Ledertreff om treenighetslæren

Samlingen sender et tydelig signal om at lærepunktet er ufravikelig.

Enkelte medlemmer i Syvendedags Adventistkirken klarer ikke å forsone seg med at kirken kvittet seg med sitt arianske gudssyn for ca. 130 år siden. De vil ha tilbake læren om at Jesus ikke er like evig som Faderen, og at Den hellige ånd ikke er en selvstendig og separat person i guddommen. Men Adventistkirken står fjellstøtt på treenighetslæren, og meldingen til de få som skaper uro, er at teologien utvikler seg over tid.

Adventistledere fikk helgen 22.-24. september høre at «Vi bygger vår teologi på Bibelen, ikke på pionerene,» da kirkens østnorske distrikt hadde sitt årlige ledertreff på Halvorsbøle i Jevnaker. De fikk både bibelundervisning og kirkehistorie, og vil nå evne å tilbakevise antitrinitariske synspunkter, etter at Dr. Theol. Paul Birch Petersen fra Danmark underviste i sitt spesialfelt.

Paul Birch Petersen var i mange år professor i teologi ved Andrews University, og er for tiden opptatt med å skrive kommentarer over Habakkuk og Apostlenes gjerninger til Adventistkikens nye bibelkommentar, The New International SDA Bible Commentary.

Det finnes riktignok noen bibeltekster som kan forstås antitrinitarisk dersom man leser overflatisk og uten tanke for sammenheng og bakgrunn. Ordspråkene 8:22-25 er en slik tekst: «Herren bar meg fram som sitt første verk, før hans gjerninger i fjerne tider. Fra eldgammel tid ble jeg formet, i begynnelsen, før jorden ble til. Jeg ble født da dypene ikke fantes og de vannrike kildene ikke var til.» Dersom man ser for seg at visdommen betegner Jesus, kan det se ut som han hadde en begynnelse. Det vil i så fall avkrefte hans guddom, og treenighetslæren vil falle. Men det spørs om man i det hele tatt trenger å benytte teologiske argumenter for å påpeke svakheten i en slik ide. Hvis vi aksepterer denne teksten rent bokstavelig, må vi erkjenne at Gud på et tidspunkt ikke hadde visdom. De problemstillinger som konstrueres av antitrinitariske argumenter, blir kunstige og styltete, og vanskeliggjør en meningsfull dialog. Denne bibelteksten er simpelthen bare en poetisk framstilling av at Gud skapte alt med visdom.

Det er også en myte at de som grunnla Adventistkirken, hadde et felles antitrinitarisk ståsted. En del av lederne hadde det, mens andre ledere trodde på en treenighet. Deres teologiske forståelse endret seg etter hvert som de fikk diskutert og snakket seg fram til dypere innsikt. Det finnes ikke et punkt i historien hvor de pakket sammen fordi de ikke lenger kunne utvikle sin tenkning. Om de hadde sett hvordan enkelte i dag ønsker å stoppe opp i en såkalt «historisk adventisme» som ikke strekker seg lenger enn bibelforståelsen til de første adventister, ville de bli sjokkert.

Ifølge Birch Petersen var ikke treenigheten noe tema den gang.

– Nye medlemmer som ble lagt til menigheten på den tiden, ble aldri bedt om å si ja eller nei til treenigheten. Samtiden festet seg ved at adventister ikke trodde på et evig brennende helvete, samt at lørdagen var sabbat.

Adventister ble ikke regnet som kjettere i spørsmålet om treenigheten.

Enkelte kritikere hevder at treenighetslæren er katolsk, og dermed ubibelsk og ubrukelig for et protestantisk kirkesamfunn. Birch Petersen er imidlertid tydelig på at dette er uproblematisk.

– Det finnes ingen spesiell romersk-katolsk lære om treenigheten.

For det første blir ikke en teologisk ide automatisk ubibelsk, bare fordi den er formulert i Den katolske kirke. For det andre var det ingen pave til stede på kirkekonsilet i 325, der den nikenske trosbekjennelsen med sitt guddomssyn, ble formulert. For det tredje har ikke Adventistkirken noen trosbekjennelse, selv om de i store trekk er enige med trosbekjennelsene fra Nikea og Konstantinopel.

Birch Petersen brukte mye tid på å beskrive Den hellige ånd som en separat person i treenigheten.

– Hvis Jesus er totalt identisk med Den hellige ånd, er Faderen også det – og dermed er også Faderen og Sønnen den samme.

For å underbygge sin påstand benyttet Birch Petersen et par bibelvers der Jesus snakker om Ånden som skal komme som hans talsmann og stedfortreder. «Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere» (Jesus i Johannes 14:18). «Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham» (Jesus om seg selv og Faderen i Johannes 14:23). Leser vi disse versene med antitrinitarisk logikk, må den samme Ånd også være Guds stedfortreder, noe som vil indikere at Faderen og Sønnen faktisk er den samme person.

Men tanken om at Den hellige ånd er identisk med Faderen og Sønnen er uforenlig med Bibelens vitnesbyrd og Guds selvåpenbaring.

Det var også viktig å demonstrere at Ellen G. White, profet og en av de sentrale grunnleggerne av Adventistkirken, forfektet en treenig guddom, der Den hellige ånd er distinkt og separat fra Faderen og Sønnen. «Vi må erkjenne at Den hellige ånd, som er en person i samme grad som Gud selv, vandrer omkring på dette stedet…» (Manuskript 66, 1899). «Det er tre levende personer i den himmelske trio…» (White, Ellen G., Evangelism s. 615).

I en kirkekultur der vedvarende teologisk tenkning og bibelforskning utgjør selve nerven i kirkens selvforståelse og identitet, blir det umulig å sette seg fast i tenkningen til enkeltpersoner som bidro til formuleringer for over 100 år siden. Nå, som den gang, blir det både Sola Scriptura og Tota Scriptura, Bibelen alene og Bibelen i sin helhet, som må avgjøre rett lære.

Som Syvendedags Adventistkirke har vi ingen problemer med å forankre treenighetslæren i begge deler. Det er komplett uaktuelt å rygge inn i framtiden med en antitrinitarisk bagasje som enkelte av adventistpionerene tok med seg fra sine tidligere kirkesamfunn.

Ledertreffet på Halvorsbøle må oppfattes som et bestemt motsvar til de få som lager støy om dette spørsmålet i Adventistkirken. Det må oppfattes som en tydelig beskjed om at vi står trygt og godt på treenighetslæren, og at menigheten trenger å bruke energi på andre prosjekter enn å skape dissens omkring solide, bibelske standpunkter.