Meny
Lukk
Foto: MaharaMK/iStock

Covid-19 og den digitale kirken

Vil de som følger med på strømmingen nå, komme tilbake til kirken og fellesskapet?

Hvordan skal vi drive kirke når livet vender tilbake til normalen?
Skal vi på grunn av coronaviruset bli adventistvarianten av et fjernsynsselskap, som eksisterer online, uten fysiske møteplasser?

Fellesskap og nattverd med fotvask, er det noe vi savner, eller klarer vi oss fint uten? I katolsk tradisjon har messe uten folk en lang historie. I en slik messe forretter presten nattverd uten menighet tilstede, og gjør det på vegne av alle troende. Men heller ikke katolikker er fornøyd med stengte kirker.

Kanskje tenker man: «Vi når så mange flere enn faste kirkegjengere nå, dessuten slipper deltagerne kirkestokkmila, det er langt enklere å kunne ha en løsere og mindre forpliktene tilhørighet i denne formen, enn en reell menighet.» Men mye går tapt uten det reelle møtet fysisk.

Vi kommer forhåpentligvis ikke bare til å drive menighet i digital form i framtiden. Det som skjer nå, er tvunget fram av nød og krise. Og dog: Nå strømmes det alt fra drive-in gudstjenester, fredagskveldsandakter, sabbatsgudstjenester, konserter, babysang og andakter fra egen stue og arbeidsrom. Det er en revolusjon. Og likevel er innholdet ganske tradisjonelt.

Vi lekte gudstjeneste som barn på sabbatsettermiddag mens foreldrene lå og sov. Vi stilte opp dukker og bamser som tilhørere og «lekte» gudstjeneste. I dag setter man opp bilder av medlemmene på tomme stoler. Det representerer en lengsel etter det tradisjonelle fellesskapet og gir en viss trøst. Gud er med oss i vanskelige tider.

Menigheten etter Covid-19
Hva skjer etter Covid-19-pandemien? Vil de som følger med på strømmingen nå, komme tilbake til kirken og fellesskapet da? På noen uker har vi nådd lenger ut med budskapet enn det vi trodde var mulig. Som menighet har vi lykkes hvis vi får disse menneskene til å forlate sin skjerm og sitt tastatur for å bli med i et fellesskap der man møtes ansikt til ansikt. Folk søker gjerne til Gud i krig og krise, men etter krigen blir tallene ofte normale igjen.

Uttrykk som «nettet» og «skyen» brukes ofte i disse dager, og bak hver skjerm sittet et menneske av kjøtt og blod. Gud elsker dem, og Jesus gav sitt liv for dem. Klarer vi å nå disse menneskene? Vi kan ikke konkurrere med TV-kanalene på teknisk utførelse, men vi kan konkurrere på nærhet. Kan vi knytte mennesker til fellesskapet, og engasjere dem til å bli del av noe større? Klarer vi det som menighet nå? Da kan vi vokse og bli flere.

Tenk på de tidlige misjonærene. De ville vært misunnelige på oss. Misjonsbefalingen sier noe om at nettet er ikke nok. De av oss som tilhører et fysisk menighetsfelleskap, savner det nå, kanskje mer enn vi trodde.

Akkurat nå er et menneske i butikken og handler for en som ikke kan gå ut selv. En annen deler ut matpakke og suppe til hjemløse. Akkurat nå finnes det mennesker som har behov for ett eller annet. Gudstjenestens kall er å gå ut og tjene Herren med glede. Som pastorer skal vi være til for alle, også dem som ikke nås digitalt. Klarer vi å bruke nettet og nå fram til mennesker, til å utfordre dem til å forlate sine skjermer og tastatur, da vokser vi på krisen.

Frimodig fortelling om tro
Ingenting blir 100 % trygt. Klarer vi å gå ut i verden uten frykt? Verden er brutal, mennesker dør, folk blir syke. Også av andre sykdommer enn Covid-19. Ikke glem det! Det nytter ikke å være redde, men vi kan følge rådene og være forsiktig. Vi kan ikke helgardere oss, men beskytte oss så godt vi kan.

Selv om det er langt til bilveien, må pinnsvinet alltid passe seg for gressklipperen. Og pinnsvinet vet aldri når det kommer en sulten katt. Men det er ikke et argument for å ligge hele sommeren gjemt i kompostbingen. Vi må alle sammen våge oss utenfor det helt trygge for å fortelle frimodig om vår tro.

Til slutt: La oss ikke beruses av seertall. Hva skjer med oss etter at smittefaren er over? Nettsatsningen kan gjøre oss mer liberale, hvis vi ikke forkynner Bibelen og troskap mot hans ord, men prøver å tilpasse budskapet til sekulære verdier. Bibelens budskap er fylt av håp og tro, men selv om vi ønsker å formidle trøst og håp, må forkynnelsen gå dypere enn det. Vi må også snakke om bibelske begreper som synd, omvendelse og et liv som Jesu disipler, selv om den sekulære offentligheten kan oppleve dette som upassende.

La oss øve oss på å være frimodige og se folk trygt inn i øynene når vi forteller om vår erfaring med Jesus.