Rik og stadig travlere

«Så, hva jobber du med?» Hvor mange ganger har vi ikke stilt eller blitt stilt dette tilsynelatende ufarlige spørsmålet når vi presenterer oss for en ny person? Dette spørsmålet, som vanligvis refererer til yrke eller karriere, avslører en underbevisst antakelse om at hvem vi er, er uløselig knyttet til hva vi gjør.

Arbeid er en god ting. Gud ga oss arbeid i hagen, og det var en av de institusjonene som besto etter syndefallet, om enn med mer svette involvert (1 Mos 3,17-19). Faktisk gjør Bibelen det klart at «alt strev fører vinning med seg» (Ordsp 14,23), advarer om at «den som ikke vil arbeide, skal heller ikke spise» (2 Tess 3,10), og advarer rett ut om at «en som ikke har omsorg for sine nærmeste, og særlig for sin egen familie, har fornektet troen og er verre enn en vantro» (1 Tim 5,8).

Det er en ære å forsørge familien, og det krever at man arbeider for å skaffe verdier. Når alt kommer til alt, minner Gud selv om at «det er han som gir deg kraft til å vinne rikdom» (5 Mos 8,18), og han oppfordrer sine tjenere til å dyrke sine talenter (Matt 25,26.27).

Burde ikke bibeltro kristne strebe etter arbeid og rikdom til Guds ære? Jo, helt klart. Men er det mulig at det vi kaller «arbeid» i dag er noe helt annet?

Workism og tilbedelse

I en artikkel i The Atlantic fra 2019 ble begrepet “workism” lansert. Det defineres som «troen på at arbeid ikke bare er nødvendig for den økonomiske produksjonen, men at det også er kjernen i ens identitet og livsformål.»[1] Identitet og livsformål er noe som ofte regnes som en del av religionen. Kan det være at mange i det vestlige samfunnet ser på arbeid som det som burde komme fra troen? Den samme artikkelen argumenterer faktisk for nettopp dette. «I løpet av det siste århundret har den amerikanske oppfatningen av arbeid endret seg fra jobb til karriere til kall – fra nødvendighet til status til mening.»[2]

«Kanskje er lange arbeidsdager en del av et våpenkappløp om status og inntekt blant den pengesterke eliten. Eller kanskje logikken ikke er økonomisk i det hele tatt. Den er emosjonell – til og med åndelig. De best utdannede og best betalte amerikanerne, som kan få hva de vil, har valgt embetet av samme grunn som troende kristne går i kirken på søndager: Det er der de føler seg mest som seg selv.»[3]

Er det rart at mange av de mest hyllede heltene i det moderne samfunnet i dag er toppledere, gründere, ledere og forretningsmoguler? De blir fremstilt som forbilder på suksess, deres innsats er målestokken for hvor hardt man bør jobbe, og mange misunner dem deres rikdom.

Det er tydelig at disse verdiene gjennomsyrer kulturen når folk helt ned i ungdomsskolealder stolt forteller hvor travle de er med skoleoppgaver, musikktimer, idrett og et utall andre fritidsaktiviteter. Tilsynelatende er «travelhet» en dyd, et ferdighetsmerke vi kan vise frem på bandolæret.

Eller er dette ikke noe annet enn en modernisert gullkalv?

Vi tilber alle noe, og det ligger i menneskets natur å tilbe det vi henter vår identitet fra.

Lever mange av oss i en verden, selv de av oss som er velsignet med å jobbe i «departementale» stillinger, der den protestantiske arbeidsmoralen er erstattet av arbeidsreligionen og evangeliet er erstattet av den amerikanske drømmen? Hvor det å være opptatt for Gud tilbes i stedet for Gud?

Laodikeas avgudsdyrkelse

Laodikea-folket er rike og de «har overflod og mangler ingenting» (Åp 3,17). Kan det være slik at mange mennesker ikke føler noe behov for identitet eller livsmål fra den evige kilden fordi de er for opptatt med å finne tilfredsstillelse gjennom sine profesjonelle og materielle sysler? Kan det være at travelheten har fortrengt Jesu stille banking på døren?

Arbeidet er en velsignelse gitt av Gud og bør utføres til ære for ham og for å fremme hans rike, men når det misbrukes, er det en dårlig erstatning for en guddom – en som ikke er mindre uberegnelig og lunefull enn de gamle hedenske gudene. «Alt arbeid skal dere gjøre helhjertet, for det er Herren og ikke mennesker dere tjener. Og dere vet at Herren skal gi dere sin arv som lønn. Tjen Herren Kristus!» (Kol 3,23.24).

Sabbaten: Skjæringspunktet mellom arbeid, hvile og tilbedelse

Kjernen i de tre englenes budskap i Åp 14, er en oppfordring til å tilbe vår Skaper (Åp 14,7) – en tydelig påminnelse om sabbaten.

En viktig del av sabbatsbudet er seks dagers arbeid. Så ekte sabbatsfeiring krever meningsfylt arbeid. Men sabbaten er en ventil én dag i uken som gir oss en pause fra arbeidet og minner oss om hvem som virkelig er verdig vår tilbedelse. Sabbaten gir oss en ny forståelse av hvordan arbeidet ble gitt oss mennesker, og hva som er formålet med det fra en velvillig Skapers hånd. Mest av alt minner sabbaten oss om kilden til vår sanne identitet som Guds sønner og døtre, først gjennom skapelsen og deretter gjennom forløsningen.

I en verden som tilber ved arbeidets alter, trengs dette budskapet mer enn noensinne. De tre englenes budskap og sannheten om sabbaten sier noe viktig om det Laodikea og verden rundt oss trenger. Det er en påminnelse om at det ikke er arbeidet som definerer hvem vi er. Bare tjenesten vi yter til Gud gjør det. «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile. Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er mild og ydmyk av hjertet, så skal dere finne hvile for deres sjel. For mitt åk er godt og min byrde lett.» (Matt 11,28-30).

Alistair Huong er leder for AudioVerse, en støttende medieorganisasjon i Syvendedags Adventistkirken, og er også autorisert finanskonsulent i AdventEdge Financial, LLC.

Artikkelen ble først publisert i Adventist Review.

Fotnoter

[1] https://www.theatlantic.com/ideas/archive/2019/02/religion-workism-making-americans-miserable/583441/

[2] Ibid.

[3] Ibid.