Grunner til å lese Bibelen

Bibelen er på toppen av bestselgerlistene, men blir lite lest. For noen er det å lese Bibelen en gammeldags tradisjon, fanatisme eller bisarr praksis. For andre er det en talisman for å motta guddommelig gunst. Er Bibelen noe mer enn et skremmende virvar av slektstavler, symboler og instruksjoner?

Statistikken viser følgende: Selv om det selges stadig færre bøker i Norge, er vi et av verdens mest leseglade folk. 83 % av befolkningen leste minst en bok i 2021 ifølge Bokhandlerforeningens leserundersøkelse. Vi er en nasjon som lar oss fengsle av len god bok. Likevel: 17 % av oss har ikke lest en hel bok siste år.

Bokhandlerforeningens tall viser at nordmenn kjøpte 7,4 millioner bøker i 2023. Den mest solgte boken var ifølge Boklista 2023 Skråpånatta av Lars Mytting. De faktiske salgstallene er ikke publisert, men den har neppe solgt like godt som Bibelen. Ifølge Bibelselskapet selges det nemlig mellom 50 og 60 tusen bibler i Norge hvert år.

Hvorfor lese Bibelen: noen viktige grunner

De mest populære titlene er ikke nødvendigvis de mest leste, i hvert fall ikke når det gjelder Bibelen. I 2014 fikk avisen Dagen utført en undersøkelse om bibellesning. Den viste at sju av ti nordmenn aldri åpner Bibelen.

Det finnes mange forklaringer på at Bibelen er blitt kuttet ut av repertoaret hos dem som fortsatt holder lesevanen i live. Forklaringene kan være alt fra mangel på tid, skepsis og mangel på interesse til det negative inntrykket Bibelen gir hos noen av sine trofaste lesere. Men hvis man skulle lete etter en fellesnevner i årsakene til å ignorere denne boken, ville det sannsynligvis være en vag følelse av at den ikke er relevant for det 21. århundrets mennesker.

Omvendt har trofaste lesere denne vanen nettopp fordi de mener at Bibelen utgjør en reell forskjell i livene deres. Dette til tross for at den utsetter leseren for verdier og normer som ikke sjelden er i motsetning til etablerte verdisystemer. Eller kanskje er det nettopp derfor den gjør en forskjell.

Et helt univers utenfor murene

Den amerikanske forfatteren Eugene Peterson fortalte en gang en historie om en eksentrisk 90 år gammel dame i kirken der han vokste opp. En dag ble han sendt på besøk til henne med et parti hjemmebakte kaker, og opplevelsen fylte ham med frykt. Glasset med melk som fru Lychen bød ham og inviterte ham til å smake på kjeksene sammen med henne, gjorde at han ble værende i det mørke huset i noen minutter, der persiennene ikke var trukket opp selv om dagen. Fru Lychen sto der, og det bleke, benete ansiktet hennes minnet den skremte gutten om heksehistorier.

Senere forestilte Peterson seg at han dro opp persiennene og ropte til huseieren som likte mørket: «Se ut! Se, der er det et ospetre og en fiskeørn på den øverste grenen! Og en hjort. Fru Lychen, det er en hel god verden der ute!»

Bibelen gir oss et kaleidoskopisk bilde av en verden som overskrider vår begrensede erfaring, samtidig som den omfatter den. Den lover oss opplevelsen av en helbredende reise, uten hastverk, hinsides vårt fragmenterte syn, våre erfaringer, vår visshet og våre referansesystemer. Den lover at vi kan heise persiennene slik at lyset som strømmer inn, kan hjelpe oss til å oppdage de bitene vi mangler i livets puslespill.

Trofaste leseres moralske svikt

At Bibelen ikke har den ønskede effekten på dem som anser den som Guds ord, er en kinkig sak. Det er vanskelig å forklare, men umulig å skjule, for det viser seg i de mest synlige aspektene av livet til dem som hevder å være kristne.

I 2002 publiserte Josephson Ethics Institute resultatene av en toårig studie av etikken til amerikanske high school-elever Den viste at det var liten forskjell på den etiske og moralske atferden til kristne elever og deres ikke-kristne medelever. Heldigvis ble studien gjentatt i 2012 og viste en betydelig bedring av den svekkede etikken.

Et annet eksempel er en undersøkelse fra 2014 som beskriver kristne foreldres manglende evne til å overholde ekteskapsløftet: Bare 46 % av barn i alderen 15-17 år hadde tilbrakt barndommen sammen med begge foreldrene, en konsekvens av den økende skilsmisseraten blant konservative kristne.

De kristnes manglende evne til å leve ut prinsippene i det Ordet de anser som autoritativt i sitt daglige liv, kan også spores utenfor det amerikanske samfunnets grenser, noe som skaper dilemmaer og krevende spørsmål: Hva er poenget med å lese en bok som fremmer standarder som moderne mennesker ikke er i stand til å leve opp til, hvis noen noensinne har gjort det?

Relasjonen som overskrider reglene

Josh McDowell og Thomas Williams hevder i boken The Relational Word: A Biblical Design to Reclaim and Transform the Next Generation, at det er en stor misforståelse som ligger til grunn for dette gapet mellom atferd og idealene Bibelen omtaler. Det handler om hva kristendommen dypest sett er, men det handler også om hva Bibelen er.

Hvis vi foretok en spørreundersøkelse, ville mange kristne sammenligne Bibelen med en regelbok, sier McDowell og Williams. Hensikten med Bibelen er altså å gi oss et sett med regler som skal veilede oss i våre bestrebelser på å skape et bedre liv for oss selv. Du har kanskje allerede støtt på tanken om at Bibelen er en utmerket håndbok i psykologi eller personlig utvikling.

Andre kristne distanserer Bibelens innhold fra Guds intensjon om å skape et bedre liv for oss her og nå, og påpeker at dens eneste rolle er å vise oss veien til himmelen, som det sanne kartet til det hinsidige riket.

Uten å fornekte Bibelens informerende og veiledende funksjon, påpeker McDowell og Williams at det er lett å miste av syne den avgjørende grunnen til at Bibelen er blitt gitt oss. Jesus Kristus pekte på den eneste måten en dødelig kan oppnå frelse på: «Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus» (Johannes 17:3).

Og det skrevne Ordet ble gitt oss nettopp for å hjelpe oss å kjenne ham, den eneste som har nøklene til evigheten. Når vi kjenner ham godt, får vi et nytt bilde av ham. Dette er et for høyt ideal til at vi kan oppnå det, selv om vi anstrenger oss for å følge gode regler. For kjernen i kristendommen er ikke et sett med prinsipper, uansett hvor verdifulle de måtte være, men en virkelig person. En Gud som tar initiativ til relasjoner, til tross for den høye prisen han måtte betale.

Speilet som ikke forvrenger

Selv om Bibelen består av dusinvis, til og med hundrevis av historier – banale eller utrolige, med eller uten lykkelig slutt, med alt fra røvere til kongelige – er den intet mindre enn historien om den utrolige kjærligheten til en Gud som brukte et imponerende arsenal av argumenter for å overtale hver eneste bortkomne sønn til å vende hjem. Slik sett er den et brev til alle, men det understreker likevel det unike ved hver enkelt mottaker. Utsiktene til et enkelt tap uttrykkes i gripende ord som fanger opp guddommelighetens dype følelsesmessige investering i menneskeheten: «Hvordan kan jeg oppgi deg, Efraim, overgi deg, Israel? … Hjertet vender seg i meg, all min medlidenhet våkner» (Hosea 11,8).

Hvis vi bytter ut de to egennavnene med våre egne, får vi et røntgenbilde av en kjærlighet som uten forbehold investeres i en person som ikke utmerker seg i trofasthet. Dette er baksiden av medaljen: I Bibelen finner vi et speil som ikke forvrenger eller forskjønner, men som gjenspeiler vårt moralske bilde på en perfekt måte. Både bibelentusiaster og tilfeldige lesere blir forbløffet når de oppdager at denne eldgamle boken, som forteller historien til individer og folkeslag som for lengst er borte, på mirakuløst vis er i stand til å kalle fram deres egen historie.

Fra Første Mosebok til Johannes’ åpenbaring viser Bibelen kontrasten mellom bildet av en uforanderlig Gud og bildet av et omskiftelig menneske. Faktisk forteller den oss at det ikke tar lang tid før vi brått går fra «Hosianna, Davids sønn!» (Matteus 21,9) til «Korsfest ham!» (Matteus 27,22).

Og hvis Jesu komme til vår verden var menneskehetens gylne mulighet til å se og kjenne den usynlige som ingen andre i historien hadde hatt mulighet til, var korsfestelsen den ultimate åpenbaring. Den beviste at Gud virkelig er kjærlighet, og at han er villig til å lide utover menneskelige grenser og forståelse for dem han elsker.

En presis diagnose av oss selv

Dessuten satte hendelsene i Jesu liv, særlig de siste, hans trofasthet og vår troløshet, Guds kjærlighet til menneskene og menneskenes forakt for Gud i smertelig kontrast til hverandre.

I en liste over tap som Jesus villig aksepterte for å kunne utføre sitt oppdrag, inkluderer evangeliene den unødvendige byrden av menneskelig vantro og utakknemlighet som infiltrerte selv hans indre krets. «For heller ikke brødrene hans trodde på ham» forteller apostelen Johannes (Johannes 7,5).

Heller ikke disiplene verdsatte hans gjerning fullt ut, fordi de var underlagt en mentalitet som var fastlåst i jordiske referanser. Hvis vi ser dem for oss ved triumftoget inn i Jerusalem, der de solte seg i øyeblikkets herlighet og flokket seg om læreren som alle deres håp var knyttet til, mens han gikk gjennom de siste etappene av sin reise som en sorgens mann, blir vi vitne til deres ynkelige metamorfose under presset fra frykt, fortvilelse og skam. Det var nettopp skammen over å bli assosiert med ham som ble slått, spyttet på, fornærmet og foraktet av det jødiske folkets ledere, som fikk Peter til å fornekte enhver tilknytning til ham. Da han under eder og forbannelser erklærte at han ikke engang kjente ham, var det en fornektelse som fulgte etter et utilgivelig svik: Den natten han led i Getsemane, hadde disiplene ikke engang bedt sammen med Jesus i en time, til tross for at han gjentatte ganger hadde bedt om det.

Spørsmålet som Judas, fra dypet av sin grådighet, stilte Jesus da Maria salvet hodet hans med myrra – «Hva skal denne sløsingen med salve være godt for?» (Markus 14,4) – ville bare ha vært legitimt hvis det hadde kommet fra den som var døende, forkastet av sitt folk og hvis kjære så på lidelsene hans på avstand. Men han sa det ikke.

Den prisen menneskene verdsatte Guds Sønn til, bare tretti sølvpenger, var en ynkelig pris sammenlignet med den prisen himmelen verdsatte menneskeheten til: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv» (Johannes 3,16).

Bibelen presenterer Gud for oss, men den stiller også vår diagnose presist, og peker på gapet mellom hvem han er og hvem vi er. Og hvis vi kjenner oss igjen i dette bildet, vil Guds Ord ikke etterlate oss i den tilstanden.

Fra den jeg er til den jeg kan bli

Forfatteren Julien Green noterte i dagboken sin melankolien som oppsto på grunn av gapet mellom det livet han faktisk hadde levd, en virkelighet som allerede var fullbyrdet, og de versjonene av livsløpet som fortsatt lå i dvale. Han hevdet at livet hans ikke stemte overens med den han var, og at han følte at han gikk forbi den mannen han kunne ha vært, og Green konkluderte: «Den mannen jeg er, vil alltid protestere mot den mannen jeg ønsket å være.»

Bibelens skikkelser presenteres uten korrigerende innslag, med sine mangler, begrensninger og feil, uansett hvor usmakelige de måtte være. Noahs drukkenskap (etterfulgt av nakenhet), Jakobs bedrag, Salomos avgudsdyrkelse og Peters løgner og feighet er alle nådeløst portrettert med sine forvrengte moralske kompass.

Bibelen tar av folk maskene og de selvhøytidelige vurderingene av egen åndelighet, og gir dem, uten omsvøp, en beskrivelse for deres moral, uten rom for forvirring eller tvetydighet: «Du er mannen!» (2 Samuels bok 12,7). Den hjelper dem til å innse avgrunnen mellom den de er og den de burde være, og advarer dem om at det ikke finnes noen annen bro over denne avgrunnen enn den som ble bygget møysommelig, med lidelse, i ensomhet og med kjærlighet.

I løpet av 33 år ble denne broen bygget av Han som banet seg vei gjennom de mest fiendtlige omstendigheter helt til han ble naglet til korset. I denne sammenhengen er det å lese Bibelen å plassere seg innenfor denne kjærlighetens rekkevidde, slik at vi dag for dag, åndedrag for åndedrag, kan møte det Han er og bli lik Ham.

Carmen Lăiu er redaktør i Signs of the Times Romania og ST Network.

Artikkelen ble først publisert av ST.Network. Tilpasset norske forhold av Tor Tjeransen.