Meny
Lukk
Foto: Soenke Rahn. License: https://commons.wikimedia.org/wiki/File:LZB_in_Flensburg_-_Niederdeutsche_Lutherbibel_von_1574-1580,_Bild_11B.JPG.

Menneskets behov for Kristus – Veien til Kristus, del 2

Gud har en løsning på fortapelsen.

Perfekte mennesker levde i et perfekt samvær med en perfekt Gud på et perfekt sted. Harmonien mellom Gud og mennesket, som hadde hellige tanker og hellige mål, var perfekt. Alt var «overmåte godt». Men så ble alt drastisk forandret. Mennesket valgte ulydighetens vei. Dermed ble deres evner svekket, egenkjærlighet tok kjærlighetens plass. Deres natur ble så svekket at det var umulig for dem å i egen styrke stå imot den ondes makt. De ble fiendens slaver og plutselig var man i en håpløs og hjelpeløs situasjon.

Mennesket fant ikke lenger glede i samværet med Gud som man hadde gjort før man valgte ulydighetens vei. For hva gjorde Adam og Eva etter at de hadde spist av frukten? De gjemte seg for Gud. Slik er det fremdeles i dag for alle mennesker som har valgt bort Gud, som har valgt å leve i ulydighet mot Guds ord. De er ikke i harmoni med Gud og kan ikke finne glede i Guds nærvær. Om slike mennesker fikk komme til himmelen så hadde de ikke likt seg der. Den uselviskheten som hersker der alle er fylt av den evige kjærlighet, ville ikke finne noen gjenklang i deres sinn. Deres tanker, interesser og mål ville være av en annen art enn det som opptar de syndfrie innbyggere. Faktisk ville himmelen være et pinested for dem. De ville lengte etter å gjemme seg for Gud som er dets lys og midtpunkt. For dem ville hans herlighet være som en fortærende ild (Hebreerne 12:29; Jesaja 33:14-15). Derfor er det en kjærlighetshandling av Gud å stenge slike mennesker ute av himmelen. De er ikke skikket til å være der.

Vi er uskikket

Alle mennesker er uskikket til å være i himmelen. «Derfor er det som kjøttet vil, fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke under Guds lov og kan heller ikke gjøre det» (Romerne 8:7). Det står at Adam ble skapt i Guds liknelse. Men da Set ble født står det at han ble født i Adams liknelse (1 Mosebok 1:27; 5:3). For da Adam valgte ulydighet og opprør mot Gud så er det også den holdning som blir gitt videre til alle hans etterkommere, til alle mennesker. Ulydighet mot Gud er det naturlige for hver og en av oss. Vi er alle i en hjelpeløs situasjon. Vi trenger en drastisk forvandling.

Frelseren sa: «Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike» (Johannes 3:3) – hvis man ikke får et nytt hjerte, nye lengsler, nye hensikter og tilskyndelser som fører til et nytt liv. I oss selv kan vi umulig få til denne forandringen. Ja, vi kan nok skape en utvendig korrekt opptreden, men vi kan ikke forandre våre onde hjerter. Vi kan ikke forandre selve livskilden. For at vi skal forvandles fra selviskhet og ondskap til uselviskhet og hellighet, må det være en kraft som virker i vårt indre, et nytt liv fra Gud. Denne kraften er Kristus.

Det er ikke nok at vi oppfatter Guds barmhjertighet, eller at vi innser hans faderlige ømhet og godhet. Det er ikke nok at vi erkjenner at hans lov er vis og rettferdig, og forstår at den hviler på kjærlighetens evige grunnsetninger. Vi trenger en total forandring, en ny fødsel. Apostelen Paulus innså alt dette da han sa: «Jeg gir loven rett i at den er god». «Loven er altså hellig, og budet er hellig, rett og godt» (Romerne 7:12). Men i sin dype angst og fortvilelse føyde han til: «jeg er av kjøtt og blod, solgt som slave til synden» (Romerne 7:14). han lengtet etter den renhet og rettferdighet som han selv ikke klarte å nå fram til, og ropte: «Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra denne dødens kropp?» (Romerne 7:24). Dette er et rop som har lydt fra nedtyngede mennesker i alle land og til alle tider. Og for alle sammen er det bare ett svar: «Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!» (Johannes 1:29).

Jakob var et slikt menneske som lengtet etter å bli befridd fra sin syndeskyld og hjelpeløse tilstand. Han flyktet fra sin fars hjem etter at han hadde syndet ved å bedra Esau. Han kjente seg nedtrykt under vekten av sin skyld. Han var ensom og utstøtt, skilt fra alt som hadde gjort livet kjært for ham. Han var redd og plaget av tanken at hans ulydighet hadde skilt ham fra Gud og at Herren hadde forlatt ham. Full av sorg la han seg ned for å hvile på den nakne jord, omgitt av øde fjell under en himmel som var prydet med stjerner. Mens han sov fikk han se et merkelig syn. Fra sletten der han lå, så han en stige som gikk helt opp til himmelens port. Guds engler steg opp og ned på denne stigen, og fra toppen kunne han høre et budskap om trøst og håp. Hans lengsel ble tilfredsstilt idet han fikk kunnskap om frelseren. Med glede og takknemlighet så han en vei som han, en synder, kunne gå for å få samfunn med Gud. Den hemmelighetsfulle stigen var en fremstilling av Jesus (Johannes 1:51).

Guds forunderlige løsning

Ved Kristus er jorden igjen kommet i forbindelse med himmelen. Han knytter falne, svake og hjelpeløse mennesker til kilden for all makt. Han er «veien, sannheten og livet» (Johannes 14:6). Ved ham kan den perfekte tilstand og perfekte forbindelse som var mellom mennesket og Gud igjen bli gjenopprettet. Men dersom man går forbi denne eneste kilden til håp og hjelp er alle drømmer om fremskritt forgjeves.

Gud har en kjærlighet til sine barn på jorden som er ufattelig stor. Da han gav sin sønn, var hele himmelen med i denne gaven. Frelserens liv og død, hans gjerning som vår forbeder, englenes tjeneste, Den hellige ånds påvirkning, Faderen som virker over og gjennom alt, de himmelske veseners uopphørlige interesse – alt virker sammen for å frelse menneskene. Sterkere krefter kunne aldri bli satt i virksomhet.

La oss feste tankene ved det forunderlige offer som ble gjort for vår skyld! La oss prøve å verdsette himmelens anstrengelser. La oss, hjelpeløse som vi er, komme til Gud for å ta imot den ufortjente gaven i disse anstrengelsene. Og la oss inntrengende be bønnen som David bad: «Gud, skap i meg et rent hjerte, gi meg en ny og stødig ånd! (Salmene 51:12). Den uendelige belønningen for rettferdige handlinger, himmelens gleder, fellesskapet med englene, samfunnet med Gud og hans sønn, opplevelsen av deres kjærlighet, utviklingen og foredlingen av alle våre evner gjennom evige tider – vil da kunne bli vårt.