Er jeg god?

Er jeg god dersom jeg gjør gode ting?

De fleste av oss ønsker å være gode samfunnsborgere. Men er vi gode mennesker dersom vi følger landets lover og ellers bidrar til en positiv samfunnsbygging? Er jeg god dersom jeg gjør gode ting? Må jeg være kristen for å være god?

Internett har utallige svar på dette, og du kan endog ta tester som måler din grad av godhet, men det meste som skrives om gode mennesker kan gjerne summeres slik: 1. De er ærlige i sine relasjoner. 2. De sier pene ting til andre når de fortjener det. 3. De snakker regelmessig med sine foreldre. 4. De er høflige. 5. De er snille mot alle, etc.

Den alminnelige oppfatning er at du er et godt menneske hvis du gjør gode ting. Men støtter Bibelen en slik forståelse? Mye kan tyde på det. Ta en titt på disse versene: «Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre, for slike offer er til glede for Gud» (Hebreerne 13:16). «De skal gjøre godt, være rike på gode gjerninger, være gavmilde og dele med andre» (1 Timoteus 6:18). Som på Internett, kan du også i Bibelen finne drøssevis av eksempler på gode gjerninger. Men ingenting av dette forteller oss at du er god, selv om du gjør gode gjerninger.

Den sekulære ideen om en god person handler nettopp om disse listene, for det sekulære tankegodset er forankret i-, og begrenset av menneskets egenskapte definisjoner. Dersom vi slår oss til ro med et slikt rammeverk, kommer vi ikke nærmere godhet enn dette. Vi blir da nødt til å konkludere med at mennesket er godt, slik det er, og vi trenger bare å overbevise samvittigheten og utdanne selvfølelsen til å erkjenne det.

Den kristne kan imidlertid ikke slå seg til ro med den sekulære begrensningen, og har derfor et annet innsteg til spørsmålet. Jesus møtte en gang en rik ung mann som kalte ham «Gode mester». «Men Jesus sa til ham: ‘Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én – det er Gud!’» (Markus 10:18). Jesus setter ikke spørsmålstegn ved sin egen godhet, men problematiserer spørsmålet, fordi den unge mannen håpet han var god nok for himmelen da han hadde gjort mange gode og riktige ting.

Jesus poengterer med dette at godhet kommer ikke av gode gjerninger, men fra Gud selv. Og vil vi vite noe om Gud, er det smart å se på Jesus. «Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik. Da han sto fram som menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden, ja, døden på korset» (Filipperne 2:6-8).

Poenget er at Guds selvoppofrelse, og ikke menneskets gode gjerninger definerer hva godhet er. Ekte godhet blir oppnåelig for oss når vi har Gud i hjertet, ikke ellers. Vi må da erkjenne at vi kan gjøre gode ting uten å være gode mennesker. Det er det Gud-fokuserte liv som er godt, til tross for at et humanetisk menneske kan gjøre mange gode ting.

Det er grunnen til at en livsanskulese som bygger på gode gjerninger ikke er god nok til frelse. Det er ikke frelse i noen annen enn Jesus – i våre hjerter – og den motivasjon for gode gjerninger som kommer fra kjærlighet til ham.

Det er godhet.