Meny
Lukk
Foto: Liliboas/iStock

Syndsbekjennelse – Veien til Kristus, del 4

Gud lar seg ikke imponere av botsøvelser.

Gud gir mye strafferabatt

Bibelen forteller at Gud gir strafferabatt ved tilståelse, men han er mye mer raus enn dommere i norske rettssaker. Gud er villig til å tilgi mennesker fullstendig fra handlinger som i Bibelen beskrives som synd. Det gjelder også mordere.

Bibelen definerer synd som «lovbrudd» (1 Johannes 3:4). Den lov som det først og fremst siktes til, er de ti bud. Disse er ofte det fundament som et lands lover er bygd på. Syndens konsekvenser er ifølge Bibelen fryktelige: «Syndens lønn er døden» (Romerne 6:23).

Bot uten bedring

Stilt overfor en slik mulighet, ble det i tidlig middelalder utviklet en egen botsteologi. Ingen ringere enn pave Gregor den store (590-604) var botsteologiens far. Boten kunne bestå i spesielle handlinger, pengeofre til kirken, framsigelse av bønner eller pilegrimsreiser som ble gjennomført så ubehagelig som mulig, for eksempel ved å gå stykker av veien på knærne. Ved på slike måter å gjøre bot for sine synder, kunne man få tilgivelse.

Martin Luther prøvde på alle måter å leve opp til det botsteologien foreskrev. Det livet han levde som munk i klosteret var sterkt preget av botshandlinger. Mens han ennå var i klosteret, gikk betydningen av «Guds rettferdighet» opp for ham etter å ha lest Romerne 1:16-17. Han oppholdt seg da i tårnværelset i klosteret og denne opplevelsen kalles derfor ofte for «tårnopplevelsen». Den ble et vendepunkt i Luthers liv. Etter den tid var Gud for ham en nådig Gud som ser på syndige mennesker med stor barmhjertighet.

Det er ikke mulig å oppnå tilgivelse for synd ved botshandlinger og pilegrimsreiser. Det eneste Gud krever for å bli tilgitt synd, er at man er villig til å bekjenne og avstå fra sine synder: «Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss fra all urett» (1 Johannes 1:8-9).

«Si det samme»

Det er bare én vei å gå når vi innser vår synd, og det er å bekjenne dem. Det kan høres enkelt ut, men det å bekjenne synd sitter ofte langt inne hos de fleste.

Hva er det som skjer når et menneske bekjenner sin synd? Det greske ordet for «bekjenne», homologein, er et interessant ord. Det betyr blant annet «si det samme». Den som bekjenner sin synd, sier det samme om den som Gud gjør. Det er hva syndsbekjennelse betyr i bibelsk sammenheng. Vi feller samme dom over våre synder som Gud feller.

Bekjenn til den det gjelder

Hvem skal vi så bekjenne våre synder for? Presten Esra sørget i det 5. århundre f.Kr. over israelittenes synd. Ved en anledning reiste han seg og sa til folket: «Dere har vært troløse … Bekjenn nå deres synd for Herren, deres fedres Gud, og gjør som han vil» (Esra 10:10-11). Vi må også bekjenne vår synd for Gud. Når det kommer fra hjertet og vi er innstilt på ikke å gjøre de samme syndene om igjen, vil vi oppleve Guds miskunn og bli tilgitt våre synder.

Dersom vi har syndet mot et medmenneske, er vi pliktig til å bekjenne vår synd for det. «Bekjenn syndene for hverandre» skriver Jakob i sitt brev (Jakob 5:16). Det betyr at vi kun skal bekjenne vår synd for den det gjelder, ikke for andre. Det er ikke nødvendig å bekjenne sine synder for prester, slik man gjør det i Den romersk-katolske kirke. I den er skriftemålet ett av de sju sakramentene som man mener har betydning for menneskers frelse. Etter skriftemålet tilsier presten tilgivelse for syndene til den som har bekjent dem for ham, såkalt absolusjon.

Også i den lutherske kirke praktiseres skriftemålet. Luther avskaffet ikke dette element i kirkelivet, men så ikke på det som et sakrament. Han mente presten ikke hadde fullmakt til å tilgi andres synder. Skriftemålet har opplevd en renessanse i Den norske kirke siden slutten av det 20. århundre. Innen læstadianismen som er en vekkelsesbevegelse i Den norske kirke i Nord-Norge, har skriftemålet lenge hatt en betydelig plass. Det å skrifte for et medmenneske som man har tillit til, er en forutsetning for å kunne delta i nattverden.

Dersom noen har begått synder som er allment kjent, må disse bekjennes offentlig.

Det ligger mye god terapi i det å bekjenne sin synd. Tolleren som stod i templet og bekjente sin synd med disse ordene «Gud, vær meg synder nådig!» (Lukas 18:13), blir av Jesus framhevet som et eksempel til etterfølgelse. Jesus sa at han «gikk hjem rettferdig for Gud» (Lukas 18:14).

Det samme vil den oppleve som bekjenner sin synd i dag.