Meny
Lukk

Er kristne blinde, som ikke ser all galskapen i Bibelen?

Når mennesker sier «Gud, redd meg!», så svarer Gud «Du er reddet».

Du har kanskje hørt juleevangeliet, sett koselige bibelsitater eller hørt noen hyggelige bibelfortellinger, men den gangen du selv bladde i boka, dukket det opp groteske og meningsløse skildringer av brutalitet og ondskap. Er dette de kristnes Bibel og hellige skrifter? Leser vi i samme bok?

Adam og Eva var ulydige, Kain drepte Abel, Noa drakk seg drita, Abraham og Sara var utålmodige, Isak favoriserte ett av barna sine, Jakob stjal brorens tittel og velsignelse, brødrene til Josef solgte ham som slave, Moses drepte en mann og hadde raserianfall, Aron var en push over, Mirjam var misunnelig på lillebroren, Rahab jobbet som prostituert, Gideon var redd og usikker, Barak drepte folk, Samson hadde sex med en prostituert, og kong David stjal en annen manns kone og fikk mannen hennes drept for å dekke over det. Dette er vel ikke akkurat det man skulle ønske ble skrevet ned om en selv for ettertiden? Disse menneskene er vel ikke gode forbilder for kristne? Noen av disse står det skrevet om i Dommernes bok, som nok er den verste boka i hele Bibelen. I dette utdraget fra brevet til hebreerne, kan vi finne igjen noen av de samme personene som er nevnt over, men hva har skjedd? Har forfatteren av brevet glemt hva som står om disse tidligere i Bibelen? Les med meg:

I tro fikk Noah varsel om det som ennå ikke var synlig. I gudsfrykt bygde han en ark og berget sin familie. Hans tro ble en dom over verden, og selv ble han arving til den rettferdighet som troen gir.
I tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han dro ut til et land som han skulle få i arv. Han dro av sted uten å vite hvor han kom. I tro levde han som fremmed i det landet Gud hadde lovet ham. Han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var medarvinger til det samme løftet. For han ventet på byen med de faste grunnvollene, den som har Gud til byggmester og skaper.
I tro fikk også Sara kraft til å grunnlegge en ætt, enda hun var ufruktbar og for gammel til å få barn. For hun stolte på at han som hadde gitt løftet, var trofast. Fra én mann, som var uten livskraft, kom det derfor en ætt så tallrik som stjernene på himmelen og så talløs som sanden på havets strand.
I denne troen døde alle disse uten å ha fått det som var lovet. De bare så det langt borte og hilste det, og de bekjente at de var fremmede og hjemløse på jorden. Når de taler slik, viser de klart at de lengter etter et fedreland. Hvis de hadde tenkt på det landet de dro ut fra, hadde de hatt tid til å vende tilbake. Men nå er det et bedre land de lengter etter: det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, men vil kalles deres Gud, for han har gjort i stand en by til dem.
I tro bar Abraham fram Isak som offer da han ble satt på prøve. Sin eneste sønn var han villig til å ofre, enda han hadde fått løftene og dette var blitt sagt til ham: Gjennom Isak skal du få en ætt som skal kalles din. Han regnet med at Gud har makt også til å vekke opp døde. Derfor fikk han sønnen tilbake – i dette ligger et forbilde.
I tro var det Isak velsignet Jakob og Esau med tanke på det som skulle komme. I tro velsignet Jakob, da han skulle dø, begge sønnene til Josef. Og bøyd over toppen av staven sin lovpriste han og tilba. I tro talte Josef da han lå på det siste, om israelittenes utgang fra Egypt, og han ga påbud om hva de skulle gjøre med knoklene hans.
I tro gjemte foreldrene til Moses gutten i tre måneder da han var født. For de så at det var et vakkert barn, og lot seg ikke skremme av kongens ordre. I tro nektet Moses, da han ble stor, å kalles sønn av faraos datter. Han ville heller lide vondt sammen med Guds folk enn å nyte synden en kort tid. Han holdt Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen. I tro forlot han Egypt uten å frykte kongens vrede. Han holdt ut, for det var som om han så den usynlige. I tro holdt han påske og strøk blodet på dørkarmene, for at ødeleggeren ikke skulle røre de førstefødte hos israelittene. I tro gikk de gjennom Rødehavet som over tørt land. Men da egypterne prøvde på det samme, druknet de.
Ved tro falt Jerikos murer da folket hadde gått omkring dem i sju dager. I tro ble Rahab, hun som var prostituert, reddet fra å omkomme sammen med de ulydige; for med fred hadde hun tatt imot dem som kom for å speide ut landet. Og hva skal jeg ellers nevne? Tiden strekker ikke til hvis jeg skal fortelle om Gideon, Barak, Samson og Jefta, om David, Samuel og profetene (Hebreerne 11:7-32).

Det er så lett å huske folk for skandalene og det som gikk galt, ikke sant? Jeg har en lei tendens til å gjøre det, men Gud er heldigvis ikke sånn. Hvis vi kikker nærmere på livet til David, ser vi hvordan han gikk fra å være ung og lovende og ble kalt «en mann etter Guds hjerte», til å gjøre store feil som såret mennesker rundt ham. Men hans historie stopper ikke der. David får en øyeåpner og forstår hvor ondt det han har gjort, er. Han angrer og ber Gud om tilgivelse og han erfarer at Gud tilgir. Igjen blir han «en mann etter Guds hjerte».

Bibelen er ikke bare en bok om mennesker, men om mennesker og deres relasjon eller manglende relasjon til Gud. Det er ikke sånn at har man sagt ja til Gud en dag, så kan man ikke si nei en annen dag. Selv om man ønsker å leve til Guds ære, ha en relasjon til Gud og være kristen, så kan man trø feil og gjøre feil med overlegg. Men det stopper ikke der. Livet kan være kaotisk, uforutsigbart og urettferdig, det ser vi i skildringene av livene til alle disse menneskene som levde før oss. Men de fleste av de som er nevnt tidligere her, valgte å gå tilbake til Gud etter feilgrepene sine. Det kan være lett for oss å si at de burde gjort ting annerledes, dømme dem hardt eller holde det de gjorde mot dem. Kunne for eksempel Moses være en god leder etter å ha drept en mann? Kunne David være en god konge etter å ha stjålet en annen manns kone? Gang på gang så ser man at når menneskene i Bibelen sier «Gud, redd meg!», så svarer Gud «Du er reddet». Fra det øyeblikket ser han på dem uten en eneste skygge fra tidligere feil eller synder, og han ønsker at de skal gjøre det samme. I en av Davids-salmene skildres opplevelsen av tilgivelse slik:

Barmhjertig og nådig er Herren, sen til vrede og rik på miskunn.
Han anklager ikke for alltid og er ikke for evig harm.
Han gjør ikke gjengjeld for våre synder, han lønner oss ikke etter vår skyld.
Så høy som himmelen er over jorden, så veldig er hans miskunn over dem som frykter ham.
Så langt som øst er fra vest, tar han syndene våre bort fra oss (Salme 103:8-12).

Ja, det finnes grusomme tekster i Bibelen. Mennesker har gjort forferdelige ting mot hverandre og det blir ikke fjernet fra historien. Det bibelhistorien viser er, som Paulus sier, at «… der synden ble stor, ble nåden enda større» (Romerne 5: 20b). Det vil si at Gud ikke tilregner Moses eller David det onde de gjorde. Tar Gud lett på alvorlige ting? Er Gud blind for ondskap? Nei, men han kan sette folk fri fra det gale de har gjort. Ingen kan synke for dypt til å bli reddet. Går det galt, kan det likevel gå bedre. Tabber man seg ut, går livet videre. I det man gir det vonde man bærer på til Gud, vil han ta det på seg. Det var det som skjedde på korset: Gud bar alle onde og vonde tanker og handlinger, så menneskene skulle få slippe å være tynget av sine feil for alltid. Moses slapp det, David slapp det og jeg slipper det. Dette gjorde Jesus, så vi kunne bli fri. Virkelig fri.