Daniel Duda, leder for Adventistkirkens skolearbeid i Transeuropeisk divisjon, hevdet i sitt åpningsforedrag på årets lærerkonferanse ved Sundvolden hotell den 6. februar, at den kristne fortellingen ikke appellerer til folk fordi mennesker i dag er bergtatt og hjernevasket av den nye imperialismen: globalisering, postmodernisme, og konsumerisme.
Og han har sannsynligvis rett.
Den kristne fortellingen handler om å erkjennes sin synd, vende om til Kristus som gav sitt eget liv for oss, og følge ham, med løfter om evig liv og salighet ved hans annet komme. I motsetning til dette lover den moderne fortellingen at tro på vitenskap og teknologi vil gi oss en bedre fremtid. Dette er blitt den nye metafortellingen fordi den forsterkes av tre trender: globalisering, postmodernisme, og framveksten av konsumerisme.
Globalisering
Ifølge Duda er dette en global spredningen av den moderne, liberale, humanistiske fortellingen. I det 20. århundre hadde opplysningstidens humanisme utviklet seg til liberalisme (med USA i spissen), og kommunisme (med Russland i spissen). Med kommunismens fall i 1989, opplevde liberalismen, styrket av økende velstand, en global spredning.
Postmodernisme
Postmodernismen oppstod som en reaksjon til de negative sidene ved den moderne liberale, humanistiske fortellingen; eksempelvis miljøødeleggelse, økt fattigdom, atomvåpen, økonomiske utfordringer, og psykologisk og sosial oppløsning. Den utfordret modernismens ubegrensede optimisme: Kanskje menneskene ikke er så gode som vi har trodd; kanskje vi ikke er på vei til en bedre verden.
Modernismen var tiltalende fordi den bygget på fornuft og rasjonelle teorier. Men postmodernismen utfordret ideen om at fornuften og det rasjonelle var viktigere enn alt. I rusen av det logiske og rasjonelle hadde vi glemt at mennesker i like stor grad består av følelser, sanser, underbevissthet, fantasi, etc… Da ble det helt naturlig å betvile at kunnskap er objektiv – også kristen kunnskap, forvaltet og fortalt av en kirke som alt for lenge hadde appellert til fornuften alene som sannhetsvitne til sine fortellinger.
Men postmodernismen hadde også sine egne skjelett i skapet. To av de mest ødeleggende var pluralismen og relativismen: Man snakket om min sannhet og din sannhet, og påstod at ingen sannhet er endelig, men relativ til enhver situasjon, tid og sted.
Konsumerisme
Konsumerisme er en konsekvens av den økonomiske vekst som fulgte i kjølvannet av globaliseringen. Økonomiske strukturer har beriket vesten på bekostning av alle andre land. Postmodernismen har frarøvet oss den store metahistorien, og dermed skapt et vakuum som konsumerismen har fylt. Konsumerisme er den dominerende faktor i våre live, og er allestedsnærværende og flyktig. Det er uten tvil den mest dominerende religion i slutten av det tjuende århundre. Slik sammenligning med religion er på ingen måte tilfeldig.
«Akkumulering av rikdom er en av de store avguder i vår tid, og enorme mengder energi blir brukt hver dag på å søke mening gjennom større og større oppsamling av rikdom og eiendeler» (Craig Bartholomew).
Den moderne fortellingen med globalisering og postmodernisme virker ikke. Hvordan kan dagens kristne leve slik at den store kristne metafortellingen igjen blir hørt? Svaret ligger i å returnere til Bibelens egen grunnleggende historie, i å leve som Kristi disipler, og å gjenreise Bibelens fokus på fellesskap.
Den eneste måten å gjeninnføre en forlatt fortelling er å innlemme den i en større fortelling. Bibelens fortelling. Det var aldri Guds hensikt at vi skulle leve våre liv som isolerte individualister. Vi trenger hverandre, og det kristne fellesskapet fyller den rollen.
