Hvorfor sendte Gud profeter?

Herren åpenbarer sine hemmeligheter for sine tjenere.

Tenk deg at det første ansiktet du noensinne så, var Guds ansikt! Tenk deg at den første stemmen du noen gang hørte, var Guds stemme! Slik var det med Adam og Eva. Ved skapelsen «formet Herren Gud mennesket av støv fra jorden. Han blåste livspust i nesen på det, og mennesket ble en levende skapning» (1 Mosebok 2:7).

«Av ribbeinet Herren Gud hadde tatt fra mannen, bygde han en kvinne, og han førte henne til mannen» (vers 22).

Da Adam og Eva åpnet øynene, så de inn i Jesu vakre ansikt, og de første ordene de hørte, var uttalt av hans melodiske røst.

Alt var fullkomment i det vakre hagehjemmet deres. De hadde selskap med engler, hverandre og Gud selv. Ellen White beskriver scenen: «Det hellige paret var ikke bare barn under Guds faderlige vern og omsorg. De var også elever som tok lærdom fra den allvise skaper. De fikk besøk av engler og hadde samvær med Skaperen uten noe slør som skilte.»[i]

Men da synden kom inn i verden, gikk det forferdelig galt. I stedet for å glede seg over å møte Gud, flyktet våre første foreldre og gjemte seg. Men man kan selvfølgelig ikke gjemme seg for Gud.

Av de mange ting de mistet den dagen, var et av de mest smertefulle tapene et ansikt til ansikt-fellesskap med Gud selv. «I sin uskyldige tilstand hadde Adam kunnet glede seg over åpent samkvem med Skaperen. Men synden skapte skille mellom Gud og mennesket. Nå kunne bare Kristi soningsverk bygge bro over den avgrunnsdype kløften. Det var ingen annen vei åpen for den frelsens velsignelse som skulle nå fra himmelen til jorden.»[ii]

Gud forlot oss ikke
Når vi elsker noen, vil vi snakke med dem og være sammen. De av oss som er foreldre, ønsker å være sammen med barna våre – oppleve ting sammen, undervise og oppmuntre dem, og hjelpe til etter behov. Vi ønsker å gi dem gaven av å være der og kommunisere med dem.

Hvis vi mennesker lengter etter å kommunisere med dem vi elsker, hvor mye mer må ikke vår Far i himmelen lengte etter å kommunisere med oss? «Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!» (Matteus 7:11).

Gud overlot ikke sitt folk til djevelen. Siden han ikke lenger kunne tale ansikt til ansikt med syndige mennesker på grunn av synden, eller undervise dem slik han hadde gjort før, skapte han andre måter å formidle sine viktige instrukser til verden på.

Bibelen viser til minst ni måter som Gud har brukt til å kommunisere med mennesker: (1) engler; (2) skaperverket (naturen); (3) sky- og ildstøtten; (4) urim og tummim; (5) drømmer; 6) røsten fra himmelen; (7) Den Hellige Ånd veileder den enkelte; (8) Kristus personlig og (9) profeter.

Mens Gud har brukt alle disse kommunikasjonsveiene, har «de store åpenbaringene av Guds vilje for opplæring i menigheten i alle tider vært gitt gjennom profetene»[iii] med Jesus som den største (Lukas 24:19; Matteus 13:57-58). Guds profeter er så viktige at Bibelen forsikrer oss: «Herren Gud gjør ikke noe uten å åpenbare sitt skjulte råd for sine tjenere profetene» (Amos 3:7).

Hvorfor sendte Gud profeter?
Hvorfor sendte Gud profeter? Vi finner svaret i Bibelen: «For han ville skåne sitt folk» (2 Krønikebok 36:15).

Sammenhengen er interessant. Juda var svekket og på randen av et babylonsk fangenskap. Etter en rekke ugudelige konger ble Sidkia, Judas siste konge, og «lederne blant prestene og folket … mer og mer troløse, og de tok etter alle avskyelige skikker hos folkeslagene. De gjorde Herrens hus urent, det som han hadde helliget i Jerusalem» (vers 14).

Dette skjedde til tross for at Gud sendte mange profeter, deriblant Jeremia, «som talte fra Herrens munn» (vers 12). Disse budskapene kom fordi Herren «ville skåne sitt folk» (vers 15).

Hvordan reagerte folket? «Men de hånte Guds sendebud, spottet hans ord og holdt profetene hans for narr, inntil Herrens harme mot folket sitt ikke lenger kunne stoppes» (vers 16).

Det er en alvorlig sak å forakte de budskapene Gud sender gjennom sine profeter. I dette tilfellet førte det til at unge menn og kvinner, og gamle døde, selv om de søkte tilflukt i helligdommen. Skattene i helligdommen ble plyndret og Guds hus brent. Jerusalems murer ble revet ned og byen rasert. De overlevende ble ført til Babylon som fanger.

Alt dette hadde Herren advart dem om ved sine profeter, deriblant Jeremia, men folket ville ikke høre (vers 15).

Guds profeter og budskapene han sender gjennom dem, har dessverre ofte blitt avvist. Likevel har han fortsatt å holde en profetisk kanal åpen til sitt folk – hans øyensten (5 Mosebok 32:10; Sakarja 2:12).

Gud arbeider gjennom profeter
Gjennom tidene har Gud gitt viktige budskap gjennom sine profeter. De er vanlige mennesker som Gud har valgt til å motta hans budskap og formidle det til hans folk.

Gud talte til sine profeter i syner og drømmer, og under Den Hellige Ånds veiledning formidlet profetene det de så og hørte med sine egne ord, «for aldri ble noen profeti båret fram fordi et menneske ville det, men drevet av Den Hellige Ånd talte mennesker ord fra Gud» (2 Peter 1:21).

Profetene har spilt en viktig rolle i menneskets historie. I boken Messenger of the Lord gir Herbert Douglas åtte grunner til at Gud brukte profeter «i stedet for dramatiske handlinger som å skrive på skyene eller tordne ut sin vilje hver morgen ved daggry.»[iv] Profetene pekte mot Kristi første komme og forberedte veien for ham. Som Herrens representanter viste profetene folk at Gud verdsatte mennesker nok til å velge menn og kvinner til å representere seg.

1. Profeter var en stadig påminnelse om Guds undervisnings nærhet og tilgjengelighet.
2. Profetenes tilstedeværelse testet folkets holdning til Gud.
3. Profetenes budskaper utretter det samme som personlig kommunikasjon fra skaperen.
4. Profeter viser hva fellesskap med Gud og Den hellige ånds forvandlende nåde kan utrette i menneskelivet.
5. Profetene formidlet frelsesplanen, for Gud har konsekvent brukt en kombinasjon av det menneskelige og det guddommelige som sitt mest effektive middel til å nå en fortapt menneskehet.
6. Profetenes mest slående bidrag er det skrevne ord.[v]

Profetien er en gave
Profetene er et viktig ledd i kommunikasjonen mellom Gud og mennesker. Mye av Guds undervisning, forklaringer, advarsler, irettesettelser, oppmuntring og planer er bevart i hans skriftlige ord, Bibelen.

Bibelen er en samling av Guds budskaper til sitt folk og en oversikt over hans arbeid blant dem, skrevet av profeter under Den hellige ånds inspirasjon over nesten 1600 år (fra Moses til apostelen Johannes).

Profetiens gave er nevnt som en av Åndens gaver i 1 Korinterne 12, og Guds ord viser at den vil finnes ved tidens ende. Om Guds siste folk leser vi: «Dragen ble rasende på kvinnen og dro av sted for å føre krig mot de andre i hennes ætt, mot dem som følger Guds bud og holder fast på vitnesbyrdet om Jesus» Åpenbaringen 12:17).

Vi leser også engelens ord til Johannes: «Jeg er en tjener som du og dine søsken, de som har Jesu vitnesbyrd. Gud skal du tilbe! Jesu vitnesbyrd er Ånden i profetordet» (Åpenbaringen 19:10).

Adventistene tror at Gud har en profet for den siste tid. Vi behøver ikke å nevne alle prøvene på en profet her, men en viktig test er at en sann profet aldri vil motsi tidligere budskaper fra Guds profeter, for «enhver profet har herredømme over sin profetånd» (1 Korinterne 14:32) og: «Hvis de ikke taler i tråd med dette ordet, er det fordi det ikke er noe lys i dem» (Jesaja 8:20, King James’ bibelversjon).

Gjennom alle sine skrifter, brev, prekener og budskap stadfester Ellen White Bibelen og motsier den aldri. Millioner har kommet til Jesus gjennom hennes profetiske virke, millioner flere har blitt velsignet av de råd hun gir. Innsikt i sunt levesett, undervisning, tjeneste osv. er veiledning for Guds folk i dag. Advarsler om ting som skal skje og instrukser om hvordan man best kan forberede seg, er nyttige budskaper.

Jeg oppfordrer deg til å vurdere den utrolige gaven i form av visdom og medfølelse som Gud har gitt oss gjennom sine profeter, og å huske velsignelsene som kommer av å følge hans ord. «Vær tro mot Herren deres Gud, så skal dere stå støtt! Vær tro mot profetene hans, så skal dere ha lykken med dere!» (2 Krønikerbok 20:20).

_________________

[i] Alfa og Omega, bind 1, side 22, 23 [PP 50].

[ii] Samme, side 47 [PP 67].

[iii] T. Housel Jemison: A Prophet Among You, s. 23.

[iv] Herbert E. Douglass: Messenger of the Lord: The Prophetic Ministry of Ellen G. White, s. 10.

[v] Samme.