Den blinde flekk – The Blind Spot

Alle har en blind flekk. Det er slik vi er skapt. Jeg fikk det demonstrert på skolen at det er et begrenset punkt av synsfeltet som forsvinner når en holder for ett øye og ser på et bilde med to objekter.

Alle har den. Det er slik vi er skapt. Jeg fikk det demonstrert på skolen at det er et begrenset punkt av synsfeltet som forsvinner når en holder for ett øye og ser på et bilde med to objekter. Det er en opplevelse fra skoletiden som har festet seg.

I boken om Gunhild A. Stordalen gjengir hun en opplevelse fra sin skoletid:

«Enhver generasjon er blind», sa læreren min en dag. Han … skrev et navn på tavla. Thomas Jefferson.

«Thomas Jefferson er den mest briljante amerikanske presidenten gjennom tidene», sa han. «Det som gjorde ham briljant, var at han klarte å se forbi sin generasjons blindhet. Allerede i 1776 kunne han derfor skrive Amerikas uavhengighetserklæring, med de fortsatt like relevante ordene om at «alle mennesker er skapt like». Og det var i kraft av den samme klarsyntheten at han kunne bli alt fra ambassadør i Frankrike til politisk filosof, revolusjonær, bonde, gartner, arkitekt, arkeolog, forfatter, oppfinner, og grunnlegger av Universitetet i Virginia.» …

«Men Thomas Jefferson var noe mer enn det» … «Thomas Jefferson var slaveeier.» …

«Den blinde flekken», sa læreren. Selv de smarteste av oss har den, når de skal observere seg selv og sin egen tid. Det er derfor vi gang på gang overser våre største synder. Kun tid vil tydeliggjøre dem. Med tiden blir til gjengjeld alt så klart at hvem som helst kan se det; selv barn kan umiddelbart fortelle deg hva som er galt med segregering, menneskeofring, holocaust, kvinners manglende stemmerett eller andre handlinger som ble forsvart av flere av sin tids smarteste mennesker.» …

«Det er derfor det viktigste spørsmålet vi stiller oss er dette …» …

«Hva kommer våre barnebarn til å dømme oss for?»

(Gunhild A. Stordalen, Det store bildet, Min historie fortalt til Jonas Forsang, Pilar Forlag, høst 2018, s. 22-23)

Jeg husker en opplevelse fra studietiden min på Newbold College i første halvdel av 70-årene. Jeg pratet med en av de dyktigste medstudentene. Han hadde vokst opp i Sør-Afrika som hvit syvendedagsadventist. Samtalen kom inn på apartheid. Jeg ble nok overrasket da han sa noe slikt som: «Det ville ikke fungere i Sør-Afrika uten apartheid.» Det var mange år før Nelson Mandela ble løslatt. Når vi ser tilbake på Adventistkirkens stemme i forhold til apartheid, er det forhold som vi ville ønske ble håndtert annerledes.

I mitt første år på Newbold så fikk jeg privilegiet av å ha en vest-indier som romkamerat. Å få lære en person å kjenne, en som kom fra en helt annen kultur, var en fantastisk opplevelse. Jeg fikk oppleve på nært hold at vi lever i en verden med store kulturforskjeller.

I 2015 fikk jeg lov til å representere Den norske union ved Generalkonferansens hovedforsamling i San Antonio. Behandlingen av saken om divisjonene skulle gis muligheten til selv å velge å ordinere kvinner, var den store saken. I ettertid har jeg tenkt gjennom denne situasjonen gang på gang. Jeg har lest og lyttet, og har kommet fram til følgende litt forenklede analyse av de aller viktigste innfallsvinklene de delegerte hadde i denne saken:

1. Mange sto fram med en overbevisning om at Bibelen forteller at Den hellige ånd har gitt den pastorale gaven til både kvinner og menn, og at menigheten må behandle dem likt.
2. Mange sto fram med en overbevisning om at Bibelen sier at kvinner ikke skal være pastorer.
3. En tredje gruppe sto fram på en måte som var mye vanskeligere å få tak på, basert på en kultur som tenker helt annerledes enn den vestlige verden.

De to første gruppene forteller at dette dreier seg om å være tro mot sin samvittighet, å gjøre og stå for det en opplever Bibelen lærer. Det har etter hvert gått opp for meg at den tredje gruppen også argumenterer ut fra å være tro mot sin samvittighet.

Cristian Dumitrescu som underviser i misjons- og mellomkulturelle fag ved en SDA høyskole på Filipinene, skriver i Spectrum 17.10.2018:

I resten av verden [utenom den vestlige] er likestilling ikke en viktig verdi … [de] er mer opptatt av å bevare ære og ikke miste ansikt.

For mange adventister fra vesten er ordinasjon av kvinner basert på likebehandling, og er en sak som dreier seg om individuell og sosial samvittighet. Denne typen argumenter kan oppleves som underlige for resten av verden som oppfatter samvittighet som et kollektivt forhold under lederskapet av en autoritetsperson. Hele nasjoner følger sine ledere fordi de blir oppfattet som et uttrykk for den kollektive samvittighet. (uthevning tilføyd)

Sagt med andre ord: Den individualistiske vestlige tankemåten, og den kollektivistiske tankemåten som finnes i mange av landene i den tredje verden, har totalt ulike måter å forholde seg til verden og dens utfordringer. Argumenter fra det ene tankesettet er uforståelig for de som har vokst opp og lever i det andre tankesettet.

I San Antonio sto Adventistkirken i 2015 overfor tre ulike innfallsvinkler som alle dermed er samvittighetsbasert. Det triste er at lederskapet i kirken ikke greide å se at spørsmålet som ble stilt, ville føre menigheten inn i en situasjon som ville ramme samvittigheten til en større eller mindre del av menighetens medlemmer, uansett utfall av avstemningen. Samvittighetsspørsmål kan ikke løses ved flertallsavgjørelser. En person som tror at noe er rett, kan ikke tvinges til å godta en annen løsning. Peters ord sier det slik: «En skal lyde Gud mer enn mennesker.» (Apg 5,29)

Det spørsmålet som ble stilt til delegatene i 2015, ledet dermed menigheten inn i en blindgate hvor håpet var å løse et samvittighetsspørsmål ved en flertallsavgjørelse. Menigheten er dessverre kommet enda lenger inn i denne blindgaten etter 2018 vedtaket i Battle Creek. Generalkonferansens hovedstyre vedtok da et dokument med prosedyrer for hvordan en skal legge press på de adventist-unionene som ikke er lojale mot 2015 vedtaket i San Antonio.

Vedtaket i Battle Creek nå i oktober har ført til sorg og til dels fortvilelse hos mennesker som tror at Den hellige ånd kaller både menn og kvinner til oppgaven som pastorer. Resultatet av avstemningen var ikke overraskende, gitt den kulturelle bakgrunnen til et stort flertall av adventistene i verden.

Ted Wilson sa i sitt korte personlige innlegg under Generalkonferansens hovedforsamling i 2015:

«De fleste av dere vet allerede hvor jeg står i dette spørsmålet, og jeg sier ydmykt at mine synspunkter er ganske godt kjent, og jeg tror, veldig bibelsk basert, klart sagt.»

Det blir vanskelig å tolke dette på en annen måte enn at for Ted Wilson så er dette et samvittighetsspørsmål. Men han kan ikke sette strek over tidligere vedtak i Adventistkirken i blant annet i tiden hans far var leder i Generalkonferansen. Diverse vedtak er fattet i Generalkonferansens hovedstyre og hovedforsamling, vedtak som la til rette for at kvinnelige pastorer både kunne ansettes og få nesten de samme rettighetene som mannlige pastorer. Det er imidlertid gjort vedtak om at kvinner ikke kan bli ordinert som pastor, et vedtak som i prinsippet betyr en forskjellsbehandling på grunnlag av kjønn. Regelverket blokkerer dermed for at kvinner kan velges i en del lederroller.

Jeg har personlig i skrift og tale tydelig gitt uttrykk for at jeg har en helt annen oppfatning av hva Bibelen sier om kvinner og kallet til pastorgjerningen, enn Ted Wilson. Jeg har dessuten pekt på at Adventistkirken på prinsipielt grunnlag er åpen for kvinnelige pastorer. Her er noen få punkter:

• Profeten Joel sier at Gud vil utruste både menn og kvinner på lik linje i de siste dager (Joel 3,1-2).
• Gud kalte Ellen White til den tydeligste og viktigste forkynneroppgaven som noen har hatt i Adventistkirkens historie.
• Generalkonferansens regelverk sier: «Kirken avviser ethvert system eller filosofi som diskriminerer noen på grunnlag av rase, hudfarge eller kjønn.» (GC WP BA 60 05).
• Adventistkirken sier i trospunkt 17, helt i overensstemmelse med Paulus, at Den hellige ånd gir sine nådegaver «etter som han vil» (1 Kor 12,11).
• Trospunkt 14 sier: «Særpreg i rase, kultur, utdanning og nasjonalitet, eller ulikheter mellom høy og lav, rik og fattig, mann og kvinne må ikke få splitte oss. Vi er alle likeverdige i Kristus, som med én Ånd har knyttet oss sammen i ett fellesskap med ham og med hverandre. Vi skal tjene andre og selv bli tjent, uten å stille betingelser.»

Den bibelske oppskriften for å løse de store utfordrende spørsmålene i menigheten, finner vi i Apostlenes gjerninger kapittel 15. Der løste «kirkemøtet» i Jerusalem den utrolig vanskelige knuten vedrørende kravet til omskjærelse for hedningkristne. Den jødetro delen av menigheten hadde tunge bibelske argumenter på sin side. Paulus og Barnabas på den andre siden, viste til hva de hadde opplevd i sitt arbeid blant hedningene. Løsningen kom idet utsendingene lyttet til vitnesbyrdene fra misjonsfeltene og hva Den hellige ånd hadde gjort for og med ikke-jødiske troende. Veien videre ble enhet basert på aksept av ulikheter. Ikke-jødiske troende trengte ikke å bli omskåret.

I Norge har vi i tråd med vedtak i Generalkonferansens hovedstyre på 70- og 80-tallet ansatt kvinnelige pastorer i mer enn 40 år. Kvinnelige pastorer har gjort en stor innsats i Adventistkirkens misjonsarbeid i flere deler av verden. I Kina har kvinnelige pastorer hatt en helt avgjørende rolle i oppbyggingen av menigheten. Lederskapet i Den norske union heier på våre kvinnelige pastorer og ledere. Vi trenger dem. Vi ber samtidig om at verdensmenigheten må finne veien ut av den samvittighetsblindgaten den nå befinner seg i. Tvang og lignende virkemidler vil ikke løse den situasjonen.