Poenget med kristendommen

Det er kun én forskjell på kristne og ikke-kristne.

Hvorfor være kristen? Er det for å få tilgivelse for våre synder? For å få overnaturlig hjelp når vi blir syke, eller når livet butter på andre måter? For å få et godt og lykkelig liv? For å komme til himmelen? For å bli gode mennesker? For å finne mening med livet?

Spør du meg, svarer jeg nei på alt dette, og de fleste andre forslag jeg har kommet over.

Vi skal ikke forundres over at sekulære mennesker og ateister for øvrig, bommer så kraftig med sine mer eller mindre seriøse forslag. Men kristne treffer ikke alltid blink heller. Svært mange tenker at kristne må være bedre mennesker enn andre – de skal opptre moralsk riktig i alle situasjoner; det skal være forskjell på en overbevist kristen og en vanlig humanetiker, eller…?

Så hva er forskjellen på kristne, humanetikere, og endog ateister? Min erfaring, og midlertidige konklusjon, er at det er veldig liten forskjell på dem. De ønsker i stor grad de samme tingene, og gjør dem gjerne på samme måte. Det er heller ikke slik at kristne er alene om å ha edle hensikter og moralsk vurderingsevne. Vi trenger ikke være kristne for å forstå forskjell på rett og galt.

Vi trenger ikke en gang å være kristne for å holde Guds lov. Paulus var inne på dette da han skrev sitt brev til menigheten i Rom: «For når hedninger som ikke har loven, av naturen gjør det den sier, er de sin egen lov, enda de ikke har loven. De viser med dette at lovens krav står skrevet i hjertet deres» (Romerne 2:14-15). Dette er en utrolig spennende tekst som tilbakeviser klisjeaktig tenkning.

Det å bli kristen er en respons på Guds kall til oss. Men hva er det nøyaktig han kaler oss til? Paulus har svar på det også: «Gud er trofast, han som har kalt dere til fellesskap med sin Sønn, Jesus Kristus, vår Herre» (1 Korinterbrev 1:9). Ifølge Paulus er vi skapt av Gud, til ham – altså for å tilhøre ham og være sammen med ham (Kolosserne 1:16). Vi er altså kalt til fellesskap med ham. Dette betyr at hovedgrunnen til å bli kristen er felleskap med Gud. Jesus selv forteller oss at det største og første budet er å elske Gud (Matteus 22:37), noe som fordrer en relasjon til ham.

Skal vi prøve oss på en rask sammenfatning, må vi si at poenget med kristendommen er fellesskap med Gud, fylt av kjærlighet. Forskjellen på kristne kontra humanetikere og ateister er vennskapet og fellesskapet med Jesus. Ikke-kristne er like gode mennesker som kristne, og har generelt like god moralsk forståelse som kristne. Men de har valgt bort Gud. Det er forskjellen. På overflaten er det en liten ting, men i evighetssammenheng er det ingenting som er større.

Nå kan vi godt legge til at også ikke-kristne elsker, både uegennyttig og altruistisk, men de elsker ikke Gud, og er ikke motivert av fellesskapet med ham. Det er den lille, megastore forskjellen.

Nå vil et slikt kjærlighetsfylt forhold til Gud naturligvis få mange følger for liv og levnet; slike ting som vi ofte forventer av kristne. Det er imidlertid viktig å huske at alt slikt er motivert av fellesskapet med Gud. Det er han som er hovedfokuset, og sentrum for vår oppmerksomhet; og kjærligheten som genereres i et slikt forhold motiverer til alt det andre.

En av kirkefedrene oppsummerte poenget med kristendommen i en eneste setning: «Du har skapt oss til deg selv, O Herre, og våre hjerter er rastløse til det finner sin ro i deg» (Augustin, i Bekjennelser).