Meny
Lukk
Foto: Gerhard Weiner/Adventist Media Exchange (CC BY 4.0)

Reisebrev fra St. Louis

Mangfold i en global kirke.

Det er et stort privilegium å være delegat på Genrelakonferensens (GC) generalforsamling. Det er rundt 22 millioner adventister i verden og 2680 personer er utvalgt til å representere oss alle i generalforsamlingen. Mange av delegatene er det i kraft av sin stilling, det vil si lederne i GC, divisjonene og unionene. Det betyr at dersom man ikke innehar disse stillingene, er det statistisk svært liken sannsynlighet for å bli delegert.

Fordi jeg i to perioder var en del av GCs styre, var dette tredje gangen jeg var delegert til en generalforsamling. Jeg var derfor veldig klar over at dette sannsynligvis var aller siste gang jeg var tilstede. Jeg forsøkte å trekke til meg alle inntrykk og å legge merke til alt. I tillegg til å føle meg privilegert, følte jeg også på et stort ansvar i forhold til å representere den kirken jeg kjenner og er glad i her i Norge.

Generalforsamlingen i St. Louis var annerledes enn de andre generalforsamlingene jeg har deltatt på. Den var utsatt to år på grunn av pandemi, den var delvis digital, slik at alle skulle ha mulighet til å møte opp, og den var kortere (en uke, og ikke ti dager) og selve arrangementet var nedskalert, selv om forretningsmøtene gikk som normalt.

Det vil si at alle delegater kun hadde mulighet til å ha med ett familiemedlem, det var ingen formøter eller forkonferanser, det var ingen utstillingshall, og det var heller ingen store tiltak i byen arrangert av adventistene, som f. eks. IMPACT. Adventistkirken hadde derfor ikke like stor tilstedeværelse i byen som man ville hatt under normale omstendigheter, og bybildet ble derfor ikke preget av adventistene som forrige gang det var generalforsamling i St. Louis i 2005. Matserveringen var også enklere, både fordi vi var færre, men også i form av at delegatene stort sett kun fikk servert lunsj, og ellers måtte ordne med mat selv (tidligere har delegatene fått både lunsj og middag). Det var heller ingen store konserter med artister, men det som ble kalt digitalkonsert. Det vil si videoopptak av flott musikk fra Adventistkirken over hele verden. Fordi vi delvis var sammen digitalt, var det mange av delegatene som startet sin sabbat allerede på fredag. Programmet i år var derfor lagt opp annerledes. Vanligvis har det vært misjonsmøter med rapporter fra de forskjellige divisjonene hver kveld, men i år var disse lagt til fredag.

For meg ble disse rapportene og sabbatsprogrammet høydepunktet. Jeg ble inspirert og oppmuntret av å høre hvordan Gud virker over hele verden. Det var fantastisk å se en delegasjon fra Kina. De har ikke vært representert de gangene jeg har deltatt. Når de rapporterte, gav de et historisk tilbakeblikk. Gud har virket og vært tilstede også når det å ha en organisert kirke har vært vanskelig.

Det var også utrolig spennende å høre hvordan en masai fra Kenya ga tidende i form av kuer, hvordan Gud har virket på folk i jungelen på Filippinene og hvordan tenåringer i Sør-Amerika reiser rundt og forkynner. Det var også flott å høre hvordan en dame som lyttet til Hope Channel på radio i hagen sin, førte til at naboen, bartender ble adventist. For når kvinnen hadde lyttet til radioen, hadde naboen gjort det sammen. Baren som bartenderen eide ble etter hvert omgjort til en adventistkirke. Jeg ble rørt av flaggparaden under avslutningsprogrammet. Jeg liker å tenke på at vi er en verdensvid kirke og vite at jeg har brødre og søstre nesten over alt. Og det var ekstra flott og spesielt å synge Vi har et håp eller Støt i basunen, når det var så mange adventister tilstede fra hele verden.

Jeg liker også at vi kan være uenige på forretningsmøter i kirken vår. Det oppfatter jeg som et sunnhetstegn. Når vi er en verdensvid kirke, er det mange kulturer som skal jobbe sammen, og det er ikke alltid like lett, og alle får ikke den eller de lederne de ønsker seg. Kirken velger kanskje ikke de satsningsområdene eller å gå i den retningen alle ønsker seg. Personlig skulle jeg ønske at vi hadde et større mangfold blant lederne våre. Jeg skulle gjerne sett flere kvinner, unge og kanskje også en større spredning i forhold til etnisitet. Jeg skulle også ønske at kirken var mer fleksibel og at det ble åpnet opp for å gjøre ting på flere forskjellige måter når man f. eks lager menighetshåndbok og policyer. Min oppfatning er at det er slik vi kan møte en stadig mer kompleks og uforutsigbar verden. Og hvis vi virkelig tror at vi lever i endetiden og at det er krise, da har vi bruk for at alle hjelper til. Det vil si unge, gamle, kvinner og menn. Samt folk fra alle nasjoner grupper og sosiale lag. I vanskelige tider har vi ikke råd til å være selektive og et stort byråkrati. Men selv om jeg var i mindretall på generalkonferansen i forhold til noe av dette, opplevde jeg at dette mindretallet har blitt mindre siden sist.

De satsningsområdene som begeistret meg under konferansen, og som jeg håper vi kan bidra til i Norge er Alle engasjert (på engelsk Total Member Involvement) og I Will Go. Begge tiltakene handler om at vi alle er kalt av Gud til å gjøre en oppgave for ham. Gud ønsker at vi alle skal være engasjert for å fremme hans rike og å stå for hans verdier. Det kan vi gjøre på uendelig mange forskjellige måter, og disse programmene er fleksible nok til at vi alle kan ta del.

Jeg har kommet oppmuntret hjem fra den 61. generalforsamlingen i St. Louis. Selv om vi er feilende mennesker, svikter ikke Gud. Han virker gjennom kirken vår over hele verden.

Tilbake til nyhetsarkiv