Meny
Lukk
Foto: undefined undefined/iStock

Meningen med livet

Svaret på universet, livet og alt.

Hva er meningen med livet? Douglas Adams legger svaret i munnen på superdatamaskinen i komedien «The Hitchhikers Guide to the Galaxy». Datamaskinen tenker i noen millioner år, og avslører at svaret på livet, universet, og alt, er 42. Nå finnes det rikelig med analyser og spenstige teorier i nerdemiljøer om hvor betydningsfullt 42 er. Men poenget i komedien er at vi mennesker må selv finne det viktigste av alle spørsmål, og selv levere svaret.

Men i virkeligheten er dette bare delvis sant.

Helt spontant, og ut fra selverkjente behov, har vi evnet å stille de riktige spørsmålene, som f.eks., «hva skal jeg gjøre for å bli frelst?» og «hva er meningen med livet?» Men i hele menneskehetens historie har vi ikke klart å definere det viktigste svaret. Det er jo rent ut sørgelig, for ikke å si fortvilende.

Det er imidlertid lett å ramse opp enkelte av de opplagte forslagene:

  1. Ordne seg slik at vi lever så godt og lykkelig som mulig
  2. Være skapende og uttrykke oss kreativt
  3. Ha fred og skape fred
  4. Ta del i utviklende sosiale nettverk
  5. Gjør godt mot andre
  6. Leve i balanse og harmoni med naturen
  7. Etc.

For den kristne finnes det imidlertid kun ett ikke-reduserbart svar: Meningen med livet er felleskapet med Gud. Et kjærlighetsfylt fellesskap med Gud.

Apostelen Paulus har uttalt seg om dette: «For i ham (Jesus) er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter – alt er skapt ved ham og til ham» (Kolosserne 1:16). Vi er altså ikke bare skapt av ham, men også til ham. Men da Adam og Eva syndet, ble den tilhørigheten – det fellesskapet – brutt. Og Gud definerer det største problemet med synd slik: «Nei, det er skylden som skiller dere fra deres Gud. Syndene deres skjuler ansiktet hans så han ikke hører dere» (Jesaja 59:2). Nå kan vi si en hel del om denne teksten, men det som er viktig å ta med seg i denne sammenheng er opplysningen om at menneskets valg om å synde, ødela det opprinnelige fellesskapet som Gud hadde planlagt da han skapte mennesket «i vårt bilde, så de ligner oss» (1 Mosebok 1:26). Jesus selv svarte faktisk på menneskets ubehjelpelige undring over «livet, universet og alt…»; selv om vi mennesker ikke klarte å formulere det ultimate spørsmålet, forstod Gud hva vi lurte på, og svarte slik: «’Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet» (Matteus 22:37-38).

Meningen med livet er altså en Gud-sentrert tilværelse der alt vi gjør, sier og er, blir motivert og utført på grunn av kjærligheten til Gud. Det er opplagt et uselvisk og omsorgsgivende liv – en livsstil som de fleste, enten de er kristne eller ei, ser positivt på. Men hvis godgjørenheten ikke er motivert av fellesskapet med Gud, går vi likevel glipp av «meningen med livet».

Alle kan gjøre godt, men poenget mitt er at bare de som står i en nær og kjærlighetsfylt relasjon til Gud faktisk opplever den ultimate meningen med livet. Med andre ord må vi gjerne applaudere et menneskesentrert fokus på livet, der veldedighet, velgjørenhet og omsorg for andre er sentrale verdier, siden det gjør livet godt for alle. Men hvis du skal tro på Bibelen, og det gjør man jo som kristen – så er det Gud som definerer det avgjørende svaret på meningen med universet, livet og alt. Og han sier «den som kommer til meg, vil jeg aldri støte bort» (Johannes 6:37).