Tro mot alle odds

I boken Mot historiens klimaks gir Ellen G. White relativt korte biografier om flere bemerkelsesverdige kristne som har gitt viktige bidrag til vår kunnskap om Gud. [i]

Når hun forteller historiene deres, fremhever hun det faktum at selv om de alle levde i forskjellige tider og på forskjellige steder, kom mange av dem fra enkle kår, ofte viste de særlige intellektuelle evner i sin ungdom, og viktigst av alt, de viste alle en beundringsverdig hengivenhet for sannheten, en holdning vi også burde ha. (Se for eksempel på hennes introduksjoner til Martin Luthers, Huldrych Zwinglis og William Millers liv i kapittel 7, 9 og 18). Av alle de personene som beskrives, vier hun flest sider til Martin Luther, som hun omtaler som den «fremste» av de protestantiske reformatorene (Mot historiens klimaks, s.90; Great Controversy, s. 120). Det er derfor verdt å se nærmere på hva Ellen White ønsket at vi skulle lære av hans liv.

En motvillig reformator

I dag er det en tendens til å tenke på Luther som en revolusjonær skikkelse som gikk til angrep på pavedømmet med sine 95 teser, og til å snakke om hans «frimodighet» som et iboende personlighetstrekk. Det er imidlertid ikke det bildet White presenterer av Luther. I sine tidlige beskrivelser av Luther legger hun vekt på hans ydmykhet og følsomhet, ettersom han «kom fra fattige kår» og utholdt «slit, savn og en streng oppdragelse» (Mot historiens klimaks, s. 90; Great Controversy, s. 120). Hun legger til: «Datidens religiøse forestillinger som var preget av nifs overtro, gjorde ham redd», og han så på Gud «som en hard og ubarmhjertig dommer» og «en grusom tyrann» (Mot historiens klimaks, s. 92; Great Controversy, s. 121). Selv om Luthers gudsbilde ble bedre, understreker White at han fortsatt følte seg uverdig til å forkynne, selv om han ble oppmuntret av venner til å gjøre det og allerede var «en autoritet på Den hellige skrift» (Mot historiens klimaks, s. 94; Great Controversy, s. 124).

Noe av det Whites beskrivelse av Luthers tidlige liv og tjeneste avslører, er at han var en mye mer motvillig reformator enn folk har en tendens til å tro. Dette forringer overhodet ikke hans bidrag til kirkehistorien. Tvert imot gjør hans naturlige skyhet og sjenerthet det han til slutt utrettet, eller det Gud utrettet gjennom ham, desto mer bemerkelsesverdig, slik White forteller det. White bruker Luthers historie til å minne oss om at Gud ofte bruker ydmyke, ufullkomne mennesker til å utrette store ting. Luthers følelse av utilstrekkelighet førte til at han fikk «følte at han hele tiden var avhengig av Guds hjelp», noe som drev ham til bønn (Mot historiens klimaks, s. 92; Great Controversy, s. 122). White oppfordrer oss til å reagere på samme måte hvis vi føler oss overveldet av det Gud ber oss om å gjøre.

Fra entusiast til kritiker

Et annet aspekt ved Luthers liv som White med rette fremhever, og som noen ganger blir oversett, var hans glødende og langvarige hengivenhet til den romersk-katolske kirken. Luther ble født inn i et fromt katolsk hjem, ble døpt dagen etter, fikk navn etter en helgen og ble undervist så snart han var gammel nok til å lære. Som voksen viet han seg til kirken på alle mulige måter ved å bli munk, prest og professor i teologi. Senere i livet reflekterte Luther også over det faktum at han en gang hadde vært «en svært entusiastisk papist»[ii].

Selv da han skrev sine 95 teser, påpekte White at Luther fortsatt var en «streng katolikk» (Mot historiens klimaks, s. 98; Great Controversy, s. 128). Luther selv skrev at tesene hans faktisk var skrevet «til pavens ære», og la til «Jeg trodde virkelig at … jeg skulle ha en beskytter i paven, hvis troverdighet jeg den gang stolte sterkt på, for i sine dekreter klandret han på det tydeligste kvæsterne, som han kalte avlatspredikantene»[iii] Da Luther skrev sine teser (og en tid etter), trodde han at han og paven sto på samme side.

Elleve måneder før han døde, var han imidlertid av en helt annen oppfatning. Han omtalte paven som «Guds og menneskenes fiende, kristenhetens ødelegger», «Satans legemlige bolig» og «den fordømte antikrist»[iv]. Han sa at prestene på hans tid var «fortapte, desperate djevelens barn» og «skamløse idioter som bevisst og med vitende og vilje oppmuntret det avskyelige, blasfemiske, avgudsdyrkende pavedømmet mot deres samvittighets sterke vitnesbyrd»[v]. Han understreket at «ingen kunne tro hvilken vederstyggelighet pavedømmet er.»[vi] Etter Luthers mening var pavedømmet blitt så korrupt at «om så djevelen selv skulle herske i Roma, kunne han ikke gjøre det verre.»[vii].

Luther er beryktet for denne typen hard retorikk, særlig senere i livet, men det er vanskelig å overdrive hvilket massivt skifte i hans tenkning dette representerer. Den «mest entusiastiske papist» ble ikke en åpenhjertig kritiker av kirken over natten, og han tok ikke lett på sine eventuelle offentlige fordømmelser av pavedømmet. Det er vanskelig for oss å forstå hvordan det må ha vært for ham å identifisere den religiøse institusjonen han hadde viet sitt liv til, som den profetisk forutsagte fienden av Gud. White skildrer noe av hans indre kamp med hans egne ord:

«Enda jeg hadde Skriften på min side, smertet det meg dypt å forsvare overfor meg selv at jeg alene skulle våge å sette meg opp mot paven og peke ham ut som Antikrist. Jeg har lidd meget. Hvor mange ganger har jeg ikke med bitterhet stilt meg selv det spørsmålet som kirkens menn så ofte har kommet med: ‘Er du den eneste som har greie på tingene?’ Tar alle de andre feil?» (Mot historiens klimaks, s. 110; Great Controversy, s. 143).

Da Luther etter en lang kamp innså at pavedømmet var den bibelske Antikrist, gikk hans konflikt med pavedømmet inn i en ny fase. White beskriver den en gang så sky og motvillige reformatoren som fryktløs og standhaftig. Hva var det som gjorde forskjellen? Luther skrev at hans indre kamp raste «inntil Kristus ved sitt eget ufeilbare ord styrket mitt sinn mot disse tvilstanker» (Mot historiens klimaks, s. 110; Great Controversy, s. 143). Dette var den egentlige grunnen til Luthers berømte frimodighet, slik den kom til uttrykk senere i livet: troen på Guds ord og en dyp overbevisning om dets sannhet. Luther var sikker på «at Guds ord [var] med [ham]» (Mot historiens klimaks, s. 110; Great Controversy, s. 142). Det betydde at han var på rett side, selv om han måtte stå alene.

Å presse på

Med tanke på den strenge behandlingen han ble utsatt for som barn, den åpenbare synden og den voldsomme korrupsjonen han senere ble vitne til i sin samtids kirke, og de langsomme reformfremskrittene, er det et under at Luther ikke ga etter for fortvilelsen (selv om han sikkert var fristet til tider). «Men tross de mange store skuffelser kjempet han seg tålmodig frem mot det moralske og åndelige ideal som han lengtet etter.» (Mot historiens klimaks, s. 92; Great Controversy, s. 121). Dette betyr ikke at Luther alltid levde opp til idealet, men hans vilje til å gå videre for sannhetens sak til tross for store utfordringer er bemerkelsesverdig. I sitt første kapittel om Luthers liv slår White fast at «Sannhet og villfarelse er i stadig konflikt. Å støtte og forsvare den ene part, er det samme som å angripe og nedkjempe den andre.» (Mot historiens klimaks, s. 96; Great Controversy, s. 126). Hun advarer om at denne konflikten bare vil bli mer uttalt etter hvert som vi nærmer oss tidens ende, og at de som velger å leve et liv i sannhetens tjeneste, slik Luther gjorde, vil møte lignende motstand og motgang. Det er nok derfor hun bruker så mye tid på å fortelle hans historie – slik at vi kan lære av hans erfaringer og være bedre forberedt på å møte lignende prøvelser. Den overordnede lærdommen er at: «Gudsfrykten som preget Luther, gjorde ham målbevisst og ydmyk» (Mot historiens klimaks, s. 92; Great Controversy, s. 122). Hvis vi ber ham om det, er Gud i stand til å gjøre det samme for oss.

Artikkelen ble først publisert på websidene til Adventist Review.

[i] Deler av denne artikkelen er hentet fra Daniela Pusics masteroppgave: «Following the Stench of the Devil: How Luther Came to Identify the Papacy as Antichrist» (Westminster Seminary California, 2021).

[ii] Martin Luther, Luther’s Works, ed. Jaroslav Pelikan, Helmut T. Lehmann og Christopher Boyd Brown, 75 bind (Philadelphia: Fortress Press; St. Louis: Concordia Publishing House, 1955-), 34:328. Fremtidige henvisninger til Luthers verker vil bli forkortet LW.

[iii] LW 34:329, 330.

[iv] LW 41:274, 278.

[v] LW 41:288.

[vi] LW 41:273.

[vii] LW 41:339.

Daniela Pusic er doktorgradsstudent med spesialisering i reformasjonshistorie ved Andrews University.

Lytt til Mot historiens klimaks på:

EGW Writings

Spotify