Å være passiv er ikke et alternativ

Fordommene har ofte blitt kamuflert bak en respektabel fasade av kulturelt påvirket teologisk akrobatikk.

Det er mange år siden sist jeg ble stoppet av politiet. Det var sent en kveld på vei opp mot Sollihøgda etter et planlegningsmøte for Prosess-konferansen. For det er lett å la farten krype oppover når det ikke er andre biler på veien, og man vil gjerne komme seg fort hjem. Politiet var både vennlig og høflig. Jeg fikk tre skolesekkreflekser, som jeg skulle gi til barna mine. Så hyggelig. Men dyrt.

Selv om jeg fikk en kjedelig bot, følte jeg meg aldri truet, redd, eller at mitt liv var i fare. For nordmenn er videoer av en politimann med kneet på nakken til George Floyd sjokkerende. Rystende. Det er så fjernt fra vår virkelighet. Afrikanske amerikanere er derimot ikke sjokkert, for dette er bare enda et eksempel på flere hundre år med systemiske undertrykkelser.

Vi lever i en verden full av urettferdighet, maktmisbruk, fordommer og skiller laget av mennesker. Bibelen gir oss et sørgelig bilde av forhold i endetiden: «fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste» (Matt 24,12). Det var ikke dette Gud ville da han skapte alle mennesker i sitt bilde, elsket av universets konge, han som ga sitt liv for alle, uansett om de er svarte eller hvite, kvinne eller mann, slave eller fri, religiøse eller ikke-religiøse. Dessverre finner vi fordommer også i vår menighet. De har ofte blitt kamuflert bak en respektabel fasade av kulturelt påvirket teologisk akrobatikk.

Jeg er en privilegert hvit europeisk mann. Derfor har jeg liten personlig erfaring med rasisme og andre fordommer verden sliter med. Det er et privilegium å bo i Norge, et velstående, demokratisk og fritt land. Det er et privilegium å ha en utdannelse og tilgang til gratis helsevesen. Jeg møter ikke et glasstak på grunn av hudfarge eller kjønn. Men det gjør noen. Også i vårt land.

Hva skal jeg, som en privilegert hvit mann, mene om urettferdigheten i verden? Angår det meg? Hva kan jeg gjøre? Hva bør vi gjøre?

Det første jeg vil si, er at jeg ikke tror det er godt nok å være en medfølende, men passiv tilskuer. Vårt sjokk og vår empati må føre til noe. Jesus ga dårlig karakter til de passive: «Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg» (Matt 25,45).

Derfor må jeg bestemme meg for å gjøre det jeg kan, for å motarbeide urettferdigheten både i verden og i menigheten, selv om en slik avgjørelse kan true den komfortable tilværelsen som er vår del. Med privilegier kommer ansvar. Jeg må si ifra på vegne av andre når jeg ser fordommer og maktmisbruk rundt meg. Jeg må aktivt utfordre de skjulte og kulturelt betingede holdningene som fører til undertrykkelse. Hvordan kan jeg ellers påstå at jeg forkynner sannheten om Gud?

Jeg trenger også å bli kjent med mennesker med annen bakgrunn og andre opplevelser. Nærhet er det første skrittet til forståelse, empati og solidaritet. Nærhet tvinger meg til å se mennesker som de enkeltpersoner de er. Dette blir stadig mer nødvendig i våre menigheter etter hvert som Norge blir mer flerkulturelt. Hvis vi skal være inkluderende, må vi forstå dem som kommer til oss fra andre bakgrunner.

Og la oss for all del lære våre barn og ungdommer til å stå opp mot mobbing, vitser basert på fordommer, og utenforskap. De trenger vår oppmuntring til å være modige, som Daniel.

La oss lyse som stjerner på nattehimmelen. La oss bidra til å spre håp. «For dere er alle lysets barn og dagens barn. Vi hører ikke natten eller mørket til» (1 Tess 5,5).