Minnerikt måltid

De fleste av oss spiser mat hver dag. Flere måltider i døgnet. Det blir svært mange måltider gjennom livet. Har du vært med på noen spesielt minnerike måltider?

De fleste måltider husker vi ikke noe særlig av. Jeg har spist måltider i over 60 år. Tre ganger om dagen. 1095 måltider i året. 70 tusen måltider på 65 år.

Noen ganger er det selve smaksopplevelsen som fester seg. Andre ganger er det omstendighetene rundt måltidet eller menneskene du spiser sammen med, som gjør måltidet til noe du aldri glemmer.

Et måltid som for alltid er spikret i min hukommelse er den gangen jeg satt på sementgulvet i et fattig hjem i Kairo og spiste det enkle måltidet jeg ble tilbudt av en Egyptisk familie jeg aldri før hadde møtt.

I den helt andre enden av skalaen tenker jeg på et fullstendig overraskende måltid jeg ble invitert til i svært eksklusive omgivelser i Cosmos Club i Washington DC. Interiøret i klubbhuset minner mest av alt et slott og maten var utsøkt. Selv om jeg ikke husker noen ting av hva jeg spiste, var opplevelsen av en svært interessant samtale med innflytelsesrike mennesker, noe jeg aldri vil glemme.

Påskemåltid

Disiplene husket hele livet det siste måltidet med Jesus før han ble korsfestet. I utgangspunktet var det et påskemåltid. Jødene hadde i generasjoner feiret påske. Med god grunn. Påsken skulle minne om utfrielsen fra Egypt.

Det Gud hadde gjort for dem, var utvilsomt den viktigste hendelsen i jødenes historie. Det som hadde begynt som en eventyrlig og herlig reise til Egypt, med kongelig mottakelse og bosted i Gosen, hadde utviklet seg til en grusom underkuelse. De var fanget som slaver av en herskerklasse som for lengst hadde glemt hvordan himmelens Gud gjennom Josef hadde både varslet dem og berget dem fra den grusomme hungersnøden.

De var blitt slaver under utakknemlige herskere. Men Gud grep inn og befridde dem. Den hendelsen var sannelig verd en fest og en feiring hvert eneste år.

Det siste måltidet med Jesus

Peter og Johannes var sendt av sted for å ordne alt. De trengte en festsal. Påskemåltidet skulle ikke spises der disiplene tilfeldigvis var, og ingen av dem hadde noen stor bolig de kunne invitere til fest i. Dessuten var disiplene fra Galilea i nord. Nå var de i Jerusalem. Fremmede. Ukjente og usikre.

Men Jesus selv hadde sett seg ut hvor han ville spise måltidet. Og tydeligvis avtalt med eieren av en stor sal. «Med tepper og puter» opplyser Lukas (Luk 22,12).

Og de to disiplene gjorde i stand alt slik det skulle være. Der la de seg til bords, trolig ved et lavt bord.

Det var nemlig skikken å ligge på puter eller tepper for å spise, med maten på et klede i midten. Omtrent slik har de det fremdeles hos en palestinsk familie jeg overnattet hos for noen år siden. Mye deilig på en duk lagt midt på gulvet i stua.

«Og han sa til dem: «Jeg har lengtet inderlig etter å spise dette påskemåltidet med dere før jeg skal lide.» (Luk 22,15).

Dette var nemlig ikke noe vanlig måltid. Det ble et spesielt måltid på flere måter.

For det første var dette nasjonens viktigste måltid i løpet av et år. Omtrent som julemiddagen i norske hjem. For det andre var dette det siste måltidet før Jesus skulle dø. Dessuten var måltidet begynnelsen på en helt ny tradisjon.

Det var et måltid fylt av dypt innhold som gikk langt ut over maten de spiste. Legg merke til hva Jesus sa til disiplene:

«For jeg sier dere: Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.» Så tok han et beger, ba takkebønnen og sa: «Ta dette og del det mellom dere. For jeg sier dere: Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet.» Så tok han et brød, takket og brøt det, ga dem og sa: «Dette er min kropp, som gis for dere. Gjør dette til minne om meg.» På samme måte tok han begeret etter måltidet og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod, som blir utøst for dere.» (Luk 22,16-20).

«Aldri mer skal jeg spise påskemåltidet før det er blitt fullendt i Guds rike.» Jesus visste at han snart skulle dø. Men han så framover. Fram til den dagen da han skulle se resultatet av det offeret han skulle gi. Han så fram til en stor flokk mennesker frelst inn i hans rike.

Brødet

«Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det, ga disiplene og sa: «Ta imot og spis! Dette er min kropp.»» (Matthew 26:26).

Da Jesus hadde bedt for maten og brutt brødet sa han: Ta og spis. To ord på gresk. (Labete, fagete).

Det var og er en oppfordring til å spise på en måte som opphever konsekvensene av det skjebnesvangre valget da Adam og Eva både tok og spiste av den forbudte frukten i Edens hage. Da Adam og Eva tok og spiste, var det et uttrykk for mangel på tillit til Gud. De stolte mer på slangen enn på skaperen.

Når kristne samles til nattverdsmåltid hører de fremdeles oppfordringen fra skaperen, frelseren og livgiveren: Han inviterer oss med å si: Ta og spis.

Når vi tar og spiser, er det et uttrykk for at vi stoler på Jesus og hans offer for vår synd. Og med den handlingen nuller vi ut den dødelige følgen av Adam og Evas valg.

Vinen

«Og han tok et beger, takket, ga dem og sa: «Drikk alle av det! For dette er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt.» (Matt 26,27.28).

Igjen fyller Jesus måltidet med et dypt innhold som er betydelig viktigere enn maten og drikken på bordet. For når vi drikker ved dette måltidet er det også en symboltung handling. Vi sier ja til frelsen Jesus Kristus gir oss i gave på grunn av det offeret han ga på våre vegne.

Paulus er veldig klar over betydningen av å spise og drikke ved Herrens bord.

«For hver gang dere spiser dette brødet og drikker av begeret, forkynner dere Herrens død helt til han kommer.» (1 Kor 11,26).

Når vi deltar i Herrens måltid, er vi forkynnere av hans nåde. Vi forkynner uten ord, men i handling. Og det vi sier, er dette: Jeg sier «ja, takk» til det evige livet som bare Jesus kan gi meg. Vi regner oss nok ikke som store forkynnere, men enhver person som strekker hånden ut og tar av nattverdsbrødet og drikker vinen, gir med det et mektig vitnesbyrd om to ting:

For det første at Jesu lidelse og død er nøkkelen til det evige livet.

For det andre at jeg personlig tror at det offer Jesus ga, er det som frelser meg inn i hans rike.

Og nettopp det er selve kjernen i evangeliet:

«For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» (Joh 3,16).

Hvem får være med?

Så har det opp gjennom historien vært tilfeller der kirken og troende har satt begrensninger for hvem som får lov til å strekke hånden ut i respons til Jesu invitasjon: Ta og spis.

Men alle slike begrensinger er misforståtte og forfeilede, enten vi sier nei til et barn eller en person som vi mener er en stor synder.

Da Jesus innstiftet nattverden, hadde han selskap av sine. Flere av dem kranglet om hvem som var den største, en skulle om kort tid banne på at han ikke kjente Jesus, en annen tok seg betalt for å forråde Jesus.

Og Jesus visste godt hva som bodde i den enkelte av disiplene. Han leste dem som en åpen bok. Likevel ekskluderte han ingen. Han vasket Peters føtter og han tilbød brød og vin til Judas. Ja, han tilbød mer. Han tilbød tilgivelse og evig liv.

Den måten Jesus behandlet Judas på i nattverden, gjør det helt uaktuelt at vi skal ekskludere noen fra å ta imot symbolene på Guds ufortjente nåde.

Helt til han kommer

Hvert eneste nattverdsmåltid er dessuten en sterk påminning om at vi ser fram til å møte Jesus ansikt til ansikt i hans rike.

«Jeg sier dere: Fra nå av skal jeg ikke drikke av denne frukten av vintreet før den dagen jeg drikker den ny sammen med dere i min Fars rike.» (Matt 26,29).

Jesus kommer igjen. Det er hele Bibelens fokus. Det er vårt håp og vår lengsel. I vår usikre tid kommer dette framtidshåpet i skarpere fokus. Vi lengter etter dagen da Jesus skal komme igjen med himmelens engler.

Han skal bryte gjennom skyene og inn i vår tid.

Og alle dem som i tro har strukket ut hånden, og har både tatt og spist, som svar på Jesu tilbud, til alle dem vil Jesus si: Gå inn til hvilen hos din Herre.

Et minnerikt måltid

For disiplene til Jesus ble det siste måltidet med Mesteren før han døde, en opplevelse som for alltid sto tydelig for dem. Det var et minne for livet.

I kristne menigheter over hele verden feires det Jesus gjorde for menneskene, med et måltid i fellesskap med andre mennesker som stoler på Jesus. Vi er alle invitert av Jesus selv. Og selv om måltidet ikke består av så mye mat, metter det på et helt annet nivå enn vanlige middagsretter. For nattverdsmåltidet er mat for sjelen.

Til alle som kommer til et nattverdsmåltid sier Jesus: Ta og spis. Og når du følger Jesu oppfordring og invitasjon, deltar du i et måltid for livet. Det livet Jesus sikrer hver den som tror. Derfor blir dette måltidet et minnerikt måltid. Et minne for livet.