Lukk
Foto: ZU_09/iStock

Bergprekenen og lovens løfter

«Du skal»-innledningene i de ti bud er løfter om kraft til seier.

En venn av meg sa en gang: «Den mest ubehjelpelige siden i Bibelen er den som skiller Det gamle testamente fra Det nye testamente». Jeg ser poenget. Den fantastiske historien om Jesus i Det nye testamente kan ikke skilles fra historien om Guds folk i Det gamle testamente. For å forstå Jesu liv og misjon må vi få et innblikk i den verden han kom inn i, og menneskene han levde blant. Det Jesus sa mens han var på jorden er relatert til det han sa før han kom hit.

Det han levde og lærte var radikalt i forhold til kulturen rundt ham – og han visste det. I en av hans første offentlige taler, kjent som Bergprekenen, sa Jesus gang på gang: «Dere har hørt det er sagt … men jeg sier dere …» (Matteus 5). Jesus utfordret de inngrodde tradisjonene som hadde forvirret folket og holdt dem tilbake fra en levende, livsforvandlende erfaring med Gud.

Jesus og Israels historie

Det første evangeliet, skrevet av Matteus, ser bevisst ut til å fortelle historien om Jesus i lys av Israels historie. Boken begynner med en slektstavle som leder tilbake til Abraham, stamfar til nasjonen Israel. Slektstavler er jo ikke så medrivende lesestoff, så hvorfor begynne en historie slik? Matteus vil at vi skal forstå at historien Jesus er i ferd med å fortelle er nært knyttet sammen med historien om Guds folk i fortiden.

I Matteusevangeliet kapittel 2 blir vi fortalt at Josef har en drøm. Herodes vil ta livet av Jesus, og en engel ber Josef flykte til Egypt med kone og barn. Men etter at Herodes er død, reiser Josef og familien ut fra Egypt til Galilea. I kapittel 3 leser vi om at Jesus blir døpt av Johannes i elven Jordan. Det er et hopp fra barndommen til Jesu offentlige virksomhet. Etter at Jesus kommer opp av vannet, går han ut i ørkenen. Kapittel 4 forteller om fristelsene og hvordan Jesus seirer over det onde og det ondes opphavsmann. Så lander vi i kapittel 5, hvor vi finner den berømte Bergprekenen. Prekenen strekker seg over tre kapitler. Det er som om Matteus har skyndet seg for å komme til dette høydepunktet. Men han måtte ha med oppbygningen, ellers ville vi ikke forstå hvem Jesus er og hva han ønsker å oppnå i denne verden.

Jesu historie har nemlig slående likheter til Israels historie: I Det gamle testamente møter vi en annen mann som heter Josef og har drømmer som leder til Egypt. Vi leser om hvordan Israelsfolket ledes ut av Egypt, gjennom Rødehavet og ut i ørkenen. På en mesterlig måte, ja, med et guddommelig strøk, maler Matteus viktige begivenheter i Jesu liv: Flukten til Egypt, reisen ut av Egypt, gjennom dåpens vann (som Paulus i 1 Korinter kapittel 10 sammenligner med erfaringen til Israelsfolket når de går gjennom Rødehavet) og inn i ørkenen. Israel var i ørkenen i 40 år – Jesus i 40 dager … Bare tilfeldigheter? Det tror jeg ikke.

Matteus vil at vi skal forstå tyngden av hvem det er som gir Bergprekenen. Dette er historiens høydepunkt. Oppfyllelsen av alle løfter. Den etterlengtede Messias. Han som ga loven på Sinaifjellet. Nå er han i ferd med å fortelle hvordan denne loven kan utspille seg i livene våre.

Sjekklistene

Dessverre hadde menneskelover hopet seg opp og skygget for Guds åpenbaringer. De 10 bud hadde blitt behandlet som en slags avkrysningsliste. Åndelig stolthet florerte. Jesus var i ferd med å avsløre dette hykleriet, men mer enn det, han ville vise en ny og bedre vei. Det handlet ikke om å oppheve de tydelige budene som Gud hadde gitt sitt utvalgte folk: «Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste prikk i loven forgå – før alt er skjedd» (Matteus 5:17-18).

Jesus kom ikke for å ødelegge det han selv hadde gitt. Han kom heller for å vise hvordan loven kan bli til virkelighet i livet. Jesus var loven – lovens prinsipper ble vist fram i livet hans. Loven var oppfylt i ham. Ordet «oppfylt» kommer fra det greske «ginomai», å bli, finne sted, grunnfestes. Loven skulle bli kjøtt og blod – den skulle grunnfestes i Jesus.

Denne samme loven som Jesus levde, kan skrives i hjertene våre. Dette er den nye pakt, avtalen som Gud ønsker å inngå med oss i dag. I Det nye testamente leser vi: «Dette er pakten jeg vil slutte med dem i dager som kommer, sier Herren: Jeg vil legge mine lovbud i deres hjerte og skrive dem i deres sinn» (Hebreerne 10:16).

Før Jesus utfordrer forståelsen av loven i Bergprekenen, slår han fast at han ikke er kommet for å oppheve loven. Han fortsetter med å si: «Den som opphever et eneste av disse minste budene og lærer menneskene å gjøre dette, skal regnes som den minste i himmelriket. Men den som holder dem og lærer andre å gjøre det samme, skal regnes som stor i himmelriket» (Matteus 5:19).

Jesus ønsker å se en sann fortolkning og utlevelse av hans bud. Guds lov hadde blitt misforstått og anvendt på feil måte. Det 7. budet sier: «Du skal ikke drive hor». Mange hadde krysset av på sjekklisten her, for de hadde jo ikke drevet hor ifølge sin standard. Men så føyer Jesus til: «Dere har hørt det er sagt: ‘Du skal ikke bryte ekteskapet.’ Men jeg sier dere: Den som ser på en kvinne for å begjære henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte» (Matteus 5:27-28).

Løftet

Plutselig kunne man ikke krysse av på sjekklisten lenger. Budet ble et speilbilde av sjelen. Blottlagt innså man behovet for en Frelser. Budet åpenbarer ikke bare syndes omfang, men også hvor stort løftet er. «Du skal» er nemlig et løfte! Jesu kraft kan gi seier, ikke bare over syndige handlinger, men også over roten til synden, fristelsene i hjertet, i tankene: «Våre våpen er ikke fra mennesker, men har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud. Vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus» (2 Korinter 10:4-5).

Jesus sikter på hjertet, og skaper noe nytt innenfra, noe som gir seg utslag i oppførselen og fører til forandringer i livet. Jesus kom med en oppsiktsvekkende uttalelse i Bergprekenen: «Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket» (Matteus 5:20).

Utvendig så det ut som om de skriftlærde og fariseerne hadde styr på det. Det virket som om de holdt loven som ingen andre. Men Jesus leste hjertene deres og så at en dypere helbredelse var nødvendig. Den samme Jesus, som uttalte disse ordene for over 2000 år siden, lever i dag. Vi trenger også en guddommelig berøring, som folket gjorde på den tiden. La loven bli et løfte om hva Gud ønsker å utrette i livet ditt!