Menigheten er det du er

Kritikk og harde forventinger til andre bygger ikke menighet.

Menigheten er Guds idé. Matteus 16:18 forteller oss at Jesus ønsket å bygge menigheten, og selv ville være dens grunnvoll. Menigheten er Guds øyensten.

Det er så lett å kritisere menigheten. Det meste av kritikken kommer dessverre innenfra. Mye av kritikken grunner seg i åndelig langsynthet (at man bare ser på de andre og er blinde for sine egne feil og behov), og gale begreper om hva menigheten er.

En tekst som veldig tydelig forklarer hva menigheten dreier seg om, er 1 Peter 2:9-10: «Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys. Dere som før ikke var et folk, er nå Guds folk. Dere som før ikke fant barmhjertighet, har nå funnet barmhjertighet.»

I denne teksten finner vi tydelig tanken om at vi er kalt ut av verden og gitt en ny status som et hellig folk tilhørende Gud. Oppgaven vi er gitt, er ifølge Peter å forkynne Guds storverk. Me­nigheten er et barmhjertighetssenter, forteller også teksten oss. Et omsorgssenter. Gud er kjærlighet. Menigheten skulle være et senter for kjærlighet. Gud bryr seg om menigheten, og menigheten skulle være en forsamling av troende som bryr seg om hverandre.

Menigheten er ikke et galleri for å utstille prektige kristne, men en skole for utdannelse av de ufullkomne, et pleiehjem for pleie av de svake, et hospital for å lege dem som trenger tilsyn og hjelp.

Det sies at på veggen i skadestuen på et sykehus stod det et skilt med teksten: «Her stopper smerten.» Menigheten skal være et slikt sted, der smerten skal stoppes. Isteden er det noen ganger et sted der smerten forøkes. En frafallen er en person som menigheten ikke har klart å stoppe smerten hos. For ingen holder opp med å gå et sted der smerten lindres.

Dessverre kjenner jeg mange sårede rundt i forskjellige menig­heter. Ja, det kan ofte være mennesker som er litt vanskelige eller urimelige, som lett blir såret, som har misforstått totalt. Men i Guds familie skal det være plass for alle barna, også de som er litt annerledes. Bare se på Jesu 12 disipler!

Vi må huske å ikke forvente at menigheten skal bestå av folk som er bedre enn alle andre, men av mennesker som ønsker å bli bedre enn de er. Menigheten skal ikke være innadvendt og eksklu­siv, men utadvendt og inklusiv. Den skal ikke være som et internat, men et verksted.

Det er så lett å gå opp i det ytre. I former og fasader. Og så glemmer man det indre – ikke minst sitt eget indre med alle feil og behov. Altfor mange menighetsmedlemmer ser bare på fasaden. De er stivet og strøket, men ikke vasket.

Det er to ytterligheter i menigheten, og vi skal vokte oss for å gå i begge grøfter. Den ene grøften er å være så eksklusiv at man er fullstendig opphengt i selvtilfredshet, ytre former og tradisjoner. Dette hindrer liv, ånd og vekst i menig­heten.

Den andre grøften vi skal passe oss for å falle i, er å være så inklusiv at vi godtar alt og bagatelliserer alle prinsipper, regler og alt som skiller oss fra andre.

En pastor fra et annet kirkesamfunn talte til en forsamling som for det meste bestod av adventister. Han sa: «Jeg kan gi dere en oppskrift på hvordan dere syvendedags-adventister kan slutte å vokse, akkurat slik vi i mitt samfunn har sluttet å vokse. Hvis dere bagatelliserer alt det som gjør dere unike som syvendedags-adventis­ter, så kan jeg garantere for at dere vil slutte å vokse, akkurat slik vi i min menighet har sluttet å vokse.»

Kanskje du er misfornøyd med me­nigheten på en eller flere måter. Men vær forsiktig med å kritisere Guds menighet. Husk at når du kritiserer menigheten, så er det Kristi brud du kritiserer. Og ingen brudgom liker at du kritiserer hans brud.

Menigheten er kanskje ikke på alle måter det vi ønsker den skal være, men den er det vi er. Hvis du vil ha en begeistret og oppglødd menighet, må du være en begeis­tret, oppglødd kristen. Hvis du ønsker en harmonisk menighet, må du være en har­monisk kristen. Hvis du ønsker en tolerant, kjærlig menighet, må du være en tolerant, kjærlig kristen. Hvis du ønsker en gjestfri menighet, må du selv være en gjestfri kris­ten. Menigheten er det du er. Den er det du lever. Hvis du og jeg ikke med full tyngde gir menigheten av vår hengivenhet, tid og innsats, kan vi ikke vente at menigheten skal oppleve full trivsel og vekst.

Må Gud gi oss stadig mer kjærlighet til hans sak, hans menighet og hans barn – våre trossøsken.