Et blikk på det hermeneutiske landskapet

Å lese tittelen ovenfor bokstavelig krever en viss grad av klokskap, for å lese bokstavelig betyr at man erkjenner at ord kan fungere annerledes når de brukes metaforisk (for å utvide den intellektuelle horisonten), ironisk (for å avsløre en ubeleilig sannhet), overdrevent (for å understreke) eller teknisk (for å lette spesialisert kommunikasjon).

En bokstavelig lesning innebærer at du er bevisst på hva slags tekst du leser. En tittel, et dikt, en selvbiografi eller en roman må leses med bevissthet om hvilken litterær sjanger den tilhører. Å lese bokstavelig er med andre ord ingen enkel aktivitet.

Tittelen ovenfor virker ganske enkel og tydelig. Men hvis den skal gi et budskap, må leseren gjøre et stykke arbeid. Ordene “kart” og “landskap” brukes metaforisk, og “hermeneutisk” er et fagord. Å lese bokstavelig betyr å ta hensyn til hvordan ordene brukes.

Ingen kommunikasjon av mening oppnås bare ved å slenge ut ord. Det er derfor vi har hermeneutikk. Ordet kommer fra navnet på den greske guden som hadde til oppgave å formidle gudenes budskap til menneskene. Hermes var den som formidlet mening. Hermeneutikk er prosessen der ordene i en tekst formes til et meningsfullt budskap.

Klart og enkelt?

Det finnes dem som mener at alle skrevne tekster er enkle og klare, og at det ikke er nødvendig å tolke dem. En tekst sier det den sier, hevder de, og ethvert forsøk på å trekke ut meningen er å gi den en tolkning.

Når jeg henger en lapp på kontordøren med beskjed om at jeg er tilbake kl. 15.00, er ordene brukt på en enkel måte. Alle som leser dem i dag, vet nøyaktig når jeg planlegger å være tilbake på kontoret. Hvis personen som leser dem derimot bor i en annen tidssone, burde jeg ha skrevet 15.00 EST for å være tydelig. Hvis jeg hadde latt lappen henge til i morgen, ville det også skapt forvirring.

Johannesevangeliet forteller at Jesus sa at han hadde “overvunnet verden”. Forskjellige lesere kan nok gi ordene “overvinne” og “verden” helt forskjellige betydninger, fordi de åpenbart ikke brukes i sin enkle betydning.

Barrierer for forståelse

De som leser Bibelen i dag, befinner seg atskilt fra den skrevne teksten på tre viktige måter: De har en språkbarriere, en kulturell barriere og en tidsbarriere. Bibelen gir ingen ekstra forklaringer for å hjelpe dem som kommer til den fra en annen tid, kultur og språkkrets. Det betyr at bibelteksten ikke alltid er like tydelig for dem som leser den. Alle som leser Bibelen i dag, finner passasjer som ikke gir umiddelbar mening. For at et budskap skal komme ut av en tekst, er det ikke bare nødvendig å ha en tekst, det er også nødvendig å ha intelligente lesere. Det er derfor to personer som leser den samme teksten, kan tillegge den to forskjellige betydninger. Leserne kommer til en tekst ut fra sine egne livserfaringer, og en persons livserfaringer fører med seg ulike spørsmål, ulike behov og ulike agendaer.

Selv om alle ordene i Bibelen hadde vært ment å skulle forstås i sin enkleste betydning, ville ikke leserne være enige om hva som er budskapet. Ulike bibellesere får ulike budskap fra de samme ordene. Og ikke bare ulike lesere, men også de samme leserne til ulike tider kan tolke den samme teksten ulikt på grunn av situasjonen de befinner seg i. Slik har det vært gjennom hele kristendommens historie. Leserens identitet kan ikke overses når man hevder å forkynne Bibelens budskap.

Allerede på Kristi tid var man klar over at teksten i Det gamle testamentet kunne leses enkelt, typologisk og allegorisk. Apostelen Paulus leste for eksempel historien om samtalen mellom Gud og Abraham, der Gud ga Abraham et tredelt løfte, på en enkel måte. Samtalens konklusjon: «Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet», ble grunntanken til Paulus. Han brukte imidlertid historien om Adam som en typologi for Kristus, og han tolket historien om de to kvinnene som ga sønner til Abraham som en allegori over to pakter. Dette viser at Paulus som leser forsto at tekster kan formidle mer enn én mening ved å bruke ulike metoder.

Når Paulus leste en tekst typologisk eller allegorisk, fornektet han ikke tekstens egentlige mening. Han var helt sikkert klar over hva han gjorde. Den metoden han valgte, var avhengig av hva han hadde til hensikt å gjøre med teksten.

Forutsetninger

Det er umulig å lese en tekst uten forutsetninger. De som hevder at de ikke har noen forutsetninger, er kanskje ikke klar over dem, men de har dem. Det er ikke lenge siden man trodde at det bare fantes én riktig tolkning av hver bibeltekst, og at det var leserens oppgave å finne frem til den ene «sanne» betydningen av teksten. Slik var det da jeg studerte på det teologiske fakultetet. I dag er det anerkjent at ingen har en «tabula rasa», ren tavle, å plassere teksten på.

Det betyr ikke at de ulike betydningene folk legger i en tekst er like «sanne». Det ville være en grov relativisme som ville gjøre Bibelen meningsløs. Tolkningens gyldighet kan vurderes ut fra om metoden som brukes, er hensiktsmessig og om konklusjonene som trekkes, er troverdige.

Det som kreves av leseren, er at han eller hun er bevisst sine egne forutsetninger. Bibelen kan tolkes av hvem som helst, men hvis de som leser den, skal kunne føre en fruktbar samtale om budskapet, må de legge sine egne forutsetninger på bordet. Forutsetninger er uunngåelige med tanke på hva slags tekst som skal leses, og hvilken metode som er best egnet til å tolke den.

Forutsetninger om tekstens “sanne” mening, det vil si at man går til teksten for å finne de resultatene man allerede har bestemt seg for å finne, gjør selvsagt enhver hermeneutisk øvelse overflødig.

Diktert fra himmelen?

Selv de som sier at de leser Bibelen bokstavelig, kan ha ulike forutsetninger. Noen antar at Bibelen ble diktert fra himmelen, og at de som skrev den, bare var Guds forlengede hånd. I et slikt perspektiv er hvert eneste ord i Bibelen av guddommelig opprinnelse, og menneskene må godta dem som guddommelig informasjon som overgår all menneskelig kunnskap. Som sådan er teksten ikke underlagt menneskelig fornuft. Tilhengere av dette synet hevder at verbalinspirasjonen ikke kan motbevises empirisk.

I den motsatte enden av spekteret finner vi dem som leser Bibelen som et menneskelig dokument fordi de ser at den inneholder synspunkter som ikke lenger anses som fakta, og at den inneholder gjentakelser og selvmotsigelser som må forklares på en intelligent måte. Derfor benekter de at den er en guddommelig inspirert tekst og studerer den som litteratur som har spilt en viktig rolle i vestlig kultur. Statlige universiteter tilbyr kurs i «Bibelen som litteratur» for å gi studentene verdifull kunnskap som enhver utdannet person må ha for å kunne tolke Vestens kulturarv.

Blant dem som mener at Bibelens forfattere bare tok diktat, er det noen som insisterer på at Bibelen på grunn av sitt guddommelige opphav ikke inneholder noen som helst feil. Alt som står i den, er faktisk sant. Dette er selvsagt ikke en påstand som fremsettes noe sted i Bibelen, men en forutsetning noen lesere har. Noen av dem begrenser påstanden om ufeilbarlighet til originalmanuskriptene på hebraisk og gresk. Siden vi ikke har et eneste originalmanuskript av en bibelsk bok, er dette en innrømmelse av svakheten ved påstanden om at verbalinspirasjon og ufeilbarlighet ikke kan motbevises empirisk.

Hvis Bibelen er diktert fra himmelen, betyr det at den bare har én forfatter. Noen tolker derfor Bibelen ved å sette tekster fra alle de mange bøkene ved siden av hverandre uten å ta hensyn til tiden eller omstendighetene da de enkelte tekstene ble skrevet. Dette beskrives vanligvis som «bevistekst-metoden». Den opererer med forutsetninger om resultater: Det vil si at sammenkoblingen av tekster gjøres for å komme frem til allerede aksepterte doktriner, og gir dermed støtte til kirkens dogmatiske byggverk.

Inspirerte forfattere

Det finnes bibellesere som mener at Bibelen er inspirert av Den hellige ånd, men som ikke forutsetter at det betyr at de menneskelige forfatterne var sekretærer som tok diktat. De mener snarere at inspirasjonen virker på forfatterne som skrev bøkene i Bibelen. Under inspirasjon brukte hver enkelt forfatter sine egne ord, skrev dem i henhold til sin personlige uttrykksmåte og innenfor det symbolske universet som rammet inn hans virkelighetsforståelse. Disse leserne er interessert i å utforske rikdommen i språket en forfatter bruker, meningsnivåene ordene fungerte på i hennes eller hans kultur, og de historiske hendelsene som preget tiden da en tekst ble skrevet. For å rekonstruere den historiske fortiden er litterære dokumenter og arkeologiske gjenstander det nødvendige kildematerialet.

Slike lesere kan deles mellom de som begrenser den litterære utforskningen av kulturen til en bedre forståelse av bibeltekstens grammatikk, og de som plasserer bibeltekstene i den brede kulturelle sammenhengen der de ga mening for sitt opprinnelige publikum. De to metodene gir ulike resultater. Den andre metoden vil for eksempel vurdere likheter og forskjeller mellom skapelsesberetningene i 1. Mosebok og andre antikke skapelsesberetninger for å finne ut hva de betyr, i stedet for å begrense seg til å etablere definisjoner og syntaktiske sammenhenger i de bibelske beretningene. En hermeneutikk som anerkjenner at den arbeider med en tekst skrevet av inspirerte forfattere som kommuniserte den guddommelige vilje mens de var fullt ut involvert i det menneskelige dramaet i sin egen samtid, får frem et annet budskap fra teksten enn en hermeneutikk som tar utgangspunkt i at inspirasjonen virker på ordnivå.

Kanonisk lesning og dens korrektiver

De som arbeider ut fra forestillingen om at inspirerte forfattere var frie til å formidle Guds vilje til sin samtid, kan fortsatt ha sine forutsetninger. Noen bibelstudenter leser Bibelen kanonisk. Det betyr at den leses i sammenheng med tolkningshistorien til den kirken som etablerte den bibelske kanon. En kanonisk hermeneutikk anerkjenner viktigheten av å utforske de bibelske bøkenes antikke kontekst, men legger vekt på hva tidligere kristne fortolkere har forstått at Bibelen sier til kirken.

Den kanoniske tolkningen har foregått innenfor rammene av den vestlige kulturen, der platonske, aristoteliske og stoiske filosofiske forutsetninger har vært dominerende. Erkjennelsen av dette har ført til nye hermeneutiske metoder som tar høyde for disse historiske perspektivene og legger frem korrigerende agendaer i forhold til den tradisjonelle hermeneutikken. Dekonstruktive, feministiske, postkoloniale og andre metoder tar sikte på å avsløre de maktstrukturene som har preget tradisjonelle tolkninger, tolkninger som har fratatt mennesker rettigheter på bibelsk grunnlag. Disse metodene ønsker å få frem hva Bibelen har å si om «de andre»: etniske minoriteter, kvinner, urbefolkningen i Afrika, Amerika og Asia som ble kristnet av europeiske koloniherrer. Ofte med negative konsekvenser for dem.

Å møte behovene

Til slutt er det de som leser teksten uten å ta hensyn til hva forfatterne kan ha sagt til sin samtid, eller hva ulike inspirasjonsteorier gjør med den hermeneutiske oppgaven. Disse vil bare vite hva teksten sier til dem i forhold til deres aktuelle fysiske, emosjonelle eller åndelige behov. Deres hermeneutikk forutsetter at teksten er skrevet for dem. For dem er det Bibelens evne til å tilfredsstille deres umiddelbare behov som gir den myndighet. Denne metoden beriker den hermeneutiske regnbuen, men den lider under at den ikke kan anvendes konsekvent på hele Bibelen.

Denne korte oversikten over det bibelhermeneutiske landskapet åpner opp et vindu som avslører de mange rollene Bibelen fortsetter å spille i vår tid. Den kloke leseren er den som kan vurdere de ulike tolkningene og ta hensyn til hva de bidrar med til forståelsen av Bibelen. Mangfoldet av hermeneutiske tilnærminger er et vitnesbyrd om den rikdommen Bibelen gir fra de mange meningsnivåene den inneholder.

Dr. Herold Weiss er bibelforsker og forfatter. Han blant annet skrevet Meditations on the Letters of Paul. Han bor i Michigan i USA.

Artikkelen ble første gang publisert på Adventist Today.