Klemmer du på avokadoen før du kjøper den?

En betraktning om rettferdighet oss mennesker imellom.

Jeg gikk med handlekurven min på Kiwi. Jeg kunne ikke annet enn å legge merke til en mann som åpenlyst og ganske systematisk plukket opp den ene avokadoen etter den andre, veide den i hånden, klemte på den, la den tilbake, tok opp en annen, klemte på den, la den tilbake. Slik holdt han på.

Foraktelig! tenkte jeg. Avokado sto også på min handleliste, men lysten på kjøp minsket for hver avokado min med-kunde klemte på. «Unngå å ta på varer du ikke skal kjøpe», sto det på et oppslag like bortenfor. Jeg foraktet mannens mangel på folkeskikk.

Inntil jeg husket at jeg gjør det samme selv. Jeg klemmer visst også på avokadoen før kjøp. Ok, ikke like åpenlyst. Og ikke på så mange. Kanskje bare på toppen to. Og mye mer diskré og med veldig forsiktige trykk etter at jeg først har foretatt en grundig visuell inspeksjon. Har vi ikke rett til å sjekke varene vi kjøper, kanskje? Altfor mange ganger har jeg opplevd å komme hjem med avokadoer som er helt uspiselige og svarte inni, spesielt der hvor folk flest klemmer på de for å sjekke kvaliteten. Jeg er sikker på at jeg de siste årene har kjøpt avokadoer for bortimot et firesifret beløp, som jeg bare har måttet la gå rett i komposten. Aldri (hvert fall nesten aldri) har jeg benyttet meg av Kiwis tilbud om å bytte nylig kjøpte varer som viser seg å være råtne. Noen rettigheter har jeg vel som en god og trofast kunde?

Jeg skal ikke legge meg opp i om du som leser dette klemmer på avocadoene i butikken. Men jeg har lyst til å dele med deg noe som slo meg der mellom hyllene med matvarer. Jeg husket plutselig noen ord av apostelen Paulus: «Du som dømmer, gjør jo det samme selv …» (Romerne 2:1). Samtidig sier han at jeg ikke har noen unnskyldning, uansett hvem jeg er, for når jeg dømmer en annen, så fordømmer jeg meg selv. For jeg gjør jo altså det samme selv.

Men ærlig talt, Paulus, er ikke det å ta litt vel hardt i? Det er jo stor forskjell på han og meg. Når jeg klemmer på avokadoer, så gjør jeg det mer diskré. Og jeg har en viktig grunn når jeg gjør det en sjelden gang, og dessuten gjør jeg alt i beste mening (tror jeg). Og hjemme hos meg har vi kanskje planlagt å ha gjester til helgen, og skal nesten sikkert servere salat med avokado til middagen. Det ville være synd om spesialsalaten min skulle gå i vasken fordi jeg fikk med meg halvråtne avokadoer. Og det er åpenbart ikke rimelig å ta sjansen på å kaste bort 28 kroner og 90 øre for to. Så det må vel være en soleklar forskjell mellom han og meg? Jeg blir faktisk fornærmet hvis noen skulle antyde en sammenligning mellom han og meg, og vil ha meg frabedt å bli sammenlignet med en som bare klemmer åpenlyst i vei. Han så seg ikke over skulderen engang. Man får ikke sympati for sånne folk.

Uff, jeg hadde åpenbart fått et behov for å rettferdiggjøre meg selv. Jeg merket at noe skurret. Ok, Paulus, jeg innrømmer at jeg ikke er interessert i at min neste skal få de samme fordelene som jeg selv benytter meg av for å rettferdiggjøre meg. Jo, jeg bruker overbærende regler for meg selv, og skjerpende regler for min neste. Ja da, jeg vet at jeg dermed gjør meg skyldig i korrupsjon som ingen i verden kan oppdage. Men hvor nøye vil du egentlig at jeg skal være? Alle er vel seg selv nærmest. Skal jeg liksom gå rundt i hans kropp? Det er umulig. Du kan vel ikke forlange at jeg skal ta like mye fintfølende hensyn til ham som jeg tar til meg selv?

Ja vel, Paulus, men det må jo uansett bli et spørsmål om hvem som har mest skyld av oss to. Og det er ikke meg. Jeg gjør kanskje det samme selv på en måte, men helt tydelig innenfor det akseptable, spør du meg. Sånn oppfatter jeg det i alle fall selv. Verden er ikke rettferdig uansett, i hvert fall ikke mot meg.

Men så er kanskje ikke verden helt rettferdig mot han heller? Kanskje han bor alene og mistet samboeren sin i fjor under hjerteskjærende omstendigheter, og kanskje han har vært alene i månedsvis på grunn av pandemien og har grått seg i søvn i ukevis og forbannet både Gud og mennesker, og at han nesten ikke orker å leve mer og gir blaffen i hva andre synes om ham. Og kanskje jeg med mitt drepende blikk, hvis våre blikk hadde møttes, ville gjort dagen hans enda litt mer uutholdelig. Eller kanskje han nesten ønsket å bli lagt merke til og bli tilsnakket, bare for å oppleve et minimum av menneskelig kontakt. Han så jo egentlig både lei seg og sint ut.

Kanskje det til syvende og sist er jeg som er den sorteste av oss to, jeg med min bekjennelse og selv-følte ufeilbarlige rettferdighetssans. Han var jo i det minste ærlig og gjorde ikke noe forsøk på å skjule sin handling. Det gjør jeg. For å gjøre meg bedre enn jeg er. Og jeg er ikke interessert å gjøre han bedre enn han er. Tvert imot. Det er viktig at sånne folk får høre klar tale.

Nei, HØR NÅ HER! Nå går vi for langt i tankeeksperimentet.

Eller gjør vi det? Du verden så mange ganger jeg har erfart at virkeligheten har vist seg å være langt mer grusom og komplisert enn fantasien min har greid å avsløre.

Jeg har noe å lære som vil gjøre livet mitt svært mye bedre å leve. Når Jesus taler om mellommenneskelige relasjoner gjør jeg klokt i å lytte. Om det var før eller etter at alle varene mine var plassert i handlekurven, uten avokado, husker jeg ikke, men det var ikke bare utsagnet til Paulus som rant meg i hu. Hans mesters fortelling om flisen i min brors øye og bjelken i mitt eget, sto også tydelig for meg. «Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av øyet til din bror.» (Matteus 7:5).

Jeg må gi Jesus rett i resonnementet. Og det er befriende å kunne be som Jesus lærte sine disipler: «Og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere» (Matteus 6:12). Å ha et slikt forhold til vår neste berører det som Jesus var mest opptatt av i sin gjerning: «For så har Gud elsket verden …» (Johannes 3:16). Jesus setter selve kjærlighetsbudet om å elske sin neste som seg selv i relasjon til hva som er rettferdig. Det er en lykke i livet å bli befridd fra sin egen hellige navle.

Men ærlig talt, finnes det da ikke tilfeller der man kan åpne ventilen fullstendig, renske luften med en full utblåsning og fordømme med tydelige ord handlinger som vi anser for fullstendig uakseptable? Det gjør vel det, Paulus? Det er vel du selv et godt eksempel på, ikke sant?

Men det er ikke klar tale mot urettferdighet jeg diskuterer med meg selv her. Det handler mer om å tenke seg om før man fordømmer. Det handler mer om nettopp å være rettferdig og å skape de beste forutsetninger for at Guds rike skal kunne vokse. Utfordringen er å tilgi andre som jeg tilgir meg selv, å være rettferdig, og å se det unikt verdifulle mennesket. Jeg tror på Jesus, og da er det min oppgave i livet å fremme Guds rikes prinsipper for folk omkring meg. Det er nemlig himmelrikets byggesteiner alle lengter etter når kjærlighet, solidaritet, rettferdighet, fred og nåde etterlyses i verden omkring oss.

Kanskje kunne avokadomannen trenge en leksjon i folkeskikk. Kanskje det var noe helt annet han trengte. Helt sikkert er det at jeg har noe å lære om himmelriket der mennesker skinner som solen.