Nobelpris til de frivillige

Hvordan legger vi forholdene til rette for våre frivillige?

«Tusenvis av frivillige har strømmet til norske hjelpeorganisasjo­ner», meldte avisen Vårt Land nylig. Ukrainaflyktningene har mobilisert mange til innsats. Avisen siterer også Flyktninghjelpens alltid engasjerte Jan Egeland, som ville gitt Nobels fredspris til de frivillige i Polen og Ukraina.

Mange av disse er fra kristne menigheter og kirkesamfunn som vårt eget. Frivillighetsarbeid er ikke noe nytt eller unikt for disse. For nesten alt vi gjør i menighetene våre, er basert på frivillighet og dugnadsinnsats. Jan Egeland har dessverre ingen pris han kan dele ut, og det har ikke vi i menighetene heller. Så hvordan kan vi verdsette våre frivillige og den innsatsen de bidrar med?

Det beste

For mange år siden besøkte jeg den kjente megakirken Willow Creek i Chicago. Noe av det som gjorde mest inntrykk på meg, var hvordan de behandlet sine frivillige medarbeidere. Jeg ble nesten pinlig berørt da jeg hørte lederen fortelle fra plattformen hva de gjorde for de frivillige, samtidig som mange titalls av dem var tilstede i salen og gjorde tjeneste på konferansen. Han fortalte blant annet at de sørget for at alt utstyret de frivillige trengte, skulle være tipp topp. Sprakk setetrekket i en av menighetens biler, skulle det skiftes umiddelbart, for eksempel. De frivillige skulle ha det beste. Etter møtet gikk jeg sporenstreks bort til dørvakten og spurte ham om det var slik lederen hadde sagt. Med et stort smil svarte han: «Nei, det er mye bedre enn det han sa.» Kunne det vært sagt i din menighet?

2022 er Frivillighetens år i Norge. Hvordan legger vi forholdene til rette for våre frivillige? Hvordan verdsetter vi dem? Hvordan rekrutterer vi nye? Dette er store spørsmål for alle lag, foreninger og lokalsamfunn. Ikke minst for oss i menighetene, hvor nesten alt vi gjør, er basert på frivillighet. Selv pastorene, som er ansatt, bruker i de fleste tilfeller også tid på frivillig arbeid i menigheten. Men hvordan verdsetter vi innsatsen som gjøres?

Markeringer

Grenland menighet har nettopp fullført restaurering av kirken i Skien. Et ufattelig stort prosjekt kunne nylig feires med innvielse og festsabbat. Det hele er gjort på dugnad, i hovedsak av en gjeng utrettelige pensjonister. I tillegg til blomster og fine ord, valgte menigheten å gi dugnadsheltene en gave, i form av en middag på en av byens finere restauranter. En enkel, men hyggelig markering av en fantastisk innsats.

Slike markeringer av trofast innsats til felles beste, burde vi ha flere av. Siden alle, unntatt pastoren, er frivillige i menighetsar­beidet, kan det kanskje føles litt kleint å skulle feire oss selv. Men det bør vi gjøre. Enkle ting som å ta frem alle barnesabbatssko­lelærerne, for eksempel, under en gudstjeneste og takke dem for innsatsen de gjør, er en måte å markere deres innsats på. Eller det kan være renholderne, musikerne, eller andre som står trofast i tje­nesten og bidrar til at hjulene går rundt. Menighetsfesten de fleste menigheter har en variant av, kan brukes til feiringen av det vi har

fått til sammen – særlig hvis vi koster på oss andre til å stå for maten. Vær ikke redd for å feire det som feires bør!

«What’s in it for me?»

En ting er å snakke om hva vi gir gjen­nom vår frivillige innsats. Men vi må heller ikke glemme hva vi får. Gjennom å arbeide sammen, blir man bedre kjent med hverandre enn å sitte på hver sin stol under gudstjenestene. Ved å engasjere seg i frivil­lig arbeid i nabolag og lokalmiljø, utvider du venne- og bekjentskapskretsen din. Som kristen, betyr det også at du gjennom ditt engasjement kan være et vitne om ham du bekjenner å tro på. Vennskapsevangelisme er mer effektivt enn mange møteserier. Du kan også få utløp for dine evner og kreative talenter gjennom arbeid i menigheten. I samspill med andre utvikler vi oss også. Så frivillighet gir ofte mer tilbake enn det koster.

Hvem kommer etter meg?

En menighet jeg kjente, hadde en leder som var en typisk «Tordenskjolds soldat». En som ofret alt, og fylte alle tomme hull og oppgaver i menigheten. Han ble hyllet og satt pris på. Men en dag var han borte. For slutten kommer til oss alle en gang. I denne menigheten gikk alt i stå. De måtte finne opp hjulet på nytt, som vi sier. Det var en tung prosess som nesten tok knek­ken på menigheten. Hvem tar over når du har gått fra borde?

En viktig del av å gjøre frivillig tjeneste, er å lære opp våre etterfølgere. Ingen av oss er uunnværlige. Og har vi tro på saken vi ofrer innsats på, må vi også tenke på tiden etter oss. Pass på å gi rom for nye krefter – og kanskje nye måter å gjøre tingene på. At noen gjør ting annerledes, er ikke en nedvurdering av din innsats.

Så ære være alle våre frivillige! Uten dere hadde vi ikke hatt våre menigheter.