Tekstene

Introduksjon til dagens tekster

Et gjennomgående tema i Salmenes bok er bildet av Guds nåde og barmhjertighet. Gud er den som tilgir synd. Den som gjenoppretter. Den som ønsker fellesskap og trofasthet. Den som bøyer seg ned til de svake og viser empati.

Dette er et grunnleggende prinsipp i den kristne troen på en kjærlig Gud. Men er det bare en teoretisk tankeøvelse å tro dette, eller er det noe vi kan føle og oppleve i våre liv?

Hvilken forskjell gjør det i mitt liv at Gud elsker meg og viser at han har satt himmel og jord i bevegelse for å tilgi og frelse meg?

Hvordan harmonerer salmenes evangelium med de gode nyhetene vi finner i Det nye testamentet? Er gudsbildet annerledes for David enn for Paulus?

Start Bibelsamtalen

Les én og én tekst og bruk noen av spørsmålene under til å utforske den. Lenger ned finner du kommentarer og refleksjonsspørsmål som også kan være spennende.

Sal 51

1 Tim 1,12-17

Joh 17,24-26

Tekstens verden

Hva tenker du er den viktigste tanken i det du har lest?

Hvilken hensikt tror du forfatteren hadde med å skrive dette?

Hvem skriver forfatteren til? Hvem har han i tanke?

Hva er den historiske sammenhengen for det du har lest?

Hvorfor tror du teksten du leste ble tatt med i Bibelen?

Reaksjoner på teksten

Hvilken stemning gir teksten deg? (trist, inspirert, glad osv.)

Hva kan man se for seg at ulike lesere vil være uenige om?

Hva kunne du satt på en plakat og hengt på veggen?

Hva er vanskelig eller problematisk i det du har lest?

Hvilke ord og uttrykk husker du umiddelbart best fra det du har lest?

Hvilke vers, ord eller uttrykk får du lyst til å understreke?

Hva kan jeg bruke det til?

Er det noe det er viktig å fortelle andre om fra det du har lest?

Hva er mest historisk informasjon, og hva er universelle prinsipper?

Hvis du skulle lage et «trospunkt» fra teksten, hva ville det vært?

Hva forteller teksten om hvem Gud er og hva han vil?

Hvilket budskap inneholder teksten som ville resonnere med en
som ikke tror?

Kommentarer til tekstene

 Sal 51  |  En bønn om tilgivelse, men også om glede

Salme 51 er det beste eksempelet vi har i Bibelen på oppriktig syndsbekjennelse. Vi har oftest ikke sammenhengen for de enkelte salmene (hvordan de ble til), selv om vi til tider kan regne det ut, basert på innholdet (som i Sl 137,1 om elvene i Babylon). Salme 51 innleder med forklaringen, «da profeten Natan kom til ham etter at han hadde vært hos Batseba». David ble konfrontert med sine ugjerninger.

Han kunne ha benektet det og forsøkt å rettferdiggjøre seg. Men i denne salmen finner vi ingen slike defensive manøvrer. Tvert imot innrømmer han: «det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort.» David tar 100 prosent eierskap for synden og ansvaret sitt uten noen forsøk på å bagatellisere eller skylde på andre.

I tillegg gir han uttrykk for en lengsel etter å ha det slik han hadde det før synden gjorde sin skade på gudsforholdet. David er kjent med den gleden, som fantes i den uskyldige, rene troen Gud. David vet hvordan det er å tro på Gud, når ikke synden veier tungt på oss. David ber derfor ikke bare om tilgivelse, men om å få troens «glede» tilbake (se især versene 8, 10, 12, 14, 15 og 17).

1 Tim 1,12-17  |  Jesus viser sin barmhjertighet

Det gjør uten tvil inntrykk på oss når Paulus kaller seg «den største» synder. Han var vel neppe det! Men Lukas forteller om forfølgelsen, som Paulus stod bak: «Men Saulus fór hardt fram mot menigheten. Han trengte seg inn i hjemmene og slepte ut både menn og kvinner og fikk dem kastet i fengsel.» (ApG 8,3) Han invaderte hjem og slepte folk ut for øynene av deres barn. Tenk, så traumatisk det må ha vært for dem! Men akkurat denne fanatiske ondskapen gjør budskapet så sterkt, når Gud da velger å ikke bare tilgi Paulus, men også å bruke ham som apostel. På den måten ble Paulus selv et levende vitnesbyrd om hvor «barmhjertig» og «tålmodig» Gud er, ikke bare i hva han sa, men i hvem han var.

Joh 17,24-26  |  Guds kjærlighet i oss

Ingen annen bønn i Bibelen er som den i Johannes 17. Johannes gir oss her et innblikk i hvordan Sønnen snakket til Faderen, altså intet mindre enn et intimt innblikk i Guds egne tanker og ønsker. Jesus ber for disiplene sine (se Joh 17,9), men ikke de 12. Slik Johannes gjengir det for oss, så ba Jesus også for alle kommende disipler (Joh 17,20). Det vil si for deg og meg.

Hva vi finner i denne bønnen, sagt flere ganger på mange ulike måter, er ønsket om at forholdet mellom Gud og mennesker må være et speil på det evige kjærlighetsforholdet mellom Faderen og Sønnen. Den samme nærhet og kjærlighet, som alltid har eksistert i treenigheten (se vers 24), ønsker Jesus altså at alle disiplene hans skal få del i.

Ettertanke

Kjenner du deg igjen i Salme 51? Er det noen ord i denne salmen, som nesten kunne ha vært dine egne? Hva har synden ødelagt for David? Får vi noen indikasjoner i salmen på at Gud vil høre ham og tilgi ham? Hvilke fallgruver unngår David i salmen, som kunne ha gjort at bønnen og bekjennelsen hørtes mindre genuin ut? Hva lenges David etter? Hva forteller salmen oss om Davids hjerte? Og om Guds?

Har du noen gang følt deg som verdens største synder? Er det en sunn tanke? Er det slik man er ydmyk? Eller er det en skadelig tanke? Kan en slik selvdiagnostisering være en god motvekt til egoisme og den narsissistiske selvopphøyelsen, som menneskehjertet til tider trekkes imot? Sier Bibelen andre ting om hvem vi er som mennesker, som vi bør ta med i en helhetsvurdering av oss selv? Eller bør vi slett ikke bedømme oss selv?

Gud er kjærlighet og har alltid vært det. Selv da det ikke fantes mennesker eller engler. Den gang eksisterte kjærligheten likevel i det treenige forhold mellom Faderen, Sønnen og Ånden. Er det mulig å «bli en del» av dette treenighetsforholdet? Hvorfor (ikke)? Går det an å leve i Guds kjærlighet, når vi samtidig er syndere i en fallen verden? Har du en trygg tilknytning til Gud? Stoler du selv på at han alltid vil tilgi deg, uansett hva du har gjort?

Refleksjonsspørsmål

Bunnløs gjeld

David befant seg noen ganger i en svært vanskelig, skal vi si, selvskapt situasjon. Hvordan løste han disse situasjonene? De fleste av oss har et ønske om å leve et moralsk godt liv, som av og til går galt, men nesten aldri så galt at vi tror at vi ikke kan fikse det ved å ta oss sammen. Men noen ganger sårer vi andre mennesker så mye at vi ødelegger vårt gode forhold til dem. Hvordan kan vi reparere det? Hvem betaler den høyeste prisen: den som sårer eller den som blir såret?

Når Bibelen sier at vi trenger nåde, hvordan fungerer det i mitt liv, som ikke nødvendigvis er dårlig? Hva er egentlig synd? Trenger vi mindre nåde hvis vi bagatelliserer feilene våre? Snakker vi om at Gud lar “nåde gå for rett”? Hva er det jeg egentlig trenger å bli frelst fra?  Er det synden eller dens konsekvenser? Er vi mest opptatt av nåde for å unngå å tape ansikt, eller er det andre faktorer som spiller inn?

Kjærlighet motiverer best

Bildet av en kjærlig Gud kommer til uttrykk både i Det gamle og Det nye testamentet. Paulus ser ut til å leve med konstant dårlig samvittighet for at han forfulgte dem som trodde på Kristus. I hvilken grad tror du Paulus ble motivert av møtet med Jesu kjærlighet? Hva motiverer deg mest til å leve et rettferdig liv – tanken på Guds dom eller tanken på hans kjærlighet?

Hvilke eksempler i evangeliene kan vi komme på der Jesus viser ubetinget kjærlighet til et menneske? Er det et uttrykk for en svak Gud når han bryr seg om de foraktede, er tålmodig og tilgir andres feil? Hvorfor (ikke)? Hvor ligger Guds styrke, og hva har Jesus overvunnet? Hvilke mennesker ser du mest opp til: de som overvinner sine konkurrenter og holder dem nede, eller de som hjelper andre selv om de må betale for det selv? Og hvorfor?