Gudstilknytningen

«Vi ser ikke ting som de er. Vi ser dem som vi er.» Er denne påstanden sann om hvordan vi ser Gud? Er den sann om hvordan vi ser andre? Og, er den sann om hvordan vi ser oss selv?

De fleste av oss tar det for gitt at ting er slik vi ser og opplever dem.  Vi har kanskje ikke tid, interesse eller evne til å reflektere dypt over den sanne naturen av alt vi stadig opplever. Likevel vet vi alle at vår opplevelse av virkeligheten kan avvike radikalt fra andres – også fra dem vi er glade i og lever sammen med. Hvordan er det mulig at virkeligheten oppleves så forskjellig?

Dette gjelder også våre bilder av oss selv, av andre og av Gud. Mitt bilde av meg selv vil ofte være forskjellig fra mine foreldres, min ektefelles, mine barns, mine venners og mine kollegers. Når jeg ser noen, vil mitt bilde av den personen ofte være basert på ganske begrenset kunnskap og forståelse av hvem vedkommende egentlig er. Jeg vil mangle vesentlige sider av sannheten om hvem denne personen er. Når det gjelder bilder og opplevelser av Gud, er det tusenvis av religioner som hevder å vite hva sannheten og virkeligheten er. Men disse er ofte i konflikt med hverandre. Også innenfor Adventistkirken er det et mangfold i vår tro på Gud og våre bilder av ham. Hvordan formes og dannes disse bildene vi har av oss selv, andre og Gud?

Selvbilde

Hvordan vi ser oss selv, er i stor grad formet av hvordan vi blir sett av andre. Folk har en tendens til å bli det de blir fortalt at de er. Hvis jeg da jeg vokste opp, ble fortalt av viktige personer i livet mitt at jeg var dum, verdiløs og ikke dugde, kan jeg lett komme til å tro på slike negative «sannheter» om meg selv. Eller jeg kan skape meg et oppblåst, narsissistisk selvbilde som et selvbeskyttende forsvar, og tro at jeg er det motsatte av alt det, og i stedet projisere de negative egenskapene på andre. Omvendt, hvis jeg opplevde at jeg var elsket, at jeg var verdt noe og at andre trodde på meg, så er det sannsynlig at jeg ville utvikle et positivt selvbilde og bli en kjærlig person som gjør verdifulle ting.

Psykiater og psykoterapeut Irvin Yalom anerkjente betydningen av relasjoner i våre liv:

– Vi er helt grunnleggende sosiale skapninger. Gjennom livet har det mellommenneskelige miljøet vi er omgitt av – kolleger, venner, lærere og familie – enorm innflytelse over hva slags individer vi blir. Vårt selvbilde skapes i stor grad gjennom hvordan vi ser at disse viktige personene i livet vårt vurderer oss. [i]

Andrebilde

Hvordan vi ser andre, er påvirket av våre tidligere relasjonelle erfaringer. Har jeg positive eller negative forventninger når jeg relaterer til andre? Nærmer jeg meg dem med tillit eller frykt? Slike relasjonelle mønstre er ofte basert på antagelser vi gjør basert på vår fortid. Derfor søker psykologien ofte å forstå fortiden slik at vi kan  håndtere nåtiden og fremtiden bedre.

Hjernen vår blir koblet sammen av erfaringer. «Omkobling», når det er nødvendig, er en biologisk prosess som krever utvikling og vekst av nye nervebaner. Gjentatte positive erfaringer kan gradvis endre et negativt bilde av andre til et mer positivt. På samme måte kan det som i utgangspunktet var et positivt bilde av andre, endres til et mer negativt gjennom smertefulle og traumatiske opplevelser.

Gudsbilde

Hvordan dannes vårt bilde av Gud og vårt forhold til ham? Psykologisk forskning viser at vårt bilde av Gud formes på lignende måter som vårt bilde av andre. Det vi opplever med andre, spesielt foreldre eller foreldrefigurer tidlig i livet, har ofte stor innvirkning på hvordan vi ser Gud, selv om vi ikke er bevisst hvordan våre relasjoner til andre påvirker vårt gudsbilde og tilknytning til ham.

De fleste av oss har kanskje ikke lagt merke til likheten mellom det bildet vi har av Gud og bildet vi har av våre foreldre. Men forskningsrapporter har konsekvent vist et slikt forhold. Særlig tidlig i livet vil det ofte være samsvar mellom vårt bilde av våre foreldreskikkelser og vårt bilde av Gud. Etter hvert som vi vokser, utvikler oss og får nye erfaringer, kan vårt bilde av Gud bli mer løsrevet fra våre foreldrebilder. Hvis vi ikke har blitt tilstrekkelig elsket og tatt vare på i våre tidligere relasjoner, kan Gud bli vår venn og tilflukt, den som kompenserer for det vi trengte, men aldri fikk. Vårt gudsbilde kan da forandre seg fra et negativt bilde forbundet med utilfredsstillende mellommenneskelige forhold, til et positivt bilde basert på vår forståelse og opplevelse av Gud.

Gudebegrep versus gudsbilde

Det er verdt å merke seg at vår teoretiske og følelsesmessige forståelse av Gud ikke alltid samsvarer. Jeg har sett pasienter og andre hvis tro og teologi om Gud, deres teori av Gud, kan være positiv, men deres følelsesmessige forhold og erfaring indikerer at bildet av ham er ganske negativt. I en konflikt mellom teori og  følelser, er ofte den følelsesmessige erfaringen sterkest. For at forholdet til Gud skal være trygt og sunt, må en teoretisk kunnskap om Gud støttes av erfaringskunnskap med ham. Derfor er ikke «den rette» teologien og forkynnelsen alene tilstrekkelig for å bringe mennesker nær Gud. Forholdet må være basert på en levd erfaring. Mens vårt gudsbegrep først og fremst kan være informert av lesing, undervisning og forkynnelse, er vårt gudsbilde først og fremst informert av relasjonelle erfaringer med Gud og andre.

Tilknytningsteori

Den britiske psykologen, psykiateren og psykoanalytikeren John Bowlby bidro med en av de viktigste modellene i psykologien for å forstå dynamikken i nære relasjoner og menneskets søken etter «trygghet, mening og selvregulering», i dag kjent som tilknytningsteori.[ii]

I boken, A Secure Base: Parent-Child Attachment and Healthy Human Development, skriver Bowlby: “Tilknytningsteorien anser tilbøyeligheten til å knytte intime følelsesmessige bånd til bestemte individer som en grunnleggende komponent i menneskets natur, tilstede i genene hos den nyfødte, og vedvarende gjennom voksenlivet inn i alderdommen. I barndommen er båndene til foreldrene (eller foreldreerstatningene). Deblir knyttet for beskyttelse, omsorg og støtte. I en sunn ungdomstid og voksenliv vedvarer disse båndene, men suppleres med nye bånd.” [iii]

Tilknytningsteorien gir en dyp forståelse av menneskets behov for tilknytning i nære relasjoner og vår avhengighet av andre, inkludert Gud. Bowlby argumenterte spesielt mot ideen om at avhengighet av andre, uansett alder, er umodent eller sykelig, eller at det å sørge over tap er sykelig eller uønsket. Han forsto at fullt modne og selvsendige voksne – spesielt når de er truet, opplever  smerte, er ensomme eller demoraliserte – har nytte av å søke og motta andres omsorg. Når tilknytningsforhold fungerer godt, lærer man at avstand og selvstendighet er helt forenlig med nærhet og tillit til andre. [iv]

Utover det forklarer tilknytningsteorien også dynamikken i konflikt og usikkerhet i disse relasjonene. Når en tilknytningsfigur – enten en forelder, partner, venn eller noen andre som man går til for beskyttelse, omsorg og støtte – ikke er tilgjengelig, følsom og responsiv, kan det føre til betydelig stress og angst. Bevisst, eller ubevisst, kan en alarm gå: “Er jeg trygg? Kan jeg stole på andre ? Vil noen være der for meg når jeg trenger dem? Klarer jeg dette på egen hånd?»

Trygg tilknytning

Personer som hovedsakelig har erfart at tilknytningsfigurer er tilgjengelige, følsomme og responsive, vil typisk være mer robuste og motstandsdyktige når de står overfor utfordrende situasjoner. De har det vi kaller en «trygg tilknytning». Deres primære strategi når de er usikre, er å søke nærhet til en tilknytningsfigur, enten en person, Gud eller noe annet som gir en følelse av trygghet. Eller de vender tilbake til minner av trøstende og beroligende opplevelser i fortiden, finner trygghet i dem og blir dermed trøstet i nåtiden. De stoler vanligvis på andre og føler seg trygge på at de ikke er alene i denne verden. Dermed er de godt rustet til å håndtere både relasjonell nærhet og avstand i hverdagen.

Mikulincer og Shaver oppsummerer egenskapene til personer med trygg tilknytning:

«Trygge mennesker viser åpent sine personlige tanker og følelser til partnere selv om de skulle føre til uenigheter; de viser sin sårbarhet og behov for støtte selv om de risikerer kritikk; de åpner sine  kognitive skjemaer for ny informasjon selv om det innebærer usikkerhet og omorganisering; de utforsker utfordrende og skiftende livssituasjoner og nye erfaringer,  og de forplikter seg til de personlige valgene de tar i sin karriere og nære relasjoner. De tar sprang i tillit og tro.» [v]

Trygg tilknytning er basert på et positivt bilde av andre, og et positivt bilde av seg selv.

Utrygg tilknytning

Mennesker med utrygg tilknytningsstil, sliter ofte med selvbildet og bildet av andre, inkludert Gud. De er mindre motstandsdyktige når de står overfor følelsesmessig vansker. Siden de mangler tillit og tro på å finne trøst i andre, har de vanligvis utviklet en av tre strategier for å maksimere nærhet og minimere sårbarheten: Kamp, flukt eller frys.

Kampresponsen er en hyperaktivering av tilknytningssystemet. Siden de ikke stoler på at andre vil gi den nærheten de trenger, vil de kjempe for det. De har det vi kaller en engstelig tilknytningsstil. Deres tilknytningssystem er vanligvis kronisk aktiverert, de søker stadig nærhet hos tilknytningsfigurer og er overfølsomme for tegn på avvisning, enten den er reell eller innbilt.

Den andre strategien – fluktresponsen – er en deaktivering av tilknytningssystemet. I stedet for å kjempe for nærhet, viker de som har en unnvikende tilknytningsstil, unna den. Deres antagelse er at de ikke vil få den trøsten de trenger fra andre, så da er det ikke noe poeng i å prøve. Vanligvis stenger de ned sin følelse av behov for trøst og sine behov for andre. Det deaktiverte tilknytningssystemet gir dem ikke noe annet valg enn å klare seg selv, være uavhengige og selvforsynte.

En tredje type utrygg tilknytning, er den desorganiserte tilknytningsstilen. Vi ser det vanligvis hos personer som har gått gjennom traumatiske og forvirrende tilknytningsopplevelser. Det uorganiserte aspektet ved tilknytningsmønsteret deres er at verken kamp eller flukt konsekvent har fungert for dem. Dermed står de igjen uten noen foretrukket strategi for å håndtere usikkerhet og sårbarhet. De kan bli fanget i fellen av lengsel etter trøst mens de samtidig er redde for dem som potensielt kan gi det. De kan lengte etter nærhet, men samtidig være redd for den. Dermed kan de «gå tapt på sjøen» uten motor eller ror til å lede dem inn i den sikre havnen av omsorg og trygghet. Det er et vondt sted å være.

Mot bedre relasjoner

Hvordan kan vi oppleve mer trygghet og mot i forholdene til andre og til Gud i denne ufullkomne verden av ufullkomne mennesker i ufullkomne relasjoner? Det som gjør tilknytning tryggere, er positive erfaringer med tilknytningsfigurer som er tilgjengelige, følsomme og responsive. Enten vi er trygge eller usikre, trenger vi positive opplevelser om og om igjen. Vi trenger å være omgitt av mennesker vi kan knytte oss til som ønsker å gi omsorg og trygghet. De trenger ikke være perfekte. Det som trenges, er omsorg gitt ofte og forutsigelig nok til å gjøre forholdet til et trygt sted å være.

Når vi vokser ut av den lille verdenen av våre foreldre og familiene vi kommer fra, går vi inn i en verden med mange nye personer vi kan knytte oss til, inkludert ektefelle, storfamilie, venner, kolleger og andre. Men også Gud kan bli en viktig tilknytningsfigur når folk går gjennom et liv med utfordringer. Hvis man tror og stoler på en kjærlig og omsorgsfull Gud, som er tilgjengelig, følsom og responsiv, så kan han være en sikker tilknytningsfigur.

Hvis Gud virkelig er slik han presenteres i Bibelen, så vil han alltid være med oss uansett hva vi går gjennom. Han vil aldri forlate eller forkaste oss. Han vil være en vi alltid kan komme til, uansett hva vår livssituasjon er. Å være i et forhold til ham vil gi trøst og trygghet på reisen gjennom livet. Han vil være vår Far, og vi vil være hans hans barn. Han vil kompensere for mangler og feil hos mennesker. I profeten Jesajas bok sier Gud: «Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.» (Jes 41,10). [vi]

Når vårt forvrengte bilde av Gud blir forvandlet til et bilde av Gud som den kjærlige Skaper og Far, da blir vi forvandlet til hans bilde. Når Guds bilde gjenspeiles i oss, kan vårt selvbilde med rette bli positivt. Ellen White sa så treffende: «Gjennom troen på Satans feilaktige fremstilling av Gud, ble menneskets karakter og skjebne forandret, men hvis menneskene vil tro på Guds ord, vil de bli forvandlet i sinn og karakter og skikket til evig liv. Å tro at ‘så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv’ (Joh 3,16), vil forandre hjertet og gjengi Guds bilde i mennesket.» [vii]

Enten våre tilknytningsfigurer er våre foreldre, andre eller Gud, vokser vi aldri fra behovet for å ha noen som er kjærlig tilgjengelige, følsomme og responsive i våre liv. Når vi har det, kan vi bevege oss mot en større opplevelse av trygghet i våre relasjoner. Betydningen av relasjoner og kjærlighet i livet er anerkjent i  vitenskapen, filosofien, kunsten og religionen. Og for den troende er Gud også inkludert i universet av relasjoner og kjærlighet.

På spørsmål fra en av de intellektuelle og lærde på sin tid, oppsummerte Jesus livets kjerne, hva Bibelens grunnleggende budskap er og hva den kristnes overbevisning bør være: «En av lovlærerne kom og hørte dem debattere. Da han la merke til at Jesus hadde gitt dem et godt svar, spurte han ham: ‘Av alle budene, hvilket er det viktigste?

«Det viktigste,» svarte Jesus, «er denne:  ‘Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele ditt sinn og av all din kraft.’

Det andre er dette: ‘Du skal elske din neste som deg selv.Ikke noe annet bud er større enn disse.’» (Mark 12,28 – 31).

Det finnes ingen bedre oppskrift for livet enn å bli elsket av noen som er tilgjengelige, følsomme og responsive. Kjernen i kristendommen er at Gud elsker oss slik og at det største budet er at vi skal elske andre på samme måte.

[i] Irvin Yalom, The Gift of Therapy: An Open Letter to a New Generation of Therapists and Their Patients (New York: HarperCollins, 2001).

[ii] Mario Mikulincer and Phillip R. Shaver, Attachment in Adulthood: Structure, Dynamics, and Change, 2nd ed. (New York: The Guilford Press, 2017).

[iii] Mario Mikulincer and Phillip R. Shaver, Attachment in Adulthood: Structure, Dynamics, and Change, 2nd ed. (New York: The Guilford Press, 2017).

[iv] John Bowlby, A Secure Base: Parent-Child Attachment and Healthy Human Development (New York: Basic Books, 1988).

[v] Mikulincer and Shaver.

[vi] samme

[vii] Ellen White, Selected Messages (Washington, D.C.: Review and Herald Pub. Assn., 1958, 1980), book 1, p. 346.