Den tidlige kirkens frafall

Begrepet apostasi (frafall) refererer til bevisst å oppgi eller avvise ens tro, overbevisning eller religiøse praksis. I bibelsk sammenheng betyr det å vende seg bort fra sannheten om Jesus Kristus og Skriftens lære.

Apostelen Paulus bruker ordet frafall i 2. Tessalonikerbrev 2:3 for å beskrive det han kaller et stort “frafall” fra troen før Jesu Kristi gjenkomst. I Hebreerbrevet 3:12 bruker han ordet for å beskrive dem som har kjent sannheten, men som siden har vendt seg bort fra den. Frafall er derfor en alvorlig overtredelse. Det innebærer en bevisst avvisning av Guds lov, hans åpenbaring og hans tilbud om frelse.

Det tredje kapittelet i Mot historiens klimaks beskriver hvordan den første kristne menigheten etter apostlenes død gradvis avvek fra Kristi og apostlenes lære. Dette frafallet var preget av at man gikk bort fra evangeliets enkelhet, innførte hedenske skikker og doktriner, og at det vokste frem en undertrykkende kirkestruktur. Kapittelet belyser sentrale personer og hendelser som bidro til dette frafallet, blant annet innflytelsen fra gresk filosofi, etableringen av pavedømmet og forfølgelsen av dem som holdt fast ved Kristi opprinnelige lære. Alt i alt gir kapittelet en tankevekkende beskrivelse av hvordan urkirken gikk seg vill og fortsatte den store striden mellom Kristus og Satan.

Farer

Etter at den apostoliske æra var over, begynte kirken å avvike fra sitt fundament. Gresk filosofi, særlig gnostisismen, introduserte en falsk intellektualisme og spiritualisme som undergravde evangeliets enkelhet. Ifølge gnostisismen har mennesket en guddommelig gnist som søker gjenforening med det guddommelige, og det må gjennomgå en søken etter å gjenoppdage sin iboende guddommelighet. Disse falske læresetningene førte til at Skriftens autoritet ble svekket og spekulative teorier og tradisjoner vokste frem.

Fremveksten av spekulative teorier og tradisjoner de siste årene gjenspeiler et økende ønske om mening og forståelse i en stadig mer kompleks verden. Disse trossystemene, som spenner fra konspirasjonsteorier til åndelig praksis, tilbyr en følelse av kontroll og handlekraft i møte med usikkerhet. Med sosiale medier og nettsamfunn som drivkraft har spekulative teorier blitt mer tilgjengelige og utbredt, og grensene mellom fakta og fiksjon er blitt mer uklare. Noen gir en følelse av tilhørighet og mening, mens andre opprettholder skadelige ideer og feilinformasjon. Når vi navigerer i dette landskapet, er det avgjørende at vi nærmer oss spekulative teorier med kritisk tenkning og dømmekraft, og anerkjenner både deres potensielle tiltrekningskraft og viktigheten av å forankre troen vår i bevis, fornuft og fremfor alt troen på Jesus, som er Kristus.

Den romerske keiseren Konstantin gjorde kristendommen til statsreligion, noe som førte til en strøm av hedenske konvertitter inn i kirken. Disse konvertittene brakte med seg sine egne skikker og trosforestillinger som ble innlemmet i den kristne gudstjenesten, noe som ytterligere forvansket Kristi opprinnelige lære. I noen land i dag blir kristendommen fremmet som statsreligion gjennom statlig politikk, lover og retorikk som prioriterer kristne verdier og trosretninger fremfor andre. Dette kan innebære opprettelse av kristne institusjoner, finansiering av kristne programmer og promotering av kristen ideologi i det offentlige rom og i undervisningen. Det kan innføres lover og retningslinjer som begrenser rettighetene og frihetene til ikke-kristne, noe som i praksis skaper annenrangs borgere. Dette kan gjøre grensene mellom kirke og stat uklare og undergrave prinsippene om religionsfrihet. Denne formen for kristen nasjonalisme er skadelig for skillet mellom kirke og stat.

Alt handler om tilbedelse

Satan har både i fortiden og i nåtiden brukt høyere utdanningsinstitusjoner til å fremme forfølgelsen av Guds menighet. I 1974 var jeg andreårsstudent ved University of Zambia og bare halvannet år gammel i adventisttroen. Studentene ved universitetet hadde en svært sterk og levende studentbevegelse som de kalte “The University Seventh-day Adventist Collegiate Forum”. Vi oppmuntret hverandre til å stå fast og være tro mot Jesus Kristus. Slike bevegelser er i Satans søkelys.

Universitetets arbeidstid var mandag til fredag uten forelesninger i helgene. Men siden fredagskveldene teknisk sett var en del av arbeidsuken, hadde foreleserne av og til prøver på disse kveldene. Det var likevel alltid mulig å forhandle med foreleserne for å flytte prøven eller ta en ny prøve. I 1974 ble en avsluttende eksamen i mai lagt til en lørdag formiddag, noe som var uvanlig. Dette var et brudd med de foregående årene, da eksamen var lagt til mandager til fredager. Det var også en trosprøve for adventiststudentene.

Vi ba og fastet. Vi ba universitetsrektoren om å gi oss en sjanse til å avlegge de manglende eksamenene i disse fagene som om de var utsatte eksamener. Men til ingen nytte: Gud ville at vi skulle holde ut i denne prøven, og oppleve den. Vi oppmuntret hverandre til å holde ut og være trofaste. På sabbatsmorgenen da eksamenene skulle skrives, var hele gruppen i kirken. Mer enn 17 av oss møtte ikke til eksamen, og hver og en av oss ble registrert som fraværende. Fravær på eksamen var det samme som å stryke på kurset.

Studentgruppen vår sto fast i spørsmålet om sabbaten. Universitetets senat satte seg ned for å behandle begjæringen vår. De vedtok at universitetet fra og med neste studieår ikke skulle legge eksamener til lørdager. For oss var skjebnen beseglet; vi hadde strøket i de ulike fagene, men vår Gud hadde seiret. Gjennom våre handlinger hadde vi forkynt et budskap som påvirket hele universitetet. En gruppe på ikke mer enn 30 studenter hadde påvirket universitetets politikk, og budskapet var sendt – den syvende dagen er sabbat for Herren Gud den allmektige. Noen ganger må vi gjennomleve smerte og vanskelige prøvelser, men Hans lys vil trenge gjennom mørket. I striden mellom det gode og det onde er det alltid Gud som vinner, til tross for uheldige årsakssammenhenger: Den store striden handler om tilbedelse.

Men Gud er trofast

Så kom vi til år 2017. Jeg er prorektor ved et offentlig universitet i Zimbabwe. Syvendedagsadventistene har stor innflytelse på universitetssamfunnet. I administrasjonen er prorektor, dekan, assisterende økonomisjef og prodekan alle syvendedagsadventister. I tillegg kommer en rekke andre universitetsansatte og studenter som er adventister. Som et offentlig universitet kunne aktivitetene lett strekke seg over hele uken, fra søndag til lørdag, men det hadde skjedd en forandring ved institusjonen. Det var blitt vanlig at alle større arrangement og møter ikke varte lenger enn til solnedgang på fredag. I klasserommet ble forelesningene som regel avsluttet to timer før solnedgang fredag ettermiddag, fordi både studenter og forelesere foretrakk det. Det var altså ikke noen utfordring å helligholde sabbaten før det brått ble det.

Det skjedde rundt middagstid en fredag. Statsråden for høyere og videregående utdanning, en kjent og berømt akademisk professor, som var kjent for å være bekjennende syvendedagsadventist, overrasket universitetets dekan med en forespørsel om et møte med universitetets akademiske råd dagen etter, lørdag, kl. 9. Rådet besto av ledende universitetsansatte, meg selv inkludert. Jeg ba. De av oss som var adventister, tok kontakt med hverandre og ba. Jeg dro hjem den ettermiddagen, forvirret og nedstemt. Den kvelden ba jeg igjen om at situasjonen måtte gå over og at Gud måtte hjelpe meg med å ta en beslutning. Som nestkommanderende ville ministeren se etter meg da han kom neste dag. Han hadde sagt noe om formålet med møtet med universitetsledelsen med noen. Sabbats morgen tok jeg kontakt med dekanen for å høre om ministeren kanskje hadde avlyst møtet. Men nei, møtet skulle gå som planlagt. Jeg bestemte meg for å delta på møtet. Alle de andre adventistmedlemmene var der. Alle sammen strøk på prøven. Men Gud er trofast.

Presis kl. 9 var statsråden der, og møtet begynte med bønn. Utdanningsministeren informerte oss om at han var adventist og visste at lørdagen var sabbat og skulle kun brukes til kirkelige anliggender. Men så fortsatte han med å belære oss om hvordan Gud ville forstå hvorfor han hadde innkalt til dette møtet på en sabbat. Å, som Satan av og til legger planer!

Der sto vi overfor en arrogant embetsmann hvis uttalelser om sabbaten var på grensen til blasfemi. Etter at han ikke hadde bedt om unnskyldning for at han hadde innkalt til møte på sabbaten, noe han visste var galt, begynte han å forklare hva som sto på dagsordenen for møtet. Før han rakk å forklare nøyaktig hva han ønsket å diskutere, ble han avbrutt av en telefonsamtale. Datteren hans, som hadde studert i Cape Town i Sør-Afrika, var blitt funnet død i leiligheten sin. Nyheten var sjokkerende! Hun hadde ikke vært syk. Vi hadde knapt kommet en halvtime inn i møtet da det måtte avbrytes.

Selv om vi alle sympatiserte med ham over tapet av datteren, hadde hans handlinger og vår medvirkning til dem etterlatt et sår i vår oppfatning av sabbatens hellighet. Satan har tidligere brukt mennesker i maktposisjoner til å utkjempe sine slag. Denne dagen hadde han effektivt brukt statsråden til å friste Guds folk, og vi var ikke i nærheten av å måle oss med de tre hebraiske guttene i Daniel 3. Hadde vi vært trofaste, ville vi ha oppdaget at Gud allerede visste at møtet ikke ville finne sted.

Den store striden handler om å tilbe Gud, Skaperen, og spesielt om å tilbe ham på sabbatsdagen. Satan kan bruke mennesker utenfor menigheten til å avspore Guds etterfølgere, men de forstår ikke hva som foregår i menigheten. Hans mest effektive angrep på Guds folk skjer vanligvis ved angrep innenfra, når han bruker menn og kvinner som er frafalne.

Opp gjennom historien har pavedømmets maktmisbruk etterlatt seg et spor av lidelse, marginalisering og undertrykkelse, og kastet en mørk skygge over dets krav på åndelig lederskap. De som holdt fast ved Kristi opprinnelige lære, som valdenserne og albigenserne, ble brutalt undertrykt av pavedømmet. De ble stemplet som kjettere og utsatt for forfølgelse, vold og massakrer. Valdenserne ble jaktet på, fengslet og henrettet, og eiendommene deres ble konfiskert. Albigenserne ble utsatt for det albigensiske korstoget, et 20 år langt militært felttog som resulterte i at titusenvis av mennesker ble drept. Disse handlingene ble sanksjonert og oppmuntret av den katolske kirken, drevet fram av et ønske om å beholde makten og undertrykke opposisjonelle. Heller ikke i dag er Guds folk immunt mot maktens tiltrekningskraft. Heller ikke mot fristelsen fra spiritualisme og intellektualisme. Uansett hva fristelsen måtte være, er vi kalt til å være trofaste mot Skriftens grunnleggende lære og praksis.

Artikkelen ble først publisert på websidene til Adventist Review.

Dumisani J. HlatywayoDumisani J. Hlatywayo er geofysiker ved National University of Science and Technology i Bulawayo i Zimbabwe.