Kvinners tjeneste i menigheten i teori og praksis

Vi viser ved vår praksis at det ikke er de bibelske argumentene som har holdt saken tilbake.

Dette har vært våren og sommeren for generalforsamlinger, noe dette bladet bærer preg av. Forsinket av pandemien med to år, har vi gjennomført samlingene i de tre distriktene våre, og i Den norske union. Når dette skrives, er Generalkonferansen i vårt verdensforbund i gang med sin sesjon.

Men vi er ikke alene om generalforsamlinger i sommer. Norsk Luthersk Misjonssamband skal ha sin konferanse i begynnelsen av juli. Det er knyttet store spenninger til den. I lang tid har de kristne dagsavisene Vårt Land og DAGEN vært sterkt preget av en opprivende strid og debatt om organisasjonskulturen, lederska­pet og spørsmål knyttet til likebehandling av kvinner og menn i organisasjonen. Skjønt det siste er ikke egentlig på tale. Det man skal ta stilling til, er et forslag om en ny organisasjonsstruktur, hvor hovedstyret erstattes av et nytt sentralstyre der også kvinner kan velges inn. Lære- og tilsynsansvaret vil forbli i et nytt nasjonalt tilsynsråd, som fortsatt kun kan bestå av menn. Slik vil man bevare sitt syn på tjenestedeling og kvinners underordning av menn, men samtidig gi dem større innflytelse på det praktiske plan.

Paradoksalt

Sett utenfra, virker det hele som en underlig situasjon. Vi adventis­ter har en kvinnelig grunnlegger som vi tillegger en profetisk rolle, og som i alle år har hatt sterk innflytelse både i teologiske og prak­tiske spørsmål. Likevel har vi hatt en diskusjon rundt spørsmålet om kvinnelige pastorer, og nølt med å gi dem full anerkjennelse. Forstå det den som kan!

NLM, eller Misjonssambandet, kalles ofte for haugianere, og regnes som etterfølgere av Hans Nielsen Hauge – som var svært romslig med hensyn til kvinners tjeneste i forsamlingene. Som lan­dets største misjonsorganisasjon, er de tuftet på tusener av misjons­kvinners innsats. De har sendt ut kvinnelige misjonærer i over 100 år, og NLM, eller Kinamisjonen som de opprinnelig het, ble faktisk startet på initiativ av en gruppe yngre kvinner i Bergen som ville støtte misjonsarbeidet drevet av Hudson Taylor i Kina. I alle år har kvinner undervist og ledet på feltene, mens lokale kvinneforeninger her hjemme finansierte arbeidet gjennom sin virksomhet. Organisa­sjonen driver i dag et av de største nettverk av friskoler i Norge. Der har man kvinnelige lærere, rektorer og administratorer. De har også kvinnelige forkynnere i forsamlingene. Men lære- og hyrdeansvaret forbeholdes menn, tydeligst i arbeidet her i landet.

I sitt dokument om tjenestedeling fra 2012, innrømmer de flere ganger at holdningen og praktiseringen av tjenestedeling kan virke inkonsekvent og tilfeldig og at det i praksis er vanskelig å holde disse tingene adskilt. Så det er ikke underlig at spørsmålet skaper debatt.

Likevel er det strid rundt lederskap og personalbehandling som har fått størst oppmerksomhet i media. Generalsekretæren ble ny­lig sparket av hovedstyret, bare et par måneder før generalforsam­lingen. Det har skapt sterke reaksjoner, og skittentøyvasken foregår i avisene. Jeg har oppriktig medfølelse med de mange trofaste misjonsvennene som opplever den offentli­ge striden smertefull og opprivende.

Lite uro, tross alt

Visst har diskusjonen om likebehandling av kvinner og menn i pastoral tjeneste skapt uro og uenighet i vårt kirkesamfunn også gjennom noen år. Kulturforskjellene mellom den vestlige verden og feltene i Afrika, Sør-Amerika og Østen er store. Mens det hos oss er en «skandale» at kvinner ikke er likestilt, vil det være en tilsvarende skandale i mange land om de blir likestilt. Derfor har Adventistkirken internasjonalt ikke klart, eller våget, å åpne for fullstendig likebehandling av pastorer.

En av grunnene til at det likevel ikke har vært en helt splittende sak her i landet, og i vestlige land generelt, er at det hos oss ikke har vært en teologisk strid. Jo, det finnes en del som avviser kvinner i lederskap og pastorale funksjoner med det de mener er bibelsk begrunnelse, og har argumentert for dette i debatten.

Men mot dette, står det faktum at vi både tidlig i vår historie, og igjen fra 1970-tallet, offisielt har anerkjent kvinner i forkynnelse og pastoral tjeneste. Altså viser vi ved vår praksis at det ikke er de bibelske argumentene som har holdt saken tilbake. De som derfor vil ha den debatten i gang, er i konflikt med Generalkonferensen vår.

Avstemningsresultatene fra de fire gene­ralforsamlingene våre, viser også tydelig at flertallet i menigheten er enig i den linjen unionsstyret har valgt. Så nå får vi legge teorien bak oss og gå tilbake til arbeidet igjen. Det er nødvendig, for høsten er stor og arbeiderne er få. Vi trenger alle sammen.