Bønn om enhet i troen

Forsoning, samhold og Åndens kraft.

Jesu bønn til Far ved avslutningen av hans jordiske liv har implikasjoner som strekker seg fra korset til endetiden. Jesus ber for seg selv og apostlene, og deretter går han i forbønn for alle som tror på ham helt til tidenes ende (Johannes 17,22-24).

Fokuset i Jesu bønn er at disiplene skal være ett, at deres fullkomne enhet skal gjenspeile Guds enhet. Bare denne enheten i menigheten kan overbevise den vantro verden om Guds frelsende hensikt med Jesus.

Riktignok har Gud stiftet kirken. Men ifølge Jesu bønn er det ikke nok å forkynne sabbaten, helligdommen og den tredje engels budskap for å overbevise de vantro om Kristus (jf. Johannes 12,32).

Guds løsning i Jesus Kristus

Mange kristne er ikke klar over at Paulus’ brev til de troende i Roma er en åndsinspirert «tour de force» om forsoning og enhet, skrevet til hedenske og jødiske menigheter splittet på grunn av etniske forhold.¹

Siden den protestantiske reformasjonen, særlig basert på Martin Luthers tanker, har de fleste kristne trodd at Paulus, uten å ta hensyn til skillet mellom hedninger og jøder, skrev en teologisk avhandling til de troende. Det overordnede temaet er rettferdiggjørelse ved tro på Kristus alene.² I motsetning til middelalderens katolske vektlegging av gjerningsrettferdighet, la reformatorene vekt på rettferdiggjørelsen, Guds frifinnelse av den enkelte gjennom troen på Kristi forsoningsdød.

Men det gir mening å tenke at Paulus skrev et brev til splittede troende der hvert eneste tema, inkludert rettferdiggjørelse ved tro, er utformet for å fremme forsoning og enhet gjennom evangeliet om Jesus Kristus.³ Men før vi presenterer bibelske bevis fra brevet, er det nyttig å sette brevet inn i sin sammenheng.

Etter pinsefestens dag tok jødiske troende evangeliet med seg til alle hjørner av Romerriket, inkludert Roma (Apostlenes gjerninger 2,14-41). I de første årene, før det ble etablert “kristne” forsamlinger, delte de jødiske troende evangeliet i synagogene. Ifølge den romerske historikeren Sveton, som skrev om hendelser i ettertid (121 e.Kr.), oppstod det opptøyer i synagogene i Roma “på oppfordring fra Chrestos.”⁴

Selv om Sveton feilaktig trodde at Jesus Kristus var ansvarlig for opptøyene, er det neste han forteller, avgjørende for å forstå romerne. Fordi de romerske myndighetene slo ned på alt som forstyrret freden i riket, og spesielt i Roma, utstedte keiser Claudius et dekret i år 49 e.Kr. som utviste jødene fra Roma. Lukas bekrefter denne utvisningen (se Apostlenes gjerninger 18,1.2).

Hvordan gikk det med kristendommen i Roma da? Synagogene ble stengt, og hedningene bevarte kristendommen ved å opprette husmenigheter (Romerne 16,3-16). Som resultat av fordrivelsen av jødene ble den romerske kristendommen utelukkende hedningekristen med hensyn til lederskap, teologisk tro og praksis (Romerne 11,14). Da Claudius døde (år 54 e.Kr.), falt dekretet bort eller ble opphevet, og jødene vendte tilbake til Roma. Det jødiske miljøet fant da et kristent ikke-jødisk lederskap godt etablert i husmenighetene. Den ikke-jødiske majoriteten hadde kontrollen.⁵

Paulus er klar over denne situasjonen (Romerne 16,1-16) og skriver brevet til romerne (ca. 57 e.Kr.) for å møte den etniske splittelsen med evangeliet. Siden det ikke var han som etablerte de romerske husmenighetene, innleder Paulus brevet diplomatisk. Han anerkjenner begge miljøene (Romerne 1,1-15). Han minner sine jødiske tilhørere om evangeliets røtter i Skriftens løfte om en Messias gjennom kong Davids ætt (vers 1-3). Deretter bekrefter Paulus, som er jøde, hedningene ved å fortelle om sitt ønske om å “høste frukter” blant dem og beskrive sin forpliktelse overfor den ikke-jødiske verden (vers 13, 14). Han takker Gud for begge gruppene og nevner at «i hele verden blir det fortalt om deres tro» (Romerne 1,8), men antyder at alle troende trenger å bli styrket gjennom evangeliets gave. Dette er Paulus’ første hentydning til behovet for felles helliggjørelse.

Gjennom hele brevet presenterer Paulus guddommen som modell for enhet. Paulus fremstiller Faderen som evangeliets opphavsmann, og deretter hevder han at Jesus Kristus er evangeliets innhold i egenskap av Davids sønn og oppstanden Herre. De gode nyhetene om en holistisk frelse oppnås gjennom Guds Sønns offer. Paulus bruker det kryptiske uttrykket «hellighets Ånd» (vers 4) for å identifisere Den hellige ånd som den som oppreiste Jesus Kristus fra de døde. Senere viser Paulus at Ånden formidler Kristi liv og forvandlende kraft til det troende fellesskapet (vers 1-4; Romerne 8,1-17). Guddommen opptrer som én.

Paulus’ tese slår fast de viktigste påstandene han vil komme med (Romerne 1,16.17). Paulus er klar over den romerske kulturens vektlegging av ære, og hevder at han ikke skammer seg over det kulturelt skambelagte evangeliet om en korsfestet Frelser. Han understreker at Kristi død gir Guds frelsende kraft til alle troende, både jøder og hedninger. Dessuten er Guds evangelium om Kristus først til jødene, som står først i kronologien, og deretter til hedningene. Paulus hevder at Kristi person og gjerning åpenbarer både Guds vesen og hans evne til å frelse syndere. Til slutt signaliserer Paulus den retoriske kjernen i budskapet som han vil utvikle i brevet. Han siterer Habakkuk: «Den rettferdige skal leve ved tro» (Romerne 1,17, jf. Habakkuk 2,4). Paulus har slått fast at de troende i Roma er blitt rettferdiggjort ved troen på Kristi evangelium (Romerne 1,8). Han vil imidlertid argumentere for at deres etniske splittelse avslører deres desperate behov for felles helliggjørelse. De som er i Kristus, må «leve» i troen ved Åndens kraft.

I resten av brevet nedtoner Paulus forskjellene mellom hedninger og jøder. Han viser at «alle har syndet og mangler Guds herlighet» (Romerne 3,23). Derfor er alle dømt til døden: «For Gud gjør ikke forskjell på folk» (Romerne 2,11; se Rom. 1,18-3:20). Paulus gjentar Guds løsning: Kristi offerdød. Han forklarer jødene at de ikke ble frelst ved å holde loven, men ved troen på Kristus, og at Abraham er far til alle som blir rettferdiggjort, både jøder og hedninger (Romerne 3,21-4:25).

I Romerne 5,1-11 avslører Paulus kjernen i sin argumentasjon. Han beveger seg fra rettferdiggjørelsens juridiske semantikk til forsoningens relasjonelle språk. Rettferdiggjorte troende, hedninger og jøder, har nå fred med Gud gjennom forsoningen som er oppnådd gjennom Kristus. Gjennom dette viser han grunnlaget for den felles, eller horisontale, forsoningen i Roma: den implisitte nødvendigheten. I Efeserbrevet forklarer Paulus: «Men nå, i Kristus Jesus, er dere som var langt borte, kommet nær på grunn av Kristi blod. For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet. Ved sin kropp har han opphevet loven med dens bud og forskrifter. Slik stiftet han fred da han av de to skapte ett nytt menneske i seg. I én kropp forsonte han dem begge med Gud da han døde på korset og slik drepte fiendskapet. Han kom og forkynte det gode budskapet om fred både for dere som var langt borte, og for dem som var nær. Gjennom ham har både vi og dere adgang til Far i én Ånd.” (Efeserne 2,13-18)

Felles forsoning og enhet er ikke valgfritt. På grunn av Kristi død er én ny menneskehet Guds virkelighet, og den må bli virkelighet for alle sanne troende. Å avvise den nye menneskeheten er å avvise korsets virkning. Gjennom hele Romerbrevet bygger Paulus på dette premisset, nemlig at en ekte forsoning med Gud gjennom Kristus vil føre til forsoning og enhet mellom jøder og hedninger.

Paulus’ oppfordring til enhet i Jesus Kristus

Paulus avslutter brevet med en apostolisk appell som har relevans for adventismen i dag. Med disse ordene formaner han troende hedninger og jøder til fullkommen relasjonell enhet: «Ta derfor imot hverandre, slik Kristus har tatt imot dere» (Romerne 15,7). På Paulus’ tid innebar dette å ta imot også tanken om å ta inn i sitt selskap, ta imot i sitt hjem, gi bordfellesskap, gi adgang til sitt hjerte.⁶ I det gresk-romerske samfunnet var det ikke vanlig å ønske den etniske andre velkommen på denne måten.

Til de etnisk splittede husmenighetene i Roma befaler Paulus både hedninger og jøder å engasjere seg i en enhet som understøttes av et konkret fellesskap. De skal oppleve en relasjonell enhet som er gjensidig og vedvarende. Men Paulus’ befaling er ikke forankret i hans personlige autoritet. Den er forankret i det faktum at både hedningetroende og jødetroende er blitt tatt imot av Kristus. «Ta derfor imot hverandre, slik Kristus har tatt imot dere» (Romerne 15,7). Det personlige pronomenet er i flertall. Alle troende har opplevd ufortjent aksept gjennom Kristi blod. I Åndens kraft, og til Guds ære, skal de utvide denne aksepten til andre (jf. Matteus 5,43-48).

Åndens kraft i endetiden

Paulus’ brev reiser et spørsmål. Vil Ånden bli utøst i kraft i endetiden over en splittet menighet? Svaret ligger i mottakelsen av Ånden i det første århundret. Lukas beskriver dette kritiske øyeblikket i frelseshistorien slik:

«Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne.» (Apostlenes gjerninger 2,1-4)

Da menigheten mottok Ånden i kraft var de «samlet». Trolig var de samlet i betydningen av å stå sammen i holdning og tanke, slik Peter bruker et ord som er avledet av det greske ordet for samlet. «Til slutt et ord til dere alle: Ha samme sinn, vis medfølelse og søskenkjærlighet, hjertelag og ydmykhet.» (1. Peter 3,8) ⁷

Bakgrunnen for at Ånden ble gitt på pinsedagen var det Jesus gjorde med disiplene etter oppstandelsen. «Så åndet han på dem og sa: ‘Ta imot Den hellige ånd’» (Johannes 20,22) Kristus ga sin Ånd til disiplene før pinsedagen. Det førte til at de «holdt trofast sammen i bønn» (Apostlenes gjerninger 1,14). Kristi Ånd skapte først enhet blant Jesu etterfølgere, og deretter falt den samme Ånden på et folk som stod samlet.

Vi avslutter som vi begynte, med Jesu bønn: «Den herligheten du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, slik vi er ett: jeg i dem og du i meg, så de helt og fullt kan være ett. Da skal verden skjønne at du har sendt meg, og at du elsker dem slik du har elsket meg» (Johannes 17,22–23).

Jesus ba om en samlet menighet som en nødvendighet for evangelisering. Spørsmålet er om vi vil la Den hellig ånd virke i oss slik at Kristi bønn om enhet blir virkelighet i menigheten, og vi vil være utrustet til å gi et kraftfullt vitnesbyrd om Kristus.

Vil du ved Åndens kraft være med å oppfylle Jesu bønn?

Fotnoter

1 W. Wiefel, “The Jewish Community in Ancient Rome and the Origins of Roman Christianity,” i K. P. Donfried, ed., The Romans Debate, revised and expanded (Peabody, Mass.: Hendrickson, 1991); se også K. Stendhal, Paul Among Jews and Gentiles (Philadelphia: Fortress Press, 1976).

2 Se Donfried.

3 Se G. J. Allen og C. E. Allen, Christ Has Welcomed You: A Case for Relational Unity in the Seventh-day Adventist Church (Huntsville, Ala.: Unity Publishers, 2016).

4 Gaius Suetonius Tranquillus, Divus Claudius, i The Lives of the Twelve Caesars, rev. ed., trans. R. Graves (New York: Penguin Books, 1979).

5 Donfried.

6 F. W. Danker og W. Bauer, Greek-English Lexicon of the New Testament and Other Early Christian Writers, 3. utg. (Chicago: University of Chicago Press, 2001).

7 Ibid.

Gregory og Carol Allen

Gregory Allen underviser i Paulusbrevene ved Oakwood University i Huntsville, Alabama. Carol Easley Allen er konsulent for høyere utdanningsprogrammer innen sykepleie og helse. De er forfattere av Christ Has Welcomed You: A Biblical Case for Relational Unity in the Seventh-day Adventist Church.

Artikkelen ble først publisert i Adventist Review.