Femten år gamle Mary Jones ønsket seg så inderlig en egen bibel. Hun hadde spart i seks år, og nå hadde hun pengene klar. Men det var ingen steder i nærheten av Llanfihangel-y-Pennant, den lille Walisiske landsbyen der hun bodde, hvor man kunne få kjøpt en bibel. Så fikk hun høre at Thomas Charles, en prest som bodde i Bala, hadde bibler å selge.
En vårdag i 1800 la Mary Jones i vei på den 42 kilometer lange turen over åser og daler til Bala. Hun gikk for det meste barbeint. Treskoene sine hadde hun i skreppa. Heldigvis ga Thomas Charles henne tre bibler for prisen av en. Mary Jones var overlykkelig. Hun sprang store deler av veien hjem med de dyrebare biblene.
Flere kirker i Norge markerer Bibeldagen som arrangeres 60 dager før påske. Da jeg planla prekenen min for denne anledningen, lette jeg også etter en barnefortelling.
Jeg kom til å tenke på historien om Mary Jones, og da jeg søkte etter mer informasjon, ble jeg grepet av den inspirerende kraften i Marys liv. En drøm om å gå den samme turen som Mary Jones gjorde i 1800, begynte å vokse i meg.
Første utkast til teksten du nå leser ble skrevet i St. Michaels Church i Llanfihangel-y-Pennant, den lille landsbyen der Mary Jones vokste opp. Jeg hadde endelig kommet frem etter å ha fullført vandringen som begynte dagen før i Bala. Vanligvis går folk turen i motsatt retning, mot Bala, og ender ved Mary Jones Pilgrim Centre. Men hun gikk selvfølgelig også hjem igjen. Og for meg var det å gå turen fra Bala, der hun endelig hadde fått sin bibel, en måte å dele Marys glede over endelig å ha fått kjøpt sin egen Bibel. Hun ante ikke at alle hennes anstrengelser for å skaffe seg sin egen bibel kom til å inspirere pastor Charles til å bli en pådriver til å stifte The British and Foreign Bible Society (Det Britiske Bibelselskapet) i 1804.
For meg var det også en anledning til å be og reflektere over mitt eget kall og min egen tjeneste som pastor og bønnekoordinator for Den norske union. Jeg visste at min oppgave var å følge Guds ledelse og være oppmerksom på Den hellige ånds stille stemme.
St. Mikael-kirken i Llanfihangel-y-Pennant (navnet Llanfihangel er Walisisk og betyr St. Mikaels kirke). Foto: Atle F. Aluwini / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).
Jeg begynte turen i Bala en mandag morgen kl. 08.15 og tok den smale veien langs østsiden av Llyn Tegid, innsjøen Bala. Det var en fin start, vakker utsikt og ingen problemer med å finne fram, det var bare å følge veien. Snart kom jeg til St. Gywer kirke i Llangywer. Her fant jeg en grav med følgende inskripsjon.
The kiss of the sun for pardon
The song of the birds for mirth
One is nearer God´s heart in a garden
than anywhere else on earth
Solens kyss for tilgivelse
Fuglenes sang et gledens ord
Man er nærmere Guds hjerte i en hage
enn noe annet sted på jord
Hele veien hadde jeg forutsett Guds nærvær, og dette lille diktet på en grav bekreftet at ved å være oppmerksom på de små detaljene, ville snart flere lærdommer følge.
I den lille landsbyen Llanuwchllyn trengte jeg å finne veien videre. Der møtte jeg en vennlig mann med sitt unge barnebarn og Golden retrieveren sin. Vi snakket litt om turen jeg var på, og så sa vi farvel. Jeg ble værende der en stund for å plastre en tå. Mannen med barnebarnet og retrieveren kom tilbake og følte seg nok litt urolig på mine vegne. Han sa at jeg kunne ringe ham når som helst hvis jeg skulle trenge hjelp på veien. Vi utvekslet telefonnumre, og jeg fikk vite at han het Sion. Hans hjelp og støtte var svært verdifull og velkommen, og jeg følte at jeg hadde fått hjelp ovenfra, fra Sion, slik vi leser i Skriften.
«Måtte Herren svare deg på nødens dag! Måtte navnet til Jakobs Gud verne deg. Måtte han sende hjelp fra helligdommen og støtte deg fra Sion» (Salme 20:2.3)
Jeg hadde nettopp mottatt åndelig leksjon nummer 2, og jeg visste at jeg hadde mer i vente.
Sion (t.v.) ga nyttig veiledning til artikkelforfatteren Atle F. Aluwini på hans vandring i fotsporene til Mary Jones. Foto: Atle F. Aluwini / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).
Sion viste meg veien videre, men til tross for hans hjelp, kom jeg for høyt opp i åssiden. Jeg måtte svinge til høyre og gå ned, gjennom en gårdsplass. En hund begynte å bjeffe, og jeg fikk en nagende følelse av å være på forbudt område. Noen minutter senere kom en bil kjørende bakfra, vinduet på førersiden gikk ned, og jeg fikk klar beskjed. «Beklager», svarte jeg, «jeg er på Mary Jones Walk.» «Har du ikke et kart?» sa kvinnen, tydelig irritert. Vel, noen ganger går vi feil selv med et kart (les: Bibelen) i hånden. Men et sunt bibelsk prinsipp er å ikke gå for høyt. Jesus sa det: «Når du blir bedt i selskap, så ta ikke plass øverst ved bordet» (Luk 14:8).
Nettopp. Ikke gå for høyt opp. Hvis verten ønsker det, kan han invitere deg til å ta en plass høyere opp.
Leksjon nummer tre: Ikke gå for høyt opp. Hvis Gud har andre planer, vil Han be deg om å flytte opp.
På vei i sørvestlig retning fant jeg ut at det var rikelig med rom for navigasjonsfeil. På flere steder delte stien seg i to. Ved en anledning svingte jeg til høyre. Etter et lite minutt fant jeg et stort tre som sperret stien. Det fikk meg til å sjekke kartet på nytt. Jeg var på feil sti.
Leksjon nummer fire var ikke til å ta feil av: Gud leder deg. Noen ganger kan han stenge veien for å få deg tilbake på rett spor. Vær ydmyk, sjekk kartet, og velg riktig kurs.
Senere delte veien seg igjen, men denne gangen var ikke engang kartet klart. Jeg bestemte meg for å følge prinsippet jeg hadde lært tidligere den dagen; å holde meg lavt, og det gjorde jeg. Jeg tok den nedre stien, og uten å vite det forlot jeg fotsporene til Mary Jones. Men snart oppdaget jeg at Gud hadde noe å vise meg.
Rett ved siden av veien dukket det opp en skatt: en gammel kirke lå skjult bak trær og en diger port. Jeg gikk inn og fant Frans av Assisis bønn. En bønn jeg først hørte og lærte på skolen da jeg var tolv år gammel. En bønn de fleste kristne kjenner til, men som nå kom tilbake i frisk erindring.
For det er gjennom at man gir at man får.
Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!
På veien ut så jeg inskripsjonen på porten: «Jeg er oppstandelsen og livet.»
Leksjon nummer fem kom til meg med disse ordene: Noen ganger er ikke engang Bibelen klar. Derfor er det viktig å holde seg til prinsippene i Galaterbrevet 5,22-23, der Paulus lister opp Åndens frukter. «Ikke gå for høyt» var mitt ledende prinsipp, og Gud viste meg igjen at Han hadde noe veldig viktig å si.
Før jeg dro hjemmefra, var jeg usikker på hvilke støvler jeg skulle ha på meg. Først bestemte jeg meg for å ta med et par nye fjellstøvler, som jeg aldri hadde brukt før. Men i siste liten valgte jeg skoene jeg bruker nesten hver dag. Jeg følte meg trygg på at de ikke ville gi meg noen problemer, og det viste seg å stemme. Den første dagen gikk jeg i 11 timer, og selv om jeg var helt utslitt, hadde føttene klart påkjenningen uten problemer.
Leksjon nummer seks: Når du er klar for en utfordring, bruk det utstyret du selv har prøvd og testet. Ikke eksperimenter med ukjente metoder, men hold deg til det du vet vil fungere.
Da jeg nærmet meg målet, med bare én time igjen, passerte jeg et esel, det første og eneste jeg så på hele turen. Jeg burde ha tatt et bilde, men telefonen min gikk på reservebatteri. Like etterpå passerte jeg Minford Hotel med dette skiltet: Open – No vacancies. (Åpent – Fullt). Straks gikk tankene mine til Josef og Maria på vei til Betlehem. Jeg var ekstremt trøtt, og en fryktelig visjon begynte å hjemsøke meg: «Nei, Herre, ikke gi meg en Josef og Maria-opplevelse.»
Målet mitt for natten var et hotell i den øvre delen av Llyn Mwyngil. Jeg hadde ingen indikasjoner på at det skulle være fullt eller stengt, men jeg hadde ingen reservasjon. Nå kom den stille, lille stemmen med et budskap jeg ikke var klar til å ta imot. Jeg fortsatte å gå, men følte at noe ubehagelig kunne dukke opp. Jeg sa igjen til Herren: «Nei, Jesus, vær så snill, jeg trenger ikke en Maria og Josef-opplevelse. Jeg kan allerede forestille meg hvordan det var for dem, så vær så snill, Herre, spar meg!»
Men, som du kanskje har gjettet, var hotellet stengt, og det på grunn av oppussing. Jeg møtte hotelldirektøren, og før jeg rakk å si så mye, vurderte han tilstanden min og sa: «Bare fortsett 20 minutter nedover veien, så kommer du til Tyn-Y-Cornel hotell. De har ledige rom. Jeg sender en SMS og informerer personalet om at du kommer.»
Leksjon nummer sju: Livet har sine krumspring, og skuffelser må man regne med. Du kan ikke ha en beredskapsplan for alle livets omstendigheter, men Gud leder likevel.
Jeg kunne ha delt et par leksjoner til som jeg har lært underveis, men jeg stopper her med et vers fra Salme 37 som jeg er veldig glad i:
«Legg din vei i Herrens hånd! Stol på ham, så griper han inn» (Salme 37:5).
Jeg planlegger å reise tilbake til Wales i slutten av april 2025 og inviterer flere til å oppleve denne vandringen selv. Kanskje Gud har noe å lære deg også? Min nye venn Sion har allerede meldt seg på. Du må nok sette av 4-5 dager inkludert reise til og fra Wales. En rimelig god form er nødvendig. Terrenget på turen er ikke veldig krevende, men det er langt. Skriv til meg hvis dette er noe du vil vurdere, en bønnevandring i vakre Wales, for å bli inspirert, for å forstå Guds visjon for folket i Wales, for deg selv, for kirken, for fremtiden.
Landsbyen Abergynolwyn i Wales er et av de små stedene man passerer på fotturen mellom Bala og Llanfihangel-y-Pennant. Foto: Atle F. Aluwini / Adventist Media Exchange (CC BY 4.0).
