Om krigen i Gaza

All krig er en forferdelse og fører til smerte, død og lidelse for «skyldige» og «uskyldige». I Israel og de palestinske områdene arbeider Adventistkirken etter mottoet «å forbedre verden – ett liv om gangen.» Fra vårt ståsted har hvert menneskeliv en ufattelig egenverdi, enten man er «jøde eller greker», som Paulus sa; i dette tilfellet omskrevet til «jøde eller palestiner».

Bakgrunnen for konflikten er komplisert og har brokete religiøse, historiske, kulturelle og politiske aspekter, og det er ikke mulig å gi en kortfattet redegjørelse som yter rettferdighet til begge/alle parter. 

Etter Jerusalems ødeleggelse i år 70 e.Kr. og opprøret som endte i 135 e.Kr. har jødene levd i diasporaen, atspredelsen, altså i eksil fra landet de hadde historiske røtter tilbake til det andre årtusen f.Kr.  

Europas dårlige samvittighet etter andre verdenskrig, sammen med den pågående immigrasjonen av jøder til Palestina, la grunnlaget for opprettelsen av staten Israel i 1948. 

Den nyopprettede israelske staten ble umiddelbart angrepet av sine arabiske naboland. På tross av den tallmessige overlegenheten disse etablerte nasjonene representerte, vant Israel denne første krigen og slo røtter i landet. Palestinere opplevde å bli fordrevet eller å bli annenrangs borgere i Israel med de grensene krigen hadde ført til, og de refererer til den israelske statsdannelsen og krigen som «nakba», «forferdelsen», siden begivenheten førte til fordrivelse av store grupper innbyggere som deretter ble flyktninger i nabolandene. 

Da FN tegnet kartet over landområdet i 1947, la de samtidig grunnlaget for varig misnøye og ufred. Sionistiske jødiske politikere så på kartet som en foreløpig ordning inntil mer land kunne bli ervervet, så de fikk et funksjonelt landområde for den nyopprettede staten.

Artikkelen fortsetter under kartet.

Kartet viser områdene som skulle bli en jødisk stat og en arabisk stat, slik FN la til grunn i planene fra 1947. Kart: U.S. Central Intelligence Agency / Wikimedia Commons CC BY-SA 3.0

Araberne i området og i nabostatene hevdet at opprettelsen av grensene var i strid med folkeretten i og med at det bodde dobbelt så mange arabere i regionen som jøder, så da staten Israel ble proklamert 14. mai 1948, var krig uunngåelig.

FN-kartet viser at Israel og Palestina (den arabiske staten som etter hvert skulle opprettes), begge ville bli oppdelt i tre seksjoner som rent geografisk og administrativt knapt hang sammen.

Jødene hadde i to tusen år levd i eksil, og mer enn seks millioner hadde mistet livet under folkemordet i 1938-45. De mente å ha lært at de ikke hadde noen allierte hjelpere de kunne stole på under alle omstendigheter, og enhver krig etter 1948 er fra deres ståsted en eksistensiell krig, et spørsmål om overlevelse blant mektige naboer. Terroraksjonen 7. oktober i fjor ble en bekreftelse på det de forventet ville skje dersom palestinerne fikk mer makt og innflytelse: «Fra elven til havet – Palestina skal bli fritt!» Med andre ord: Israel skal utraderes fra kartet. Israelsk militærpolitisk strategi har – på tross av alle sine interne politiske, kulturelle og teologiske konflikter – fra 1948 vært avskrekking: å slå hardt tilbake for å knuse ethvert håp om israelsk nederlag blant palestinerne og i de arabiske nabolandene, og samme strategi benyttes i dag i Gaza.

Palestinerne på sin side har opplevd å bli fordrevet eller å bli annenrangs borgere i landområdet de og deres forfedre har bebodd i generasjoner. I tillegg er områder FN-kartet tildelte dem, blitt okkupert (israelere sier frigjort). Videre har israelske bosettere slått seg ned i de palestinske områdene og ytterligere forsterket hatet mellom gruppene. Motstandsviljen har kommet til syne gjennom kriger, rakettangrep, heltemodige aksjoner (israelerne kaller det terroraksjoner), intifadaer, og sist, men ikke minst i 7. oktober-aksjonen. 

Som israelerne er palestinerne splittet i politiske fraksjoner, og siste valget fant sted i 2006. Det politiske systemet er i etterkant delt mellom Vestbredden der Fatah styrer, og det Hamas-kontrollerte Gaza.  

Som nevnt opplever israelere den pågående krigen i Gaza som en eksistensiell krig, en kamp for å overleve, for å befri gislene Hamas har tatt, og for å knuse Hamas rent militært. Den militære delen av Hamas fører på sin side krigen slik at sivilbefolkningen skyves foran, og disse må derfor ta mye av belastningen under de israelske angrepene. 

Alle israelske ungdommer må avtjene verneplikten i de militære styrkene. Dette gjelder også adventister. De fleste av våre medlemmer er imidlertid pasifister og bærer derfor ikke våpen når de er innkalt. 

Fred i området virker kanskje som ønsketenkning og noe som eventuelt ligger generasjoner inn i en ukjent framtid, men fred er likevel målet Adventistkirken arbeider for, både globalt og lokalt gjennom sitt engasjement i Israel og i de palestinske områdene.  

Adventistkirkens forståelse av Bibelen tillegger ikke staten Israel spesiell betydning i bibelske endetidsprofetier, og kirken engasjerer seg ikke politisk i slike sammenhenger, men det er sterkt å oppleve at mennesker fra de stridende partene tar imot den felles Fredsfyrsten, Jesus Kristus, og at de bøyer seg og vasker hverandres føtter i forbindelse med nattverden, slik Jesus gjorde ved påskemåltidet. Både jøder og palestinere er våre søsken i Guds jordiske familie. De fortjener vår forbønn, vår omtanke og vår kjærlighet – også når vi er uenige!

Artikkelen er oppdatert fredag 23.02.2024 kl 16.53.