Meny
Lukk
Når lidelsen rammer, er det nærliggende å stille kritiske spørsmål til Gud. Men Bibelen tilbyr et trosfundament som gir livsmening i alle situasjoner.
Foto: Butsaya/iStock

Meningen med livet

Ikke la ateistiske agendaer forstyrre deg.

Vi spør sjelden etter Gud når livet går på skinner. Da har vi hverken tid eller behov.

Først når komforten og tryggheten forsvinner, lurer vi på hvor han er. Da kommer også kritikken fram, og vi avslører at vi slett ikke kjenner Gud:

– Finnes det en Gud?

– Hvis en kjærlig Gud eksisterer, vil han ikke tillate at uskyldige lider.

Det er først og fremst gudsfornektere som stiller slike spørsmål for å understøtte sin egen antiteistiske agenda. De stiller filosofiske spørsmål som best møtes med filosofiske svar, og i vår tid kan man trygt konkludere at Guds eksistens har blitt grundig bevist av kristne filosofer.

Men ateistisk vinklede spørsmål av dette slaget uroer også atskillige kristne fordi mange lever med en idé om at Guds kjærlighet først og fremst handler om å passe på oss slik at vi er lykkelige og har det bra. Hvis man ser på Gud som en slags guddommelig Vin Diesel i en himmelens utgave av «The Pacifier», har man konstruert seg en kristendom og et gudsbilde som inviterer til mulig gudsfornektelse og tap av kristen tro henad veien.

Med et slikt paradigme er det umulig å si så mye fornuftig om hvorfor Gud ser ut til å beskytte noen, mens andre må lide. Bibelen gir oss mange fortellinger om Guds barn som møter farer, og hva de gjør og tenker i slike situasjoner. Her er en av dem:

I Daniels bok i Det gamle testamente, leser vi at kong Nebukadnesar innkalte sine regionsledere fra hele imperiet for å tilbe en statue av seg selv som han hadde satt opp. De som nektet å tilbe den, skulle kastes i en ildovn. Profeten Daniels venner, Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego, nektet å falle ned og tilbe statuen. Den begrunnelsen de gir kongen for sin ulydighet er verd å merke seg.

«Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego svarte kong Nebukadnesar: ‘Vi behøver ikke å svare deg på dette. Om den Gud som vi dyrker, kan berge oss ut fra ovnen med flammende ild og fra din hånd, konge, så vil han berge oss. Og om han ikke gjør det, skal du vite, konge, at vi likevel ikke vil dyrke din gud og ikke tilbe gullstatuen du har reist’» (Daniel 3:16-18).

De tre vennene hadde tjent Gud trofast under vanskelige omstendigheter. På grunn av det stod de nå overfor den visse død. På dette punktet i historien vet de ikke om de vil overleve. De kunne ha spurt: «Hvor er Gud? Hvorfor gjør han ikke noe? Hvorfor lar han dette skje? Men det gjorde de ikke. Og de ble kastet i ildovnen.

De hadde tydeligvis ikke tenkt å la situasjonen utfordre deres forhold til Gud. Selv om han «forlot» dem, var de beredt til å dø i flammene. Noe i deres forestilling om Gud fortalte dem at farer og død var et underordnet anliggende som ikke diskrediterte Guds kjærlighet og omsorg. Selv om de skulle dø der, var de villige til å akseptere det som Guds forsyn. Slik historien utvikler seg, redder Gud dem på mirakuløst vis, og på den måten blir deres traumer og livsfare årsak til at kongen omvender seg. Gud hadde dermed tilstrekkelig moralsk grunn for å tillate at dette onde fikk utspille seg.

Dette gjør det mulig å se annerledes på hele spørsmålet om Guds håndtering av det onde: Gud bryr seg så mye om menneskene at han tillater det onde. På den måten kan han lede noen til frelse og tro på evangeliet. Det var viktigere for Gud at Nebukadnesar ble kjent med ham, enn å fjerne problemene for Sjadrak, Mesjak og Abed-Nego og jevne ut livsveien for dem. Og fordi disse guttene kjente Gud så godt at de elsket ham høyere enn sine egne liv, var det viktigere også for dem.

Apostelen Paulus, som var vel kjent med de frykteligste forfølgelser, ble heller ikke satt ut av ugunstige omstendigheter. «Derfor mister vi ikke motet, for selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. De trengslene vi nå må bære, er lette, og de skaper for oss en evig rikdom av herlighet som veier uendelig mye mer» (2 Korinterne 4:16-17).

«Jeg vil at dere skal vite, søsken, at det som har hendt meg, har tjent til fremgang for evangeliet. Det er blitt kjent i hele borgen og for alle de andre at det er for Kristi skyld jeg bærer lenker. På grunn av disse lenkene har de fleste av våre søsken fått større tillit til Herren, så de enda modigere enn før våger å forkynne Ordet» (Filipperne 1:12-14). Gud hadde altså tilstrekkelig god moralsk grunn til å tillate en slik lidelse å tilfalle Paulus, og Paulus selv kjente Gud så godt at han ikke ble satt ut av forholdene.

Tillat meg derfor å foreslå et kristent trosgrunnlag som er så robust og bibelsk at fryktelige omstendigheter ikke vil ødelegge deg heller.

«Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du har sendt, Jesus Kristus» (Johannes 17:3).

«For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, troner og herskere, makter og åndskrefter – alt er skapt ved ham og til ham» (Kolosserne 1:16).

Her kan vi se at meningen med livet er å kjenne Gud og ha fellesskap med ham. Det er dette som bærer oss gjennom både onde og gode dager. Det å kjenne ham vil fylle deg med en kjærlighet som er sterkere enn alt annet, også motgang, forfølgelse og død.

Jeg anbefaler et gudssyn som benytter Bibelen som grunnlag for troen, uten noen antydning til ateisters forenklede forestillinger om et gudløst univers. Om du bruker din tid på dette, holder troen lenger enn til første punkt på en antiteistisk tirade. Når komfort og trygghet da forsvinner i en bølgedal, lurer du ikke lenger på hvor han er. Du kjenner ham og vet at han bor i ditt hjerte, og er sammen med deg i både medgang og motgang, og at ditt liv kan være hans måte å påvirke andre til frelse.