Meny
Lukk
Foto: Lungani Sibanda/ADAMS

Kristent fellesskap

En kirke som svarer til Det nye testamentes formål og mandat vil alltid være relevant.

Man må langt tilbake i vår norske historie for å kunne dokumentere at det var en tid da de fleste kristne gikk regelmessig i kirken. Går man helt tilbake til 1000-tallet og kristningen av Norge ved de tre kristningskongene Håkon Adalsteinsfostre (ca. 935-960), Olav Tryggvason (rundt 995-1000) og Olav Haraldsson (1015-1028), snakker man gjerne om tvangskristning og krav om kirkegang. Med reformasjonen og den påfølgende konfesjonelle enhetskulturs tidsalder fra 1600-tallet var den lutherske ortodoksi enerådende. Ingen annen religionsutøvelse var tillatt.

Fra statskirke til folkekirke
På 1700-tallet kom pietismens tid med interesse for misjonering på Grønland og til Sameland i Nord-Norge. Senere ble misjonsinteressen mer rettet mot Afrika og andre verdensdeler. Pietismens ambisjon om å bringe kristen tro og etikk inn på livet til den enkelte samfunnsborger ga seg blant annet utslag i konfirmasjonsordningen fra 1736 og opprettelsen av folkeskolen i 1739. Så kom produksjonen av oppbyggelseslitteratur, og sentralt stod de lutherske salmene som ble veldig populære sammen med Erik Pontopidans forklaring til Martin Luthers lille katekisme fra 1737. Legmannsforkynnelsen var underkastet de strenge forskriftene i konventikkelplakaten av 1741, men i 1842 tvang Stortinget – med haugianske bonderepresentanter i spissen – gjennom opphevelsen av denne loven. Grunnloven av 1814 fastslo imidlertid at «den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion» (§ 2), og den statskirkelige styreformen ble opprettholdt.

Med opprettelsen av Det teologiske Menighetsfakultetet i 1906 som presteutdanningsinstitusjon ved siden av universitetets teologiske fakultet, oppstod en spenning mellom konservative og liberale kristne. Fra 1980- og 1990-årene er denne spenningen imidlertid kommet noe mer i bakgrunnen, og et større mangfold i kirkelige og teologiske oppfatninger er kommet til syne.

Forholdet mellom kristendom, stat og samfunn i Norge har vært preget av en lang historie med statskirke. Stortinget vedtok i 2012 grunnlovsendringer som forandret situasjonen. Paragraf 2, som utgjorde grunnlaget for statskirkeordningen, ble fjernet og erstattet av en verdiparagraf som slår fast at Norges verdier bygger på den kristne og humanistiske arven. Fra 1. januar 2017 er Den norske kirke ikke lenger en statskirke. I den endrede grunnloven er den omtalt som Norges folkekirke. [1]

Bibelsk begrunnelse for menighetsfellesskap
At litt over 3,7 millioner personer (71% av den norske befolkningen) er medlemmer eller tilhørende av Den norske kirke ved utgangen av 2018, viser tilsynelatende god oppslutning om kirken. Med innvandring og et multikulturelt samfunn, er det forståelig at den prosentvise andelen av befolkningen som har medlemskap i kirken går ned. Det er over 200 000 muslimer i Norge i dag og av disse er rundt 150 000 medlemmer av en moské eller islamsk organisasjon. Ellers er andelen av den norske befolkningen som ikke er medlem i noen tros- eller livssynsforening steget til 14%. Svak oppslutning om gudstjenestene i kirkene vitner dog om at kirkens rolle blant folk flest er betydelig svekket.

Til tross for sekularisering er det likevel mange kristne her i landet som holder seg til en bibelsk begrunnelse for å opprettholde og aktivt støtte et menighetsfellesskap:

  • Kirkens fødsel. Med den nye pakten i Kristus rundt år 30 begynte en ny tidsalder som vi kaller kristendommen, en monoteistisk religion og den største av verdensreligionene. Vi regner pinsen med Den hellige ånds kraftige utfoldelse etter Kristi himmelfart som kirkens fødsel. Apostlenes gjerninger 2:36-47 er et viktig bibelavsnitt som understreker kirkens etablering i form av husmenigheter etter pinsefesten og apostlenes sterke forkynnelse. Det er tydelig ut fra disse bibelversene at menigheten skulle være et organisert fellesskap med fokus på apostlenes lære om Jesus Kristus, med kall til omvendelse, dåp og tilslutning til menighetsfellesskapet med nattverd, bønn, salmesang og vitnetjeneste. Man hadde også et fellesskap i offervilje til støtte for de fattige.
  • Samhold, gjensidig støtte og utrusting til tjeneste. Paulus gir gode og lettfattelige illustrasjoner i sine beskrivelser av menigheten i noen sentrale tekstavsnitt (1 Korinter 12; Efeserne 4:1-16; Romerne 12:1-8). Det er enkelt å forstå at et samhold av flere mennesker er sterkere enn å være alene. Paulus bruker menneskekroppen med sine mange lemmer som en god illustrasjon på hvordan vi støtter og utfyller hverandre. I et mangfold finner man fram til felles mål. Sentralt i dette mangfoldet står Jesus Kristus, og i tillit til ham som er hodet for menigheten stiller vi oss til tjeneste med de nådegavene som Den Hellige Ånd utruster oss med. «Ut fra ham blir hele kroppen sammenføyd og holdt sammen av hvert bånd og ledd, alt etter den oppgave hver enkelt har fått tilmålt, så kroppen vokser og bygges opp i kjærlighet» (Efeserne 4:16).
  • Forsoningens tjeneste. Paulus skriver mye om Guds kjærlighet, hans nåde og tilgivelse. Dette kan vi syndere oppleve gjennom Jesu Kristi rettferdighet, hans stedfortredende død og forsoningen på korset. I dette ligger også et Guds kall til fellesskap med ham, ikke bare en forsikring om frikjennelse fra skyld og straff, men en invitasjon til gjenopprettelse av vennskap med Gud. Det er Guds vilje at kirken skal tre inn i forsoningens tjeneste: «… den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til! Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet» (2 Korinter 5:17-21).
  • Rett lære og kristen livsstil. Apostlene advarte mot falsk lære og verdslig lyst. Det er kirkens oppgave å påpeke frafall på disse områdene. Da Paulus oppmuntret den unge Timoteus til å ta lederansvar i menigheten, skrev han til ham blant annet på denne måten: «La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord og livsførsel, i kjærlighet, tro og renhet. Ta deg særlig av skriftlesningen, formaningen og undervisningen, helt til jeg kommer. … Gi akt på deg selv og på læren. Fortsett med det! For gjør du det, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg» (1 Timoteus 4:12-16). Det er de sentrale lærepunktene om Jesus som vil bli angrepet i den siste tid. Det handler særlig om Jesu oppstandelse og hans gjenkomst: «Først og fremst må dere vite at det i de siste dager skal komme folk som farer med spott og følger sine egne lyster. Hånlig sier de: ‘Hva med løftet om hans gjenkomst? Fedrene våre er døde, men alt er som det har vært fra skapelsen av’» (2 Peter 3:3-4). Som svar viser Peter til skapelsen og vannflommen som kom i kraft av Guds ord. På samme måte skal denne verden til slutt forgå ved ild, slik profetordet har varslet. Evolusjonslæren har utelukket Gud som skaper, men kirken står på Guds ord og må være lojal mot det.
  • En kirke til oppmuntring. Hebreerbrevets forfatter skriver på bakgrunn av en forståelse om at Jesus Kristus med sitt fullkomne liv og sitt sonoffer var den sanne oppfyllelsen av det som ble illustrert gjennom israelittenes tempeltjeneste. På grunn av Kristi sonoffer på korset og dermed hans tilgivelse og rettferdighet som tilregnes oss, kan vi ha frimodighet i møte med Gud. Vi formanes på denne måten: «La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av håpet, for han som ga løftet, er trofast. La oss ha omtanke for hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger. Og la oss ikke holde oss borte når menigheten vår samles, som noen har for vane. La oss heller oppmuntre hverandre, og det så mye mer som dere ser at dagen nærmer seg» (Hebreerne 10:23-25). I vår tid rapporteres det om religiøse fellesskap som har vært mer til besvær enn til glede og oppmuntring. Mange har opplevd upassende sosial kontroll i et menighetsliv, og for sin egen helses skyld har det i flere tilfeller vært nødvendig å trekke seg ut fra slike religiøse fellesskap. Men en menighet med Kristus i sentrum, med en bibelsk lære og kristen livsstil, vil aldri bli avleggs. For menigheten har et profetisk forkynneroppdrag. Sentralt i dette ligger løftet om Den Hellige Ånds veiledning og støtte helt fram til verdens ende og Jesu gjenkomst (Matteus 28:18-20).

[1] Se snl.no/Kristendommens historie i Norge