Meny
Lukk
Foto: LueratSatichob/iStock

Omvendelse – Veien til Kristus, del 3

Forutsetningen for ekte omvendelse er ekte anger over synd.

En ung mann, som nylig var blitt kristen, gikk gjennom en tåkelagt eng en morgen. Til andakt hadde han lest om Jesu liv og om hvordan Jesus var fullstendig lydig mot Guds lov, og med det viste han hva et menneske kan være ved Guds nåde. I det han leste var det som om en kniv stakk ham i hjertet. Jesus hadde blitt fristet med slike vanskelige fristelser, men han hadde ikke falt for fristelsen en eneste gang, ikke en gang i tankene. I sterk kontrast begynte vår unge venn å huske de gangene han hadde lekt med tanken på synd, og likt det, med et hemmelig ønske om å delta i de verst tenkelige synder.

I det han gikk gjennom den nyklipte åkeren virket det som om vekten av de syndige tankene hans ville tynge ham ned så han fysisk kollapset. Intellektuelt visste han at Jesus tilbød en utvei, men syndene hans virket så fæle og grusomme og ekle. Hvordan kunne han legge disse syndene på hodet til Guds egen sønn? Hvordan kunne han tåle å se inn i Jesu øyne og tenke på ham som skyldig for de syndene han syns var så grusomme i sin egen fortid? Jesus var vel ikke villig til å dø for en slik haug avskyelige synder, var han vel?

Hva synes vi om erfaringen til denne unge mannen? Var han blitt lurt, bedratt eller tok han helt feil når han følte slik selvforakt, sorg og avsky for sitt eget liv og sine handlinger? I en verden hvor det er så viktig med komfort, glede og velvære at vi føler at vi har rett til et godt , lett og lykkelig liv, er det på sin plass å spørre hvor en slik erfaring passer inn?

Anger gjør vondt

De historiene jeg har lest i Bibelen der mennesker møter det gudommelige har overbevist meg om at anger er smertefullt. Da han forkynte til folkemengden i det første århundret, fokuserte døperen Johannes ofte på anger og omvendelse og ga et tydelig, overbevisende, og helt sikkert en smertefull fordømmelse av tilhørernes synder. Han ordla seg på følgende måte: «øksen ligger allerede nå ved roten trærne» (Matteus 3:10). Paulus skrev: «… dere ble bedrøvet til omvendelse. For dere ble bedrøvet på en gudfryktig måte … For gudfryktig bedrøvelse fører til omvendelse til frelse, og det angrer ingen; men verdens bedrøvelse fører til død» (2 Korinterbrev 7:9-10). Etter sitt møte med Gud, ropte Jakob: «Jeg har hørt om deg ved ørets hørelse, men nå ser mitt øye deg.  Derfor avskyr jeg meg selv, og angrer i støv og aske» (Job 42:5-6). Slike tanker stemmer ikke overens med mye av vår moderne tenkning om Gud og hans måte å behandle oss på. Vi tror ikke at Gud vil vi skal ha vond samvittighet eller lide på noen som helst måte.

Eller kanskje vil han det. Kanskje anger er en kortvarig smerte for et godt formål. Kanskje Gud tillater oss å erfare samvittighetsnag så vi kan vite at noe er galt, og gå til Jesus for å finne omvendelse. Selvfølgelig vil ikke Gud at vi skal oppleve konstant smerte og selvforakt, men han lar oss gå gjennom kortvarige erfaringer. Anger gjør vondt fordi det er en del av en prosess der Gud viser oss hvor langt vi har fjernet oss fra hans plan for oss. Sann anger gjør vondt fordi vi blir klar over at vi har syndet. Vi ser hvordan synd påfører Gud lidelse, og vi deler en liten del av den smerten.

Omvendelse er en gave fra Gud

Anger og omvendelse er en smertefull prosess, men det er likevel viktig å huske at anger er en positiv ting, en gave som resulterer i mye positivt i livene våre. Apostelen Peter skrev følgende om Jesus: «Ham har Gud opphøyet med sin høyre hånd til å være fyrste og frelser, for å gi Israel omvendelse og tilgivelse for syndene» (Apostlenes gjerninger 5:31). De første jødiske kristne uttrykte forundret: «Så har da Gud også gitt folkeslagene omvendelse til livet» (Apostlenes gjerninger 11:18). Paulus skrev, «Guds godhet leder deg til omvendelse» (Romerne 2:4). Sann anger fører til en synlig forandring i et menneskes liv, som i Bibelen kalles: «frukt som er omvendelse verdig», og «gjerninger som svarer til omvendelsen» (Lukas 3:8 og Apostlenes gjerninger 26:20). I sin fylde må anger og omvendelse være en kjærlighetsrik og fantastisk ting, for Peter skrev: «Herren … vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse» (2 Peter 3:9).

Så hva skjedde så til slutt med den triste vennen vår ute på åkeren? Jo, da han fortsatte å gå gjennom tåken begynte solen til slutt å skinne, også inn i hjertet hans. Han husket et bibelvers han aldri hadde tenkt særlig over. Det var som om Gud snakket direkte til ham og fortalte ham at han, den fattige, ynkelige, nedtyngede unge mannen var «mottatt i den Elskede» (Efeserne 1:6). Han hadde aldri forstått betydningen av de ordene før, men plutselig skjønte den unge kristne at Gud faktisk tok vekk synden hans, og plasserte dem på den uskyldige frelseren. Fordi Jesus led den død han selv fortjente, var nå den unge mannen akseptert som syndfri og rettferdig, som om han hadde vært Jesus selv.

Den unge mannen satte seg ned på en trestokk ved kanten av engen og så på solen som jaget vekk tåken, idet han tenkte over det utrolige lyset som hadde skint inn i hjertet hans. Ja, han hadde vært en stor synder, og ja, han fortjente å dø, men pris Gud – det var en frelser tilgjengelig som var villig til å ta hans synder på seg og tilby ham sin egen rettferdighet.

Anger gjør vondt, og selv om det er en gave fra Gud, er det ingen som egentlig ønsker å gå gjennom en smertefull erfaring. Men sann anger leder oss til den helbredende, syndtilgivende frelseren, og sluttresultatet av smerten er en velsignet fred som overgår all forstand. Takk Gud for smerten ved anger, og takk Gud for at han ikke lar oss forbli i den smerten.