Misjon skjer i møte med kultur

Vi må velge å være annerledes i møte med vår tids kultur.

I begynnelsen av februar besøkte jeg en menighet i Oslo som gjør et ærlig forsøk på å være relevant i det sekulære Oslo. De møtes på et tidspunkt de tror vil passe godt for ikke-kristne, og de har en uformell gudstjenesteform. Dette er en del av en bevisst strategi for å være en menighet som er relevant i en kulturell kontekst.

Cornelius menighet er ikke et nytt prosjekt. Det er over 20 år siden en misjonsorientert gruppe unge mennesker brukte mye tid sammen i bønn og opplevde et kall til å vitne for Jesus i sin omgangskrets. Resultatet ble en ny menighet som har betyd mye for mange.

Prosjektet har ikke vært uten utfordringer, og menighetsmedlemmer har ikke noe problem med å innrømme at menigheten har måtte lære underveis. Men for denne menigheten er det helt greit. For det er bedre å gjøre en ærlig, men ufullkommen, innsatts for å gjøre Gud kjent i dagens kultur, enn å være fornøyd med å grave vår skatt ned i jorden. Mottoet i Cornelius er «En adventistkirke underveis». Det er en menighet som lærer og er i utvikling, under Guds ledelse i møte med en verden i forandring.

Adventistkirken oppsto med mange av de samme tankene. En gruppe mennesker som var på vei til himmelen, søkte etter «sannheten for vår tid». De forlot menigheter med skråsikre trosbekjennelser, menigheter som ikke ga rom for nytt lys eller det å praktisere troen i tråd med den enkeltes personlige samvittighet. Våre grunnleggere var villige til å prøve nye former og metoder for Gud, og lære av erfaringene de fikk. De var åpne for Guds ledelse når de «blandet seg med mennesker» der de var, og deltok i hverdagslivet i deres kultur (Ellen White, Helse og Livsglede, s.104). Selv om de ikke var «av» verden, var de så absolutt «i» verden (Johannes 17:14-15). Det var i verden Gud kalte dem til å være. Hvordan skulle mennesker ellers oppleve sannheten om Gud og helbredelsen hans kjærlighet bringer?

Vi har 11 menighetsskoler og en videregående skole i Norge, og ledelsen i våre skoler møter ungdomskultur hver dag. Det er en kultur som endrer seg fort og der nye utfordringer stadig dukker opp. Når man er i frontlinjen, er det umulig å trekke seg tilbake. Vi lever ikke i et vakuum. Hvis våre ungdommer skal oppleve valget Jesus har vunnet for dem, må vi møte dem der de er. Vi må være opptatt av spørsmålene de er opptatt av.

For noen uker siden var jeg innom DNUs skolelederkonferanse der det ble poengtert hvor viktig det er å tørre å være annerledes som kristne skoler. Vi ble utfordret til å løfte opp de gode verdiene som Jesus også møtte mennesker med, og som sekulære mennesker setter pris på. Med et slikt fundament på plass, kan vi engasjere oss i vanskelige spørsmål ungdommer og andre er opptatt av i dag. Skolekonferansen i år tok også opp temaet seksualundervisning i kristne skoler. Ikke enkelt, men jeg takker våre lærere for at de er villige til å erkjenne at vi skal være vitner i en kulturell sammenheng, og at de våger å engasjere seg med spørsmål en sekulær kultur i Norge er opptatt av.

Å møte vår kultur som misjonsorienterte adventister i dag er ingen enkel sak. Fariseerne valgte å trekke seg tilbake fra «verden». For adventister som ønsker å følge Jesu eksempel, er det uaktuelt. Hva det vil si å være i verden men ikke av verden, er et spørsmål hver av oss må ta stilling til.

«[Jesus] ble kjent med den velstående og dannede fariseeren, den jødiske adelsmannen og den romerske hærføreren. Han tok imot deres innbydelser og var til stede på de festene de holdt, og satte seg inn i hva de var interessert i og opptatt av» (Helse og Livsglede, s.17).

«Selv om han var jøde, var han gjerne sammen med samaritanere, uten å bry seg om folks fariseiske skikker.  Han … tok gjerne imot innbydelser til å være gjest hos disse foraktede menneskene. Han sov under samme tak som dem og gikk til bords og spiste sammen med dem …» (Helse og Livsglede, s. 19).