kritiske metoden og dens forutsetninger, mener vi at det er nyttig å bruke tolkningsprinsipper som harmonerer med Bibelens egne uttalelser, som hegner om Bibelens interne enhet, og som bygger på premisset om at Bibelen er Guds ord. En slik tilnærming vil gi oss en god og positiv opplevelse med Gud.

2. Forutsetninger som bygger på Bibelens påstander

a. Opprinnelse

  1. Bibelen er Guds ord og er den primære og autoritative måten han benytter for å åpenbare seg for mennesker.
  2. Den Hellige Ånd inspirerte Bibelens forfattere med tanker, ideer og objektiv informasjon; i sin tur uttrykte de disse med sine egne ord. Derfor er Bibelen en udelelig forening av menneskelige og guddommelige elementer, og ingen av disse bør betones på den annens bekostning (2 Peter 1:21, se The Great Controversy, v, vi).
  3. Hele Bibelen er inspirert av Gud og fremstår som Den Hellige Ånds arbeid. Men den ble ikke til som resultat av en lang og uavbrutt åpenbaring. Idet Den Hellige Ånd kommuniserte sannheter til bibelforfatterne, skrev hver av dem ettersom de ble beveget av Den Hellige Ånd, med vekt på de sider av sannheten som de ble ledet til å understreke. Av denne grunn vil de som studerer Bibelen få en balansert forståelse om hvert emne ved å erkjenne at Bibelen er sin egen fortolker, og når den studeres i sin helhet vil den fremvise helhetlige og sammenhengende sannheter (2 Timoteus 3:16, Hebreerne 1:1-2, jfr. Selected Messages, Book 1, 19, 20; The Great Controversy, v, vi).
  4. Selv om den ble gitt til dem som levde i det gamle, nære Østen / middelhavsområdet, overgår Bibelen sin kulturelle bakgrunn for å tjene som Guds ord for alle kulturelle, rasemessige og situasjonelle sammenhenger gjennom hele historien.

b. Autoritet

  1. De 66 bøkene i Det gamle og Det nye testamente gir en klar og ufeilbarlig åpenbaring av Guds vilje og hans frelse. Bibelen er Guds ord, og er den eneste standarden som all undervisning og erfaring må prøves etter (2 Timoteus 3:15, 17; Salmene 119:105; Ordspråkene 30:5-6; Jesaja 8:20; Johannes 17:17; 2 Tessaloniker 3:14; Hebreerne 4:12).
  2. Bibelen er en sann, pålitelig beretning over historien og Guds handlinger i historien. Den gir den normative teologiske tolkningen av disse handlingene. De overnaturlige handlinger som er åpenbart i Bibelen er historisk sanne. For eksempel er kapittel 1-11 i 1 Mosebok en reell redegjørelse for de faktiske historiske hendelser.
  3. Bibelen er ikke som andre bøker. Den er en udelelig blanding av det guddommelige og det menneskelige. Dens mange detaljerte beskrivelser av sekulær historie er viktig for det overordnede mål: å formidle frelseshistorie. Mens bibelforskere tidvis vil benytte en rekke ulike fortolkningsmetoder for å slå fast historiske data, er likevel de vanlige teknikkene for historieforskning basert på menneskelige forutsetninger og med fokus på det menneskelige element utilstrekkelige for å tolke Bibelen, som er en forening av det guddommelige og det menneskelige. Bare den metoden som fullt ut aksepterer Bibelens udelelige natur, kan unngå forvrengning av budskapet.
  4. Menneskelig fornuft er underlagt Bibelen; ikke på lik linje med-, eller over den. Antakelser om Bibelen må være i harmoni med Bibelens egne krav og underlagt dens korrigeringer (1 Korinter 2:1-6). Gud ønsker at menneskelig fornuft skal brukes fullt ut, men være underordnet Bibelens autoritet og rammer, ikke uavhengig av den.
  5. Guds åpenbaring i naturen, riktig forstått, harmonerer med Bibelen, og skal tolkes i lys av Bibelen.

3. Grunnleggende forutsetninger for et godt bibelstudium

a. Ånden gjør det mulig for den troende å akseptere, forstå og anvende Bibelen i sitt eget liv idet han søker guddommelig kraft til å være lydig mot alle dens krav og å tilegne seg alle løftene i Bibelen. Bare de som følger det lyset de allerede har fått, kan håpe å motta ytterligere lys av Ånden (Johannes 16:13-14; 1 Korinter 2:10-14).

b. Bibelen kan ikke tolkes på rett måte uten Den Hellige Ånds hjelp, for det er Ånden som gjør det mulig for den troende å forstå og anvende Bibelen. Derfor bør ethvert bibelstudium begynne med å be om Den Hellige Ånds veiledning og opplysning.

c. De som vil studere Bibelen, må gjøre det i tro, med en ydmyk holdning om å lære, idet de åpner Bibelen for å se hva den sier. De må være villige til å legge vekk sine egne forutinntatte meninger, antagelser og rasjonelle konklusjoner til fordel for Bibelens egen vurdering og korreksjon. Med en slik holdning kan den som vil studere Bibelen komme direkte til Ordet, og gjennom grundig studium kan han forstå budskapet om frelse uten at andre hjelper ham med det. Det bibelske budskapet blir meningsfylt for en slik person.

d. Bibelstudium må preges av et oppriktig ønske om å oppdage og adlyde Guds vilje og ord i stedet for å søke støtte eller bevis for egne forutfattede ideer.

4. Metoder for bibelstudium

a. Velg en bibelversjon som er så nøyaktig som mulig i forhold til grunnspråkene som Bibelen ble skrevet på. Prioriter bibler som er oversatt av en bred gruppe teologer og publisert av anerkjente forlag i stedet for oversettelser sponset av et enkelt kirkesamfunn eller en smal interessegruppe.

Vær nøye med å ikke bygge store doktrinære poeng basert på en enkelt bibeloversettelse eller bibelutgave. Erfarne forskere vil bruke de greske og hebraiske tekstene, slik at de også kan undersøke ulike bibelmanuskripter.

b. Velg en bestemt studieplan, unngå tilfeldige og formålsløse tilnærminger. Studieplanene under er gode forslag:

  1. Bok-for-bok-analyse av budskapet
  2. Vers-for-vers-metoden
  3. Studium som søker bibelske løsninger på et bestemt problem, bibelsk veiledning for bestemte behov, eller et bibelsk svar på bestemte spørsmål
  4. Tematisk studium (tro, kjærlighet, Jesu annet komme, etc.)
  5. Ordstudium
  6. Studere livene til bibelske personer

c. Prøv å finne den enkleste, mest åpenbare betydningen av det bibelske avsnittet som studeres.

d. Forsøk å oppdage de underliggende hovedtemaene i Bibelen i individuelle tekster, avsnitt og bøker. To grunnleggende relaterte temaer går gjennom hele Bibelen: (1) Jesu person og gjerning; og (2) konflikten mellom Kristus og Satan-perspektivet, som berører Bibelens autoritet, menneskets fall, Jesu første og andre komme, frikjennelsen av Gud og hans lov, samt gjenopprettelsen av Guds plan for universet. Disse temaene må fremstå fra hele Bibelen og ikke tvinges på den.

e. Vit at Bibelen er sin egen tolk, og at meningen med ord, tekster og passasjer blir best avdekket ved nøye å sammenligne skriftsted med skriftsted.

f. Studer sammenhengen til tekstavsnittet du ser på ved å sammenligne det med setningene og avsnittene umiddelbart foran og etter det. Prøv å knytte tekstavsnittet ditt til hovedlinjene i hele Bibelen.

g. Finn ut så mye du kan om de historiske omstendighetene knyttet til tekstavsnittet som ble skrevet av bibelske forfattere under Den Hellige Ånds veiledning.

h. Identifiser den litterære sjangeren som forfatteren bruker. Noen bibeltekster er lignelser, ordspråk, allegorier, salmer og apokalyptiske profetier. Siden mange bibelske forfattere presenterte mye av sitt materiale som poesi, er det nyttig å bruke en bibelutgave som presenterer dette materialet i poetisk stil, for tekster som bruker bilder, skal ikke tolkes på samme måte som prosa.

i. Vit at en gitt bibelsktekst kanskje ikke samsvarer helt med moderne litterære kategorier. Vær forsiktig så du ikke presser disse kategoriene for langt i tolkningen av den bibelske teksten. Det er menneskelig å finne det man ønsker å se, selv når forfatteren fokuserer på noe annet.

j. Merk deg grammatikk og setningskonstruksjon for å avdekke forfatterens mening. Studer nøkkelordene i tekstavsnittet ved å sammenligne hvordan de blir brukt i andre deler av Bibelen. Til dette er det nyttig å bruke bibelske leksika, ordbøker og andre oppslagsverk.

k. I forbindelse med studiet av bibelteksten er det hensiktsmessig å utforske de historiske og kulturelle faktorene. Arkeologi, antropologi og historie kan bidra til å forstå meningen med teksten.

l. Syvendedags Adventister tror at Gud inspirerte Ellen G. White. Derfor vil hennes undervisning om enhver bibeltekst være en inspirert anvisning til tekstens betydning uten å være uttømmende eller overflødiggjøre eksegese (se f.eks.: Evangelism, 256; The Great Controversy, 193, 595;Testimonies, 5, pp. 665, 682, 707-708; Counsels to Writers and Editors, 33-35).

m. Når du har benyttet metodene ovenfor kan du slå opp i ulike kommentarer og sekundære hjelpemidler, for eksempel teologiske bøker, for å se hvordan andre har behandlet bibelteksten. Deretter sammenligner du nøye det du har lest med de standpunkter du finner i Bibelen som et hele.

n. Når du tolker profetier må du huske at:

  1. Bibelen hevder at Gud kan forutsi fremtiden (Jesaja 46:10).
  2. Profeti har et moralsk formål. Det ble ikke skrevet for å tilfredsstille nysgjerrighet om fremtiden. Noen av profetiene skal styrke troen (Johannes 14:29) og oppmuntre til et hellig liv, og berede oss for Jesu gjenkomst (Matteus 24:44; Åpenbaringen 22:7, 10-11).
  3. Mange profetier handler om Jesu første og andre komme, Kristus, kirken og endetiden.
  4. Reglene for hvordan vi skal tolke profetien finnes i selve Bibelen: Bibelen angir tidsprofetiene og deres historiske oppfyllelser; Det nye testamente demonstrerer hvordan spesifikke messianske profetier fra Det gamle testamente gikk i oppfyllelse. Og Det gamle testamente presenterer selv enkeltpersoner og hendelser som typer av messias.
  5. I Det nye testamentes anvendelse av Det gamle testamentes profetier, blir noen bokstavelige navn åndelige: f.eks.: representerer Israel kirken, Babylon står for fallen religion, osv.
  6. Det finnes to generelle typer profetiske tekster: ikke-apokalyptiske profetier som vi finner i Jesaja og Jeremia, og apokalyptiske profetier som vi finner i Daniel og Åpenbaringen. Disse forskjellige typer profetier har forskjellige kjennetegn:
    • Ikke-apokalyptiske profetier handler om Guds folk, mens apokalyptiske er mer universell i omfang.
    • Ikke-apokalyptiske profetier vil ofte oppfylles på visse betingelser, og fremsetter gjerne velsignelsene som følger av lydighet og forbannelsene som kommer ved ulydighet; apokalyptiske profetier framhever Guds suverenitet og hans kontroll over historien.
    • Ikke-apokalyptiske profetier tar gjerne utgangspunkt i lokale kriser for å anvende det på Herrens dag i endetiden; apokalyptiske profetier viser historiens gang fra profetens egen tid til verdens ende.
    • Tidsprofetiene i ikke-apokalyptiske profetier er generelt lange, for eksempel Israels 400 år som slaver i Egypt (1 Mosebok 15:13) og 70 år med babylonsk fangenskap (Jeremia 25:12). Tidsprofetier i apokalyptisk profeti er generelt uttrykt i korte termer, for eksempel 10 dager (Åpenbaringen 2:10) eller 42 måneder (Åpenbaringen 13:5). Apokalyptiske tidsperioder står symbolsk for lengre perioder av sanntid.
  7. Apokalyptisk profeti er svært symbolsk og bør tolkes tilsvarende. Ved tolking av symboler kan følgende metoder brukes:
    • Se etter tolkninger (eksplisitt eller implisitt) i selve tekstavsnittet (for eksempel Daniel 8:20-21; Åpenbaringen 1:20).
    • Se etter tolkninger andre steder i boken eller i andre tekster av samme forfatter.
    • Bruk en konkordans for å studere bruken av symboler i andre deler av Bibelen.
    • En undersøkelse av gamle nære Østen-dokumenter kan kaste lys over betydningen av symboler, selv om tekstlig anvendelse kan endre betydningen av disse.
  8. Bokens litterære struktur er ofte et hjelpemiddel for å tolke den. Parallellene i Daniels bok er et eksempel.

o. Parallelle fortellinger i Bibelen vil tidvis betone ulike detaljer og vektlegging forskjellig (f.eks.: sammenlign Matteus 21:33-34, Markus 12:1-11, og Lukas 20:9-18; eller 2 Kongebok 18-20 med 2 Krønikebok 32). Når du studerer slike passasjer, må du først undersøke dem nøye for å være sikker på at parallellene faktisk refererer til den samme historiske hendelsen. For eksempel kan mange av Jesu lignelser ha blitt gitt ved forskjellige anledninger til diverse målgrupper og med ulik ordlyd.

I tilfeller der det ser ut til å være forskjeller i parallelle beretninger, bør man forstå at totalbudskapet i Bibelen er syntesen av alle dens deler. Hver bok eller forfatter kommuniserer det som Ånden har ført ham til å skrive. Hver har sitt eget spesielle bidrag til fylde, og skriftmangfold (The Great Controversy, v, vi). Leseren må tillate alle Bibelens forfattere å komme til uttrykk og bli hørt mens han samtidig anerkjenner Bibelens grunnleggende interne enhet.

Når det ser ut som om parallelle tekstavsnitt motsier hverandre, må man se etter den underliggende harmonien. Vær oppmerksom på at ulikheter kan skyldes mindre feil hos dem som kopierte manuskriptene (Selected Messages, Book 1, p. 16) eller det kan være resultatet av ulik vektlegging og materiell fra forskjellige forfattere som skrev under inspirasjon og veiledning av den hellige Ånd til en rekke målgrupper under forskjellige omstendigheter (Selected Messages, Book 1, pp. 21, 22; The Great Controversy, vi).

Det kan vise seg umulig å harmonere mindre avvik i detaljer som kan være irrelevante for tekstavsnittets tydelige hovedbudskap. I noen tilfeller kan vi ikke konkludere før flere opplysninger og bedre bevis er tilgjengelige for å løse en tilsynelatende uoverensstemmelse.

p. Bibelen ble skrevet for å kunngjøre Guds vilje til den menneskelige familie. For ikke å misforstå visse typer utsagn, er det imidlertid viktig å forstå at de ble først gitt til mennesker i østlige kulturer og uttrykt på deres måte.

Uttrykk som «Herren gjorde faraos hjerte ubøyelig» (2 Mosebok 9:12) eller «en ond ånd fra Gud …» (1 Samuel 16:15), de salmene som nedkaller forbannelser og ulykker over individer, eller Jonas sine «tre dager og tre netter» sammenlignet med Kristi død (Matteus 12:40), blir ofte misforstått fordi de tolkes i dag fra et annet synspunkt.

Bakgrunnskunnskap om kulturen i det nære Østen er nødvendig for å forstå slike uttrykk. For eksempel ansvarliggjorde hebraisk kultur mennesker for gale handlinger de ikke hadde gjort, men som de heller ikke forhindret fra å skje. Derfor ansvarliggjorde Bibelens forfattere Gud for aktiv handling, når vi i vesten ville si at han tillot handlinger å skje, for eksempel å gjøre faraos hjerte ubøyelig.

Et annet aspekt av Bibelen som uroer det moderne sinn er den guddommelige befaling til Israel om å engasjere seg i krig og utslette hele nasjoner. Israel ble opprinnelig organisert som et teokrati, en sivil regjering som Gud regjerte direkte gjennom (1 Mosebok 18:25). En slik teokratisk stat var unik. Den eksisterer ikke lenger og kan ikke betraktes som en direkte modell for kristen praksis.

Bibelen viser at Gud aksepterte personer hvis erfaringer og uttalelser ikke var i harmoni med de åndelige prinsippene vi finner i Bibelen som helhet. For eksempel kan vi nevne hendelser knyttet til bruk av alkohol, polygami, skilsmisse og slaveri. Selv om fordømmelsen av slike fastgrodde sosiale skikker ikke er eksplisitt, godkjente Gud ikke nødvendigvis alt som han tillot og bar over med i patriarkenes og Israels liv. Jesus gjorde dette klart i sin uttalelse med hensyn til skilsmisse (Matteus 19:4-6, 8).

Bibelens ånd handler om gjenoppretting. Gud arbeider tålmodig for å løfte den falne menneskehet fra syndens dyp til det guddommelige ideal. Derfor kan vi ikke gjøre syndige menneskers onde gjerninger, slik de blir beskrevet i Bibelen, til eksempler for oss.

Bibelen viser hvordan Guds åpenbaring til mennesket folder seg ut. Jesu beretning på fjellet, for eksempel, ekspanderer og utvider visse gammeltestamentlige konsepter. Kristus Selv er den ultimate åpenbaring av Guds karakter for menneskeheten (Hebreerne 1:1-3).

Mens det er en overordnet sammenheng i Bibelen fra 1 Mosebok til Åpenbaringen, og mens hele Bibelen er like inspirert, valgte Gud å åpenbare seg selv til-, og gjennom menneskelige individer, og møte dem hvor de var i form av åndelige og intellektuelle evner. Gud selv forandrer seg ikke, men han gav sin åpenbaring til mennesker gradvis så de kunne forstå den (Johannes 16:12; The SDA Bible Commentary, vol .7, p. 945; Selected Messages, Book 1, p. 21). Hver erfaring eller uttalelse i Bibelen er en guddommelig inspirert beretning, men ikke alle uttalelser eller erfaringer er nødvendigvis normative for kristen oppførsel i dag. Både Ånden og Bibelens bokstav må forstås (1 Korinter 10:6-13; The Desire of Ages, 150; Testimonies, vol. 4, pp. 10-12).

q. Det endelige målet er å anvende teksten. Still spørsmål som «Hva er budskapet og formålet som Gud ønsker å formidle gjennom Bibelen?» «Hvilken betydning har denne teksten for meg?» Selv om mange bibelske tekstavsnitt hadde lokal betydning, inneholder de likevel tidløse prinsipper som gjelder for alle tidsaldre og kulturer.

5. Konklusjon

I innledningen til Mot historiens klimaks, skrev Ellen G. White:

«Bibelen med dens gudgitte sannheter som er uttrykt i menneskelig språk, utgjør en forening av det guddommelige og det menneskelige. En slik forening var til stede i Kristi natur. Han var både Guds Sønn og Menneskesønnen. Det samme er sant om Bibelen som det som ble sagt om Kristus, at ‘Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss’» (Johannes 1:14).

Slik det er umulig for dem som ikke godtar Kristi guddommelighet, å forstå hensikten med hans inkarnasjon, er det også umulig for dem som ser Bibelen bare som en menneskelig bok å forstå dens budskap, uansett hvor grundige og krevende deres metoder er.

Selv kristne bibelforskere som aksepterer Bibelens guddommelige-menneskelige forening, men som benytter metoder som i hovedsak dveler ved de menneskelige aspekter, risikerer å drenere bort kraften i budskapet ved å sette den i bakgrunnen mens de konsentrerer seg om mediet. De glemmer at mediet og budskapet er uatskillelige, og at mediet uten budskapet er som et tomt skall som ikke kan møte menneskets åndelige behov.

En trofast kristen vil bare bruke de metodene som er i stand til å yte full rettferdighet til Bibelens doble, uatskillelige natur, styrke sin evne til å forstå og anvende dens budskap og forøke troen.

________________________________________

Denne uttalelsen ble godkjent og stemt over av Generalkonferensens hovedstyre på det årlige møtet i Rio de Janeiro, Brasil, 12. oktober 1986.