Meny
Lukk

Et sosialt evangelium – er det godt nok?

Skal kirken være alt for alle, eller et profetisk korrektiv?

I nyere tid snakkes og skrives det en del om sekularisering og avkristning som en trussel mot kristendommens status og innflytelse. På den annen side hevdes det at vi må ha en viss forståelse for denne utviklingen, da det sannelig er behov for å ta oppgjør med mye av det som kalles kristendom, spesielt i konservative kristne miljøer hvor fanatisme og konspiratoriske oppfatninger lett finner grobunn. Det er for eksempel behov for å ta et oppgjør med den ubilske helveteslæren om «evig pine», og troen på hemmelige bortrykninger før Jesu gjenkomst. Dette har ført til at liberale teologer og moderne jesusforskere stadig mer på generelt grunnlag hevder at man ikke må ta Bibelen bokstavelig.

Slike utsagn berører også den klassiske forståelsen av Bibelens skapelsesberetning og syndefallet, Jesu død og oppstandelse, hans himmelfart, Jesu gjenkomst, de dødes oppstandelse og utslettelsen av Satan og de onde mot slutten av denne verdens historie. Alt dette blir i moderne religiøs tenkning forklart som metaforisk eller billedlige fremstillinger som ikke skal tas bokstavelig. Man nøyer seg i stedet med svært flytende åndelige betraktninger, en slags filosofering eller psykologisering med sosialetiske perspektiver. Kristi død på korset, frelsesbegreper og en guddommelig intervensjon som utrydder det onde blir imidlertid tåkelagt eller tonet ned. De globale utfordringer tenkes løst gjennom gode menneskelige tiltak, uten Guds hjelp.

I de pastorale brevene som Paulus skrev til den unge medarbeideren Timoteus, tar han blant annet flere ganger kraftige oppgjør med vranglærere. Men det er ikke bare vranglærerne Paulus vil til livs når han gir Timoteus råd om hvordan han skal forholde seg i sin gjerning som evangelist. Paulus peker også på tidsånden og tilhørerne selv som et problem: «Så sant som han kommer og oppretter sitt rike, pålegger jeg deg for Guds og Jesu Kristi ansikt, han som skal dømme levende og døde: Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all tålmodighet og iherdig undervisning!  For det skal komme en tid da folk ikke lenger tåler den sunne lære, men skaffer seg den ene læreren etter den andre, slik de selv finner for godt. For de vil ha det som klør i øret. De skal vende øret fra sannheten og holde seg til myter» (2 Timoteus 4:1-4).

Forholdene var ikke bedre blant Guds eget folk på Jesajas tid, for da var det slik: «De sier til seerne: ‘Ikke se!’ og til profetene: ‘Ikke bring oss syner om det som er rett! Si oss glatte ord, bring oss illusjoner. Vik av fra veien, bøy av fra stien, la oss være i fred for Israels Hellige’» (Jesaja 30:10-11).

Kirkens dilemma i samtiden
Med bakgrunn i dette kan man gjerne spørre: «Skal kirken gi folk det de helst vil ha eller det de egentlig trenger?»  Ifølge Paulus er det et spesielt endetidstegn at menneskene vil preges av gudsfrykt i det ytre, men at man samtidig vil fornekte gudsfryktens kraft (2 Timoteus 3:5).  Folk vil altså gjerne være religiøse. Man vil kanskje opptre som kristne rent politisk eller kulturelt og ha noen forestillinger om Gud så lenge kirkens budskap ikke forstyrrer ens livsvaner. Man tar gjerne innover seg veiledning om gode menneskelige verdier, så som kjærlighet, barmhjertighet, menneskerettigheter og likeverd. Men ord om en dom over det onde og en mulig frelse inn til et nytt Kristi evighetsrike blir tonet ned.

Mange av Bibelens forfattere fremholder tydelig det profetiske budskapet om Jesu gjenkomst. I lyset av denne sannheten og det faktum at livet har kun to alternative utganger, det evige livet eller døden, oppfordres vi til nøkternhet og bevisst forberedelse. Dette budskapet må fremholdes klart med formaninger og oppmuntringer angående de konsekvenser som dette budskapet burde ha for våre liv i dag, (se Matteus kapittel 24).

Kirkens dilemma er imidlertid at folk ikke lenger kan tåle «den sunne lære», og de vender sitt øre fra sannheten og holder seg til myter, de vil ha det som klør i øret. Kirken kan likevel ikke komme med et annet budskap enn det som Gud har bedt kirken om å forkynne. Noah møtte motstand i sin tid, og slik skal det bli for Herrens budbærere også i endetiden, ifølge Jesu forutsigelser: «Som i Noahs dager, slik skal det være når Menneskesønnen kommer. For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og giftet bort, helt til den dagen Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle. Slik skal det være når Menneskesønnen kommer» (Matteus 24:37-39).

Kirkens anstrengelser i samtiden
Kirken kan likevel aldri slå seg til ro med at bare et begrenset antall mennesker tar imot evangeliet om Jesus. Derfor har kristne til alle tider trosset selv de største hindringer for evangeliets skyld, så som fordommer, hat, forfølgelse, lidelse eller martyrium. Det er dog ikke alltid klokt å søke en konfrontasjonslinje eller føre «korstog» mot fremmed ideologi. For evangeliet om Jesus er først og fremst kjærlighetens evangelium, budskapet om at Gud har elsket verden så høyt at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv (Johannes 3:16).

Paulus var strategisk i sitt arbeid, og som apostel hadde han en handlingsplan. I dette arbeidet viste han seg tilpasningsdyktig, og han la ofte til side noe av sin frihet, noen av sine krav og oppfatninger for om mulig å vinne innpass med evangeliet hos de som tenkte annerledes: «Enda jeg er fri og ikke underlagt noen, har jeg gjort meg til tjener for alle, så jeg kan vinne så mange som mulig. For jøder har jeg vært som en jøde, for å vinne jøder. For dem som er under loven, lever jeg som om jeg var under loven, for å vinne dem, enda jeg selv ikke er under loven. For dem som ikke har noen lov, lever jeg som om jeg var uten lov, for å vinne dem, enda jeg ikke er uten lov for Gud, men er bundet av Kristi lov. For de svake er jeg blitt svak, for å vinne de svake. For alle er jeg blitt alt, for på alle mulige måter å frelse noen. Men alt gjør jeg for evangeliets skyld, så jeg selv kan få del i det» (1 Korinterbrev 9:19-23).

Balansen
På den annen side, når kirken gjerne vil fremstå som en folkekirke for å tiltrekke seg større oppmerksomhet, kan den nok fristes til å gå for langt, slik at den blir en utydelig stemme i tiden. Derfor får den også fra tid til annen negativ oppmerksomhet når kulturlivets mangfold ukritisk trekkes inn i kirken. Kirken skal ikke markedsføre seg som en hvilken som helst organisasjon eller institusjon i underholdningsbransjen, som ikke har Bibelen som premissleverandør. Man har rett til å forvente at nettopp kirken, som er tuftet på Guds ord, skal være et profetisk korrektiv i tiden, og ikke en institusjon som bare slavisk tilpasser seg samtidskulturen.

Men det finnes noen gråsoner hvor debatten, i mangel av et tydelig «så sier Herren», preges mest av personlig smak eller kulturelle forskjeller. Stilt overfor slike soner er det en god tommelfingerregel å prøve saken i bønn til Gud (Filipperne 4:6-9), til ham som er enhetens og fullkommenhetens Gud, til ham som ikke tillater noe urent å slippe inn i evigheten (Åpenbaringen 21:27), til ham som på grunn av sin sønn Jesus Kristus gir oss rikelig av Åndens gaver (Efeserne 4:1-16), og til ham som vil la oss finne svar (Matteus 6:7-8).